Herodotus

Russland

2008-08-25T13:28:00.002+02:00

Det er med sorg jeg leser at Russland har brutt det militære samarbeidet med NATO landene, deriblant Norge. Det er et nederlag for alle parter at den normalisering av forbindelsene man hadde oppnådd etter at den kalde krigen var slutt, synes avbrutt - selv om det sivile samarbeidet skal fortsette. Selv om Georgia-konflikten var casus belli i denne sammenhengen er det en lenge oppbygget spenning både i øst og i vest som fikk utløsing. Mens USA samler sine vestlige partnere som en hønemor sine kyllinger og slynger ut sine advarsler mot "retro-kommunistene" i øst, opptrer Russland tilsynelatende som den brutale stormakten man husker Sovjetunionen som. I det mette og oljedopede Norge tar man frem minnene om den truende Ivan, litt overrasket over at den behagelige mellomperioden - der vi kunne se litt medlidende på de fattige, forurensede sosialklientene i øst -plutselig er over!

Historien er alltid en god venn i slike stunder. Hadde politikerne vært historikere og forstått sin historie, ville svært mange tragedier vært unngått. Men de - og de fleste av oss, minnes kun historie i form av forurettethet og hevn over begåtte ugjerninger. For det første "Vesten", som i dag er noe annet enn før 1989. EU og NATO består i dag også av østeuropeiske land som har 40 års bitre minner om kommunistisk diktatur og sovjetisk dominans. Med sin stemmerett har de stor innflytelse på de beslutninger som tas når det gjelder forholdet til Russland. Så har vi USA som har hatt noen gode år som vinner av den kalde krigen og eneste supermakt etter USSRs sammenbrudd i 1991. De ser nødig et sterkt, nytt Russland vokse frem som rival atter en gang. I midten det gamle Vest-Europa, som med sin egen styrke alltid har søkt å spille en rolle som "mellompartier" uavhengig av USA - særlig Frankrike og Tyskland. Med de nye styrkerelasjonene er spillereglene endret. Iallefall inntil EU blir en ny aktør som kan spille en selvstendig, samlet internasjonal rolle. Men det vil ennå ta tid.

Så Russland. Det glemmes åpenbart at Russland var en stormakt også før sovjetperioden. Helt siden tidlig 1700-tall da Peter den Store skapte et sterkt rike som for første gang kastet seg inn i den internasjonale storpolitikken har Russland vært en sterk militær aktør, med et autoritært styre. Årsaken er at Russland fra middelalderen ble bygget ovenfra og ned av sterke tsarer og fyrster som bygget riket omtrent som ringer i vannet, med sentrum i Moskvariket. Alt skjedde i bitter kamp for overlevelse mot tartarer, mongoler, tyske ordensriddere, polakker og svensker. Det var et rike med en autoritær sentralmakt og et hav av menige borgere, uten en middelklasse som i Vest-Europa. Man etterapet teknologiske nyvinninger og inviterte utlendinger til å lære bort det nyeste i militærteknologi og maskineri og kunne således opprettholde den militære stormaktsposisjonen. Takket være det Gerschenkron kaller "tilbakeliggenhetens fordeler" - at et land kan høste fruktene av andres teknologiske og økonomiske utvikling uten å gå igjennom denne utviklingen selv - etablerte Russland seg som en imperialistisk, europeisk stormakt i den post-Petrinske periode uten å utvikle et industrielt, kapitalistisk borgerskap som kunne være en buffer mellom folk og sentralmakt. Iallefall frem til slutten av 1800 tallet.

Under napoleonskrigen var Russland en viktig alliert for de allierte i kampen mot Frankrike og det var i Russland at Napoleon fikk sitt banesår, selv om hans storhetstid tok endelig slutt ved Waterloo tre år senere. Resten av 1800-tallet gikk med til en kald krig, kalt "the Great Game", mellom det britiske imperium og Russland. Fremdeles utvidet russerne sitt rike, og underla seg Finland, Polen, og voksende deler av sentral-Asia - herunder dagens konfliktområde i Kaukasus. De støtte sammen med britene i Afghanistan og langs Indias grenser. Først i 1914 tok denne kalde krigen slutt da Storbritannia og Russland ble allierte mot Tyskland. I 1914 var Russland en autoritær stormakt meget lik dagens nasjon, bortsett fra at det omfattet mange av dagens selvstendige nasjonalstater, som Baltikum, Ukraina, Georgia og Azerbaidsjan, m.v.
Etter revolusjonen fikk den nye Sovjetstaten kjempet seg til fornyet kontroll over disse statene selv om Finland og Polen gikk tapt. Etter 1945 bygget sovjeterne opp et maktområde over Øst-Europa som de holdt i en jernhånd helt til 1989. Vi fikk en bipolær verden med USA/NATO og Sovjet/Warszawapakten som hovedmotstandere. USA "vant" det militære kappløpet ved en enestående satsing på avansert militærteknologi som Sovjetunionen ikke kunne matche, ved siden av at det kommunistiske statsbærende partisystem imploderte pga. Gorbatsjovs Glasnost politikk som fjernet selve det ideologiske legitimitetsgrunnlag som Warszawapakten bygget på. Man kunne ikke opprettholde et imperium uten noen form for politisk legitimitet, og det fantes heller ingen økonomiske, eller sågar emosjonelle bånd som bandt sovjetnettverket sammen, slik det britiske Samvelde har overlevet avkoloniseringen. Man brøt rått og brutalt med hverandre, undertiden med voldelige løsrivelsesprosesser, særlig i sentral-Asia, Baltikum og i Romania. Sovjetunionen selv falt fra hverandre og Russland var mindre enn i 1914.

Det fulgte en i russiske øyne svært ydmykende periode under Jeltsin. Fattigdommen var åpenbar overalt, folk mistet sine sparepenger, gamle mennesker fant livet verre enn under Leningradbeleiringen 1941-1943 og soldatene fikk sin lønn i poteter. Verst var kanskje slaget mot den nasjonale stoltheten. Warszawapaktlandene var plutselig NATO-medlemmer, Nordflåten rustet i filler, demagoger av alle avskygninger, symbolisert ved den politiske klovnen Sjirinovskij gjorde det nye demokratiet til en karikatur og multimillionærer brisket seg med en rikdom som sto i skrikende kontrast til elendigheten flertallet levde i. I et land som alltid har vært sentralstyrt, har statens ære og stormaktsstatus vært av enorm betydning. I tillegg har de mange eksterne truslene alltid gitt innbyggerne en forståelse av at stormaktspolitikk er eneste alternativ til å bli fullstendig knust. Hvorfor hadde Sovjetrussland ofret rundt 30 millioner liv for å slå Hitler-Tyskland, når resultatet var håpløshet overfor et triumferende Vesten med USA i spissen? Da Putin overtok makten, klarte han å bygge opp landet igjen fra bunnen av, ikke minst gjennom satsing på oljeutvinning, økonomisk utvinning, knusing av de nyrike pengebaronene og en generell heving av levestandarden. Jeg har selv observert de store forandringene som har skjedd i Russland under Putin. Hans overveldende popularitet var fullt forståelig. Landets historie har alltid handlet om sterk sentralmakt versus oppløsning og svakhet.

Med den økonomiske oppbyggingsprosessen og sentralstyrte gjenreising av Russlands styrke som nasjon var det tid for å gjenreise de militære musklene og dette gikk forholdsvis raskt unna. I mellomtiden var det med russiske øyne høyst irriterende å se gamle deler av det russiske rike rive seg løs og peke nese av Moskva med NATO og EU i ryggen - helt likegyldig overfor russisk makt og ære. Ukrainas oransje revolusjon var det siste eksempel. USA begynte å etablere seg i Kaukasus og støtte f.eks. Georgia - for å sikre amerikansk tilgang til oljekilder. Land som Russland hadde støttet, f.eks. Irak, ble valset over ende og okkupert av amerikanerne. Det hele fortonte seg som en ny innringning av Moder Russland. Til slutt ble lilleputtstaten Georgia så modig at man angrep russiske innbyggere i Ossetia, i fast tro på at Vesten ville stå den kjekke bi.
Alle hadde undervurdert styrken i Russlands nasjonalfølelse, tro på sentralmaktens rett og - deres gjenreiste militærkapabilitet. Mangel på historisk forståelse har ført til nytt blodtap, og USAs øyeblikkelige gjenopptakelse av kald krigsretorikk eskalerte konflikten hinsides alle proporsjoner. Russland er ikke et gjenfødt Sovjetunionen, men på mange måter den gjenfødte stormakten fra 1914. Autoritær men ikke totalitær. Selvbevisst, med tro på sentralmakten som har gitt folk flest velstand og stolthet over "Moderlandet Russland" tilbake. Men fremdeles uten den sterke velstående middelklassen som i vest dempet statsmaktens enevelde overfor innbyggerne. Følelsen av "oss mot dem" - av å være alene mot en truende omverden er dessverre også levende og ved uklok politikk fra Bush's og Vestens side kan denne følelsen igjen ta overhånd og alt som var bygget opp av tillit og samarbeid kan være tapt igjen for lange tider.
Opphevelsen av samarbeidet med NATO er en skarp advarsel fra historien. Vi må ta den, og forstå den!

AP+Høyre = EU-medlemskap

2008-05-20T09:01:00.004+02:00

Dagens utspill fra Kristin Clemet om at det er tid for at AP og Høyre tenker samarbeid, ikke minst mhp. EU-medlemskap, gjorde dette til en god dag! I følge Aftenposten viste hverken Erna, Lars eller Jens noen utpreget entusiasme over ideen med å danne en Høyre-AP regjeringskoalisjon med det formål å få Norge inn i EU. Det forbauser ikke. Hvor mange ganger har vi ikke hørt store ord fra (la oss ikke nevne navn) om at "det er viktigere for oss med EU-medlemskap enn å sitte i regjering" - eller "vi vil være med der beslutningene tas"? Men når sjansen byr seg trekker alltid varmen fra taburettene dem som møll til lyset. Forstår ikke partilederne at man må komme ut av de tradisjonelle tankebaners frosne hjulspor og bryte med Rokkans høyre-venstre akse når det gjelder noe så sentralt som norsk medlemskap i EU? Må nye tanker alltid møtes med vantro og skuldertrekninger?

Vi har skravlet lenge nok, holdt tilstrekkelig mange taler i Europabevegelsen om hvor viktig man anser EU-medlemskap å være, for så å glemme det med det samme man er tilbake i Regjeringskvartalet. Det som trenges er vilje til å tenke nytt, så kan de andre følge med på lasset eller la være. Det er mange argumenter for en slik løsning:

1) Det er ikke nødvendig å bryte for godt med den tradisjonelle høyre-venstre aksen - dette kan man som Clemet sier, komme tilbake til i 2013. Jeg tror ikke en AP-H koalisjon er mer utopisk enn en borgerlig koalisjon mellom KrF, V og FrP -med H som en slags riksmeglingsmann i midten - synes å være i dag. Dersom man faktisk klarte å feste blikket mer enn forbigående på EU saken kunne man løst de praktiske problemene med en samling i midten - og sluppet både venstresosialistene i SV og liberalistene i FrP...

2) EU er i rask og konstant utvikling og jo lenger vi venter desto mer kommer Norge i en politisk, og etterhvert økonomisk, baklekse. Selv om norsk presse knapt gidder å nevne helt sentrale politiske og lovmessige initiativer i EU, f.eks. når det gjelder å løse utfordringer fra den demografiske utviklingen, globalisering, miljø og sysselsettingspolitikk - så er det et faktum at EU består av en serie prosesser som pågår parallellt, og som påvirker Norge på de aller fleste områder. Men uten at vi har annet enn en rent symbolsk påvirkningskraft.

3) Denne påvirkningskraften blir etterhvert enda mer redusert med at EU i større grad bruker den åpne samordningsmetoden (OMC) på sin beslutningsprosess. I korthet betyr dette at man starter f.eks. en lovgivningsprosess med å bli enige politikerne imellom i de 27 EU landene om grunnleggende verdier før man setter i gang den vanlige beslutningsprosessen fra EU kommisjonens side. (Uten et slikt system ville det bli svært vanskelig å samle 27 forksjellige land om én felles politikk). Det betyr at prosessen starter på Ministerrådsnivå, der Norge ikke har noen innflytelse - i stedet for på Kommisjonsnivå, der vi iallefall har rett til å gi våre innspill.

4) En slik koalisjon av Arbeiderpartiet og Høyre er ikke utenkelig - vi har nok av eksempler på det samme fra andre land i Europa. Man vil ikke ha store meningsforskjeller om utenriks- og sikkerhetspolitikk (ubetydelig i forhold til hva AP har i dag i forhold til SV), man kunne enes om velferds- og sosialpolitikk og resten kan man forhandle om. Forhandlingene ville trolig vært betydelig enklere enn å forene KrF, V, H og FrP i ett regjeringsalternativ?

5) Så er det spørsmål om folkeavstemning. Vi husker at man i 1994 mente det var politisk korrekt å la Arbeiderpartiet lede an i EU saken mens Høyre holdt lavere profil. Dersom man nå laget en historisk ny koalisjon mellom erkerivalene ville det gi et meget kraftig signal til folket om betydningen man omsider la på EU-saken fra landets ledende politikere! Trolig vil det få Venstre helt over på Ja-siden, føre til en debatt i KrF og man ville kanskje få EU-tilhengerne i SV og FrP ut av skapet og legge et press på ytterfløypartiene. EU ville gå fra en bisak til en hovedsak.

Kanskje er dette løsningen på dagens udemokratiske situasjon med norsk utenforskap, og samtidig løse den gordiske knuten på borgerlig side? Kanskje kunne Norge endelig vise solidaritet med sitt eget kontinent?

Men -hvordan blir man en vellykket profet i sitt eget land?

Mellom sjokk og vantro

2008-05-12T00:14:00.000+02:00

Stakkars oss som har vår tilknytning i Høyre - mellom et Fremskrittsparti hvis leder ofte er sjokkert over alle annerledestenkende og en Arbeiderparti statsminister som ser vantro ut over all kritikk som slår som brenninger mot de rødgrønne kyster. Jeg har ofte nok kommentert FrPs gjøren og laden, til grilldressfolkets store irritasjon, nå er det tid for analyse av de rødgrønnes suksesser, så der ett års tid før valgkampen for alvor kommer i gang..

En god disposisjon kan være å rope høyt de rødgrønnes mest avskydde tabuord: EU! Privat! Hovedstad! Og mens de stikker hodet så dypt i sanden at de blir kvalt kan vi studere deres meritter.

EU: Det er alltid en fornøyelse å høre Jens' og Jonas' taler om at "Norge vil være der det skjer, i EU" men det er begrenset til Europabevegelsens årsmøter og lignende evenementer. Straks deres svarte limousiner har bragt dem tilbake til Regjeringskvartalet har vi "et aktivt forhold til EU", dvs. man snakker om det men ikke høyt fordi taburettene er så gode å sitte på. Åslaug, agrarfascistenes ansikt utad, blir både rød og hvit når noen forklarer at det ville gitt mer uttelling å kjempe for miljø og andre saker innenfor EU enn utenfor. At Norge som EU medlem ville hatt avgjørende innflytelse på europeisk energipolitikk, og en betydelig bedre økonomisk trygghet som del av et fellesskap enn som utenforland, er et ikke-tema. For ikke å snakke om EUs betydelig økte interesse for nord-områdene - der Norge er utelukket fra de avgjørende beslutningsprosessene - hysj!

Privat: Jeg tenker på det kjente sykehotellet og motviljen mot å la private løse floken ved Radiumhospitalet. Det ble en gåte like uløselig for Harlem og kameratene hennes som selve kreftgåten for legevitenskapen. Først etter betydelig utvist arroganse og høyrøstet mangel på innsikt ble denne saken løst. Det eneste ingen diskuterte var pasientenes interesser. Det er forferdelig nok å ha en kreftdiagnose om man ikke skal bli kasteball mellom ulike interesser og måtte flytte fra sted til sted fordi man ikke kan ha en skikkelig beslutningsprosess. Selvfølgelig er investorer interessert i å tjene penger men det var ikke noen grunn til å betvile at det lå et ekte engasjement for pasientene bak de private tilbud som ble gitt. Heller ikke her imponerer Jens med ektheten i sitt engasjement for de mennesker han og hans regjering skal være ombudsmenn for.

Hovedstad: Nå har det aldri vært pop å forsvare Oslos interesser i sosialistpartiene - hverken de med rød eller de med grønn etikett. Selv for en obskur lokalpolitiker som undertegnede er det synd å se på de fordommene som blir så mye mer åpenbare etter som tiden går. Tromsø OL er symbolsk både for sosialdemokratisk triksing og de grønne nasjonalistenes hat mot urbanitet og alt som smaker av hovedstad. Lite eller ingenting gjøres for å styrke kampen mot kriminalitet. Kampen mot fattigdommen har slått feil og selv Jens må innrømme det, i sin vantro at vi et økende antall innbyggere med alvorlige økonomiske problemer. Vi går mot et landbruksoppgjør der forbrukerne skal rammes skikkelig på pungen. Jens mener det er som det skal være - vi har råd til alt - og siden det er snart er valg skal skattene ikke økes. Bare prisene.

Fasit er - dette er ikke imponerende! Valgløfter bortforklares og glemmes. Sosialistene har bare solidaritet med seg selv og sine posisjoner. For de som stemte på dem må det føles som en lang blåmandag (ikke metaforisk ment).

I en slik stund burde det være klart for at opposisjonen samlet seg til motstøt - med ett år til å planlegge og drive langsiktig valgkamp. Her er det positivt at Høyre begynner på å fokusere på sin egen identitet. Konservatismen er og blir den tryggeste politiske strategien fordi den bygger på styringserfaring og kunnskap og ikke absolutte ideologier som sosialismen og liberalismen. Mange assosierer konservatisme med bakstreversk tro på fortiden - det er feil. Forandringer skal til der det trenges, men ikke for å endre terrenget slik at det skal stemme med det ideologiske kartet. Erfaring er en fordel når man skal finne løsninger på problemer, fordi man kan analysere hva som virker og ikke gjør det og handle deretter. Det gir også en balanse mellom det som trenger politisk styring og det som ikke gjør det. Konservatisme er ikke total statsstyring for styringens egen skyld (rødgrønne) eller å overlate alt til markedet og la de som taper skylde på seg selv (liberalister). Først og fremst er vi et troverdig alternativ. La oss tro på noe - oss selv!

Å kjempe EU-kampen

2008-01-28T08:20:00.000+01:00

Igjen våkner man til nyhetene fra klokkeradioen, mens oppleseren forkynner at aldri har flere vært imot norsk EU medlemskap, hele 54 %. (I tillegg er det mandag, usj!)

NRK innhenter som alltid nei-sidens triumferende begrunnelser, ikke kommentarer om hvordan man anser saken på ja-siden.

Men jeg har jo denne bloggen, da, og kan gruble fritt selv.

1) La oss begynne med en positivistisk innfallsvinkel: Folk vet så mye om EU, dens beslutningsprosesser, politiske trender og lovgivning at man på et godt begrunnet, akademisk grunnlag finner at det er mer som taler mot, enn for, norsk EU-medlemskap. Kommentar: Neppe. Spør mannen i gata om han vet at 31-bussen er tilgjengelig for gamle med rullator pga. et EU-direktiv, og han svarer helst at "visste ikke det - men de skal nå regulere alt mulig". Eller at det er direkte valg til Europaparlamentet, at Lisboatraktaten og Charteret for grunnleggende rettigheter gir EU-borgere sterkere individuelle rettigheter enn norske borgere - alt er ukjent. Hvorfor? Fordi det ikke er fokus på positive sider ved EU-samarbeidet i media, politisk debatt eller f.eks. i kulturspaltene i det hele tatt. Det man aldri snakker om, vet man heller ikke mye om. Ett unntak er miljøkravene fra EU som motvillig anerkjennes som gode, men "Norge skal bli like bra som dem!" er en vanligere reaksjon - enn at man begriper at man oppnår mer gjennom forpliktende samarbeid enn alene.

2) En annen vinkling: EU har opptrådt "dumt" mot Norge og ingen vil være i det europeiske fellesskapet, der vi blir underlagt liberalistisk styrte kapitialist-stormakter. (Nasjonalistisk-sosialistisk synsvinkel). Kommentar: Jeg mener nå EU har opptrådt svært så forståelsesfullt overfor Norge, altfor imøtekommende spør du meg. (Sett at du ledet en organisasjon som skulle arbeide for medlemmenes beste. Medbestemmelse krevde at man var medlem, som vanlig er. Så er det en pappagutt som forlanger at han skal være med å bestemme i organisasjonens styre, men ikke melde seg inn, og som forkynner høylydt hvor mye flinkere han er enn alle de andre medlemmene til sammen. Han vet lite om organisasjonen men kritiserer den høylydt. Det mest komiske er at han betaler mange penger for å følge reglene til organisasjonen men blåser i å være med å utforme dem. Vel, som foreningsleder synes du han er en pain in the ass, men han betaler jo for å dumme seg ut.. ) Liberalisme... vel, EU er et fellesmarked og ble født som sådan, men man har for lengst innsett at man trenger en god, felles sosialpolitikk og miljøvern for at det nevnte markedet skal fungere. Men den viktige diskusjonen er gått hus forbi i Norge!

3) En tredje vinkling: Norge klarer seg best alene. Vi har jo NATO og Europarådet (noen som husker hva de driver med?), og først og fremst oljen. Med så god råd som "alle" har trenger vi ikke EU? (Naivistisk-narcissistisk vinkel). Kommentar: Utviklingen går mot flere sikkerhetspolitiske beslutninger fattet i Europa, som angår Europa. Da hadde det vært fint å kunne være med i de besluttende organer? I fjor ble det holdt et for Norge svært viktig møte om nordområdenes fremtid, men det var for EU-land og innbudte tredjeland. Ikke Norge. En episode som raskt ble fortiet av norsk presse men ganske så symbolsk. Europarådet er der, men det er sjelden man hører om dem for de kan ikke fatte beslutninger som binder medlemmene og produserer ikke mye mer enn rapporter og erklæringer som man kan følge om man vil. De har faktisk mindre å si over nasjonal styring enn FN, som iallefall kan lage konvensjoner man må følge! Skulle venstre- og ytre høyresiden angripe et europeisk supperåd, ville Europarådet være en mer relevant blink.. Men de forstyrrer oss ikke så why bother?!

4) En fjerde vinkling: EU er en venstreorientert byråkratmaskin som vil innføre sosialistisk markedskontroll. La oss melde oss inn i USA i stedet (liberalistisk synsvinkel). Kommentar: Vel, Norge er en landfast del av Europa. Vi har alltid vært en del av europeisk kultur og er i et skjebnefellesskap med våre nærmeste naboer, først og fremst. Det er korrekt at EU kommer med bestemmelser som kan virke irriterende på deler av næringslivet, f.eks. innen miljø, eller at man helst skal tenke universell utforming ved offentlige anskaffelser. Flyselskapene skal ikke lenger kreve penger for å assistere funksjonshemmede og annen styggedom. Men disse bestemmelsene er visselig fattet av de 27 medlemsregjeringene i fellesskap, hvorav ganske mange er utgått av høyrepartier?

Kort sagt, uvitenheten er nei-sidens beste våpen og venn. Så hva kan vi utdøende ja-folk gjøre? Holde motet oppe, og spre informasjon, kaste lys over så vel venstre- som høyresidens falske påstander om EU, og håpe på at denne selvtilfredse nasjonen en dag vil oppdage at også vi har et ansvar for Europas fremtid..

Brev til Kleppa om husleiereguleringen fra Rådet for funksjonshemmede

2008-01-24T15:35:00.000+01:00

23. januar ble Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner informert om konsekvensene av oppheving av husleieregulering for en ikke ubetydelig del av bydelens - og byens - innbyggere. Av disse vil caa. 15 % være uføretrygdet. På bakgrunn av informasjonen, og et par forskningsrapporter som forsterker inntrykket, ble følgende brev oversendt kommunalminister Kleppa:

Konsekvenser av oppheving av husleiereguleringen fra 2010 for funksjonshemmede og eldre i bydel Frogner

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner vil med dette brevet uttrykke vår store bekymring for konsekvensene for innbyggere med nedsatt funksjonsevne og eldre i vår bydel. I forbindelse med Rådets møte den 23.01.2008 ble vi gitt orientering om konsekvensene av oppheving av husleiereguleringen i bydel Frogner. Basert på denne orienteringen retter vi herved denne henvendelsen til kommunalministeren for å be om en orientering om hvilke tiltak Departementet vil foreta seg for å avhjelpe at mange beboere uforskyldt havner i alvorlige sosiale og økonomiske problemer pga. avviklingen av husleiereguleringen.

Fra NIBR-rapport 2007:21 ”Husleieregulering – status før avvikling i 2010” kjenner vi til at det er i bydel Frogner man finner de fleste kjente regulerte leieboligene, 43 %, men at det totale antallet regulerte leieforhold imidlertid er betydelig høyere. Det regnes videre med at gjennomsnittsalderen for beboerne er 63 år, at 2 av 3 er enslige. Videre vet vi at 38 % av beboerne lever av alderspensjon, 33 % av lønn, 15 % av uførepensjon. Beboerne har i gjennomsnitt leid boligen i 30 år.

Når det gjelder gjengs leie i bydel Frogner, som leiene vil bli fastsatt etter ved oppheving av husleiereguleringen, er denne allerede meget høy i vår bydel:
1-roms kr 6 338,-
2-roms kr 8 122,-
3-roms kr 9 911,-
4-roms kr 12 867,-
5-roms kr 16 348,-

Prisene er pr. 3. kvartal 2007. Det sier seg selv at de inntektsgruppene som vil bli utsatt for en så voldsom husleieøkning fra 2010 vil ha uoverstigelige problemer med å klare sine boutgifter og at bydelen i realiteten sitter på en ”tikkende bombe” av sosiale problemer for mennesker som har tilbrakt det meste av livet her.
Det kan gis statlig og kommunal bostøtte, men denne dekker bare delvis boutgiftene til personer med lave inntekter, henholdsvis 1 000 kroner pr. måned til de med under kr 14 000,- i månedlig inntekt og kr 4 000,- i statlig bostøtte for en enslig minstepensjonist. Med oppheving av husleiereguleringen blir det helt utilstrekkelig. Bydelsadministrasjonen oppgir at det regnes med at det er ca. 1 750 boliger med prisregulering i bydelen.

En av årsakene til at mange er havnet i dagens vanskelige situasjon er at man på 1980-tallet ga adgang til å omgjøre obligasjonsleiligheter til selveierleiligheter. Leieboerne kunne da kjøpe leilighetene eller utleierne kunne innløse obligasjonene og enten selge leilighetene som selveierleiligheter eller fortsette å leie ut. Fra denne perioden begynte en vanskelig økonomisk situasjon for mange, selv med husleiereguleringen for dem som bor i eldre gårder.

Avvikling av husleiereguleringen betyr at det at det blir et stort press på kommunale botilbud (bydelen har i underkant av 500 boliger hvorav de fleste er leid ut på langtidsavtaler, og det vil derfor ikke være mulig å fremskaffe kommunale botilbud til denne gruppen). Det vil bli en betydelig økning i sosialhjelpsutbetalingene i bydel Frogner etter at beboerne har brukt opp alle sine sparepenger.. Det vil også oppstå store flyttebehov blant eldre og hjelpetrengende til mindre boliger med lavere leier. Det vil føre til et generelt press på husleiene i bydelen, som allerede er høyest i Oslo.

For funksjonshemmede vil dette utgjøre ytterligere problemer. ”Statusrapport 2007 om samfunnsutviklingen for personer med nedsatt funksjonsevne”, utgitt av Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, viser at i Norge er kun 7 % av norske boliger helt tilgjengelige for funksjonshemmede. I tillegg stiller funksjonshemmede ofte svakt på boligmarkedet pga. lavere inntekt og fordommer om personer med nedsatt funksjonsevne som beboere.

Denne gruppen, samt eldre med ulike aldersrelaterte funksjonsnedsettelser, vil etter Rådets oppfatning altså kunne møte ytterligere stigmatisering og sterkt redusert livskvalitet ved siden av de problemer som rammer alle som blir berørt ved opphevingen av husleiereguleringen.

Vi vil også rette Statsrådens oppmerksomhet mot de tildels store psykiske belastninger som usikkerheten ved oppheving av husleiereguleringen påfører de som vil møte disse problemene. Rapporten ”En annen historie. Om det å bo i Oslo” av forsker Anne Helset viser gjennom intervjuer at mange av denne gruppen føler en psykisk press som går på helsen løs, etter at de har bodd i mange år av sitt liv i samme leilighet. Dette er en meget sterk beskrivelse av mennesker, ikke statistikk: ”I enkelte tilfeller må leietakere forholde seg til utleiere som vet å benytte seg av huller eller uklarheter i lovverket som omhandler boligsektoren. Eiernes ønske om økt fortjeneste på sine eiendommer kombinert med den lovbestemte økningen i leieprisen bidrar til å svekke leietakernes trygghet for eget hjem og gjør det ulikeverdige forholdet mellom utleier og leietaker tydelig”.

Sikkerhet avhenger av at man kan betale sin husleie og er denne for høy i forhold til inntekten forsvinner sikkerheten for å kunne bo, uansett hvor sterke rettigheter man har ihht. Husleieloven. Svært mange i bydel Frogner har ”uoppsigelige leiekontrakter”, noe som indikerer lang botid, og har lav leie sammenlignet med gjengs leie og markedsleie – likevel er den for mange i overkant av hva de kan klare å betale etter sin inntekt. Ikke alle har heller oppsparte midler og de fleste vil ikke lenge kunne klare dagens markedsleie i bydelen. Mange frykter sine huseiere, blir utsatt for press for å selge eller si opp sine kontrakter, eller har endog vært utsatt for fiktive ”visninger” for å legge ekstra psykisk press på dem.

Det er flere løsninger som er mulige – fortrinnsvis at de leietakere som ønsker det kan bli boende. Dette kan omfatte ”frysing” av regulerte leier til et fortsatt rimelig nivå, eller subsidiering av husleien på samme måte som eldre i dag får subsidierte eldreboliger, eller at bostøtten får et bredere grunnlag enn i dag for middelaldrende og eldre i private utleieboliger slik at de kan få bostøtte før de utsettes for en økonomisk nødssituasjon. Eventuelt kan det, slik Helsets rapport foreslår, etableres boltilbud og hjelpeordninger for det økonomiske mellomsjiktet av middelaldrende og eldre som ikke er i stand til å delta på det ordinære boligmarkedet med sine korttidskontrakter og høye leier, spesielt i bydel Frogner.

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner ber statsråden gjøre rede for hvilke tiltak og løsninger som kan finnes, mens det ennå er tid, til å hjelpe innbyggerne og forhindre sosial nød.

Vi ser frem til Statsrådens tilbakemelding.

Med hilsen

Rudolph Brynn
Leder, Rådet for funksjonshemmede, bydel Frogner

...det skal bli spennende å se hva hun svarer...

2008 - nye muligheter

2008-01-14T12:24:00.000+01:00

Dette blir et spennende år for oss som følger med på utviklingen i EU. Imorgen reiser jeg selv til Brussel for å delta i et europeisk møte om utvikling av standarder innen IKT som kan brukes som indikatorer for å måle universell utforming. Dette blir et viktig verktøy for alle som driver med offentlige anskaffelser i Europa, fordi det gir myndighetene noe konkret å måle etter. Selv har jeg laget en veileder i hvordan man stiller krav om universell utforming i offentlige anskaffelser, men det trenges bestemt mer konkrete og målbare kriterier. Og dette arbeidet er nå i gang flere steder.

I tillegg vil IKT bli et tema for EUs arbeid og det ryktes at man vil komme med en ny lov med krav om universell utforming av offentlige hjemmesider. Ikke for tidlig, ettersom man i flere år har hatt lovgivning med krav om tilgjengelighet til offentlig transport, og har laget diverse politiske retningslinjer og rapporter om eTilgjengelighet, uten å følge opp med lover.En lov mot diskriminering av bestemte grupper i samfunnet er bebudet før sommeren, og den skal omfatte diskriminering på grunnlag av kjønn, alder, seksuell legning, religion, etnisk opprinnelse og funksjonshemning. I tillegg fortsetter arbeidet fra funksjonshemmedes side for å få en egen antidiskrimineringslov (disability specific Directive) slik man vil få det i Norge denne våren. Jeg var i Brussel da 1,3 millioner underskrifter ble overrakt Kommisjonen og Parlamentet for en slik lov, og det gjorde forhåpentlig inntrykk på EUs høye representanter. Dette har vært omdiskutert i mange år i EU - kanskje får vi en positiv utvikling dette året!

I det hele tatt betyr EU mer og mer for grupper som til nå ikke har merket for mye til det Europeiske Fellesskap fordi dette har konsentrert seg om tradisjonell fellesmarkedpolitikk. Men EU er en sosial aktør og Lisboatraktaten som ble vedtatt i fjor gir en ny og sterkere pådrift for videre utvikling. Jeg er heldig som kan følge med på dette og gi et lite bidrag - men tenker ofte på hvor mye mer dette landet kunne gjort i solidaritet med den verdensdelen vi tross alt er geografisk del av - dersom Norge var EU-medlem..

Fortsatt Godt Nyttår!

Lisboa-traktaten er på plass!

2008-01-11T09:26:00.000+01:00

Vi gjengir med dette næringsrådens rapport - han sier det like bra som meg!

Lisboa-traktaten er på plass!Som kjent ble den nye Lisboa-traktaten undertegnet i Lisboa den 13. des. Det portugisiske formannskapet klarte, til tross for mye kritikk, å overtale stats- og regjeringssjefen til å fly ned til Lisboa, bare for å undertegne traktaten for så å fly tilbake til Brussel og fortsette toppmøtet der. Og selv om Portugiserne tar æren for at de fikk på plass traktaten er det vel det mandatet som tyskere i sin formannskapsperiode fikk på plass, som førte til at EU nå kan gå videre og konsentrere seg om andre viktige utfordringer. Riktignok skal Lisboa-traktaten ratifiseres i alle landene, og selv om det er mange uavklarte spørsmål hevder i alle fall mange kilder i Kommisjonen at dette vil la seg løse slik at traktaten kan tre i kraft 1. januar 2009.
EU-flagget, EU-hymnen og EU-mottoet og annen symbolikk om overnasjonalitet er strøket i traktaten. EUs toppmøte eller Det Europeiske Råd vil, fra høsten 2009 bli ledet av en fast president (formann) som velges av Rådet for en periode på 2 ½ år med mulighet til forlengelse for ytterligere 2 ½ år. Stillingene til Solana og Ferrero-Waldner slås sammen til Rådets generalsekretær som også blir visepresident i Kommisjonen. Antallet kommissærer vil fra 2014 bli redusert til 2/3 av medlemslandene etter en rotasjonsordning. Det Europeiske Parlament styrker sin rolle og vil få medbestemmelse med Rådet på 95 % av alle lovforslag og være helt likestilt med Rådet når budsjettet skal fastlegges. Av andre endringer kan nevnes at
minst 1 mill borgere kan be om at Kommisjonen legger frem et lovforslag, de nasjonale parlamentene har fått en traktatfestet rolle som overvåkere av nærhetsprinsippet eller subsidiaritetsprinsippet, klimaendringer og energisolidaritet er kommet inn i traktaten
og man har fått en mekanisme der Rådet eller en medlemsstat kan be Kommisjonen om å legge frem et forslag for å oppheve en rettsakt.
Det er for tidlig å si noe konkret om hvilke konsekvenser den nye traktaten får for EØS-samarbeidet, men det blir i alle fall en ny avtalepart, nemlig Den europeiske Union og ikke lengre Det europeiske Fellesskap. Dessuten vil den såkalte søylestrukturen oppheves, der søyle III (justispolitikk) og søyle I (indre marked) gjøres overstatlig, mens søyle II (felles utenriks- og sikkerhetspolitikk) ikke gjøres overstatlig. Det er få (om noen) endringer knyttet til det indre markedet, men flere endringer knyttet til samarbeid utenfor de fire friheter. Dette, sammen med at pilarstrukturen forvinner kan medføre utfordringer knyttet til hva som er innenfor og utenfor EØS-avtalens virkeområde.

Jobb- og vekst strategien for en ny treårs periode.
Med bakgrunn i det såkalte ”Vision paper” som Kommisjonen presenterte til toppmøtet i oktober, samt alle medlemslandenes fremdriftsrapporter på sine nasjonale reformprogrammer, presenterte Kommisjonen, den 12. desember sitt forslag til den nye treårs-syklusen fra 2008 til 2010. Det gjøres ingen endringer i de 24 integrerte retningslinjer (som danner basis for de nasjonale reformprogrammene)
De 4 hovedprioriteringer; mer FoU og innovasjon, SMB’ers business potensial, flexicurity i arbeidsmarkedet, og en integrert EU-politikk på energi og klimaendringer – ligger fortsatt fast!
Barroso sa, under presentasjonen, at ”Europa leverer resultater” og landene har tatt de nasjonale reformprogrammer på alvor, men påpekte samtidig at vedtatte reformer må implementeres, og at selv om det merkes en viss form for ”reform-matthet” må nye reformer til for å mestre globaliseringen!
Kommisjonen foreslår bl.a. følgende handlinger for den neste 3-års perioden:- bredbånd til min 30 % av EUs borgere - og samtlige skoler innen 2010
- det må fastsettes nasjonale mål for å øke basis-kompetansen til skolebarn samt mål på å begrense drop-out fra skolen
- vedta ”European Small Business Act”
- vedta et integrert patentsystem (der språket har vært største hindring)
- fullføre det indre marked for energi
- vedta obligatoriske målkrav for energiforbruk i offentlige bygninger, og
- energieffektivitet må være ett av kriteriene ved off. innkjøp
Når det gjelder globaliseringen og den eksterne dimensjonen for EU sier Kommisjonen at man må ”kombinere åpenhet med det legitime kravet om å beskytte europeiske interesser”. Kommisjonen vil utarbeide en årlig analyse av land og sektorer, utenfor EU, der handelsbarrierer fortsatt eksisterer.

Kommisjonen presenterte også Fellesskapets Lisboa program (CLP) den 12.des. Dette favner de fleste fellesprogrammene, slik som i forrige periode med CIP, 7 rammeprogram etc. Siden de fleste av disse programmene er i full gang er CLP ganske endret for den nye tre års syklusen der de viktigste elementene er etableringen av en Small Business Act, skaffe mer venture capital til innovasjon, etabler et ”blue card” for kunnskapsbasert immigrasjonspolitikk, fokusere på finansielle tjenester i det indre marked og etablere en bærekraftig industripolitikk (greening industry). Samtidig påpeker Kommisjonen at det er viktig med en klarere fordeling av ansvaret mellom hhv medlemslandene, Kommisjonen og Europaparlamentet.

Revisjon av det indre marked
I forkant av den lenge varslede ”Single Market Review” presenterte KOM en skryteliste på hva man har oppnådd i EU de siste årene; velstanden har økt med 2,15 % av BNP, det er skapt en rekke nye arbeidsplasser, det er lettere å bevege seg uten pass, et bredere sortiment av varer og tjenester og til lavere priser som kan handles på tvers av landegrensene, enklere og billigere å etablere en bedrift, mindre red-tape, lettere å studere i et annet land og lettere å flytte på seg.

Denne revisjonsprosessen har vært en lang prosess med mange høringer og store forventninger før den endelig ble presentert på You Tube (!) før jul! Den setter fremfor alt EUs borgere i høysete og vil gi forbrukerne større rettigheter ved blant annet å etablere en klageadgang overfor produktprodusenter på tvers av landegrenser. Kommisjonen ønsker å gi forbrukere bedre opplysning gjennom å etablere ”indre markeds sentere” i de respektive medlemsland. De vil komme med initiativ for å bedre matvaremerkingen, bedre markedsovervåkning av legemidler og gi bedre opplysning om farmasøytiske produkter. Det skal bli enklere å bytte bank over landegrensene uten store avgifter. De vil gjøre det lettere for SMBer å få tilgang til kapital, gi de enklere regelverk samt gjøre det lettere å delta i anbud om offentlige innkjøp. Kommisjonen vil også etablere ”indre markeds ambassadører” som vil drive prosessen fremover og ivareta forbrukernes interesser, samt at de årlige fremdriftsrapportene på de nasjonale reformprogrammene vil få et eget punkt om kontroll av hvordan det indre marked fungerer. De vil etablere en ny og forenklet standardiserings-strategi, forsøke å få fortgang i patentsaken og etablere såkalte forsker pass som vil gjøre det enklere for forskere (med familie) og flytte over landegrenser. Det foreslås også å etablere et eget forbruker scoreboard med naming og shaming av hvordan medlemslandene ivaretar forbrukernes interesser.
Indre markeds revisjonen har også en sosial dimensjon med visjoner om blant annet
likestilling, mobilitet og jobbmuligheter, samt en kommunikasjon om tjenester av allmenn interesse inkludert sosiale tjenester av allmenn interesse.

Brussel, 4. januar 2008
Dag Holler
Næringsråd

Ferdaminner frå Russland

2007-10-31T20:10:00.000+01:00

Da er man tilbake fra en stor Russlandstur, den første på seks år. Jeg var spent på hva Putin hadde utført i sin tid som president, i det jeg godt kunne huske fattigdommen og den uvirkelige nøden som preget Jeltsins Russland fra mine mange turer i hans periode. Mine inntrykk fra den gang skyldtes selvsagt at det var taperne i det nye Russlands liberalistiske økonomisystem jeg besøkte - i Murmansk, Arkhangelsk, Moskva, St. Petersburg og Petrozavodsk. Etter at det kommunistiske regimet var brutt sammen - et regime som til dels ikke anerkjente funksjonshemning fordi det var et svakhetstegn ved samfunnet - var disse millioner av samfunnsborgere kastet på søppelhaugen. Det var ikke de nyrikes Russland jeg møtte, det var taperne på den andre siden av Norges grenser - det var de som bokstavelig talt sultet. Det fantes knapt noen uførepensjon, det offentliges holdning var at "det er så mange her i landet som har det vanskelig - så hvorfor skal vi bry oss spesielt om dere?" Et kaldt samfunn, som hadde gått fra kommunisme til liberalisme over natten med folk flest som jokere i det store spillet.

Hva var å se? Først og fremst økonomisk vekst. "Alle" hadde bil, som i Norge, og særlig St. Petersburg var blitt en vestlig metropol, som ville gledet grunnleggeren Peter 1. Du gikk ikke lenger gjennom flokker av skolebarn som enten tigget penger eller ville "veksle til god kurs". Boligprisene var like uvirkelig høye som i Oslo (1 million pluss for en to-romsleilighet) men inntektene var derimot nesten som i gamle dager. En akademiker jeg traff som jobbet som lærer i ukedagene og turistguide i helgene for å holde liv i datteren sin, tjente 650 kr i uken. Hva gjør folk flest da? De bor, som under Jeltsin, sammen med foreldre eller svigerforeldre i mange år, før de kan flytte inn i egen bolig. Resultatet er uunngåelige konflikter, skilsmisser, alkoholisme.

Men jeg så også en helt ny åpenhet og utadventhet blant de jeg snakket med som var forfriskende. Det var blitt mye mer humor og selvironi blant folk - omtrent som i Frankrike eller Italia. Satt alle og hyllet Putin, som norsk presse gjerne fremstiller det? Nei - ingen snakket om ham i det hele tatt. Man hadde nok med å klare seg, politikk ble ansett som noe fjernt som ikke angikk Ivan og Olga. Men det var klart at man observerte bedringene i samfunnet og stilltiende ga honnør til at man nå hadde et styre med et bedre grep om tingene.

Lenger nord, i Arkhangelsk, var det gamle Russland fremdeles synlig. Det var også her mange flere biler å se - de fleste vestlige - men veiene var like elendige som før! Det var huller og humper og falleferdige rønner som folk bodde i. Her er et lite eksempel..

Jeg holdt forelesning på det juridiske fakultet og igjen møtte jeg en interessant kontrast: studentene var kledt og opptrådte som de skulle vært på hvilket som helst norsk universitet, man hadde kurs i Europarett som i Oslo og det var intet problem med kommunikasjonen. Men bygningene var shabby, trappene gamle og bratte og studenttoalettet ubeskrivelig møkkete og uten toalettpapir (det må man fortsatt ta med hjemmefra). Jeg håper deres studier og arbeid vil bli lønnet med et enda bedre samfunn - Russland er det landet i verden som har høyest gjennomsnittlig gjennomsnitts utdannelsesnivå.

Det som undret meg minst var gjestfriheten og varmen, både fra dem jeg møtte for første gang og gamle venner som jeg møtte igjen og som husket hvert ord vi hadde snakket om den gang. Slik var det alltid. Det var utrolig fine kvelder med vodka og god mat, flotte nye restauranter og hoteller som gikk vesten en høy gang i standard og komfort. - Ok, jeg var priviligert, men det var ikke lenger det brutale skillet mellom russer og utlending som var så tydelig før. Den gang var det noen få, utvalgte etasjer i hvert hotell som var reservert utlendinger og så nedslitte rom og korridorer som ikke var blitt pusset opp siden Bresjnev for "de innfødte". Nå var det like mange middelklasse russere rundt meg som utlendinger.

Jeg ble i godt humør over den tydelige fremgangen Russland har gjort. Det er et europeisk land, vårt nærmeste naboland og en del av vår felles, europeiske identitet og kultur. Dette må vi ikke glemme, uansett hvor mye media prøver å blåse liv i en slags ny kald krig. En slik tragedie må unngås, og et botemiddel kan være mer samvær. Vi kan alle bidra -ta en tur du også!

Fredspris til enhver kjendis

2007-10-14T16:36:00.000+02:00

Det er ikke ofte man er enig i detFrP uttaler men jeg istemmer i kritikken som de og mange andre ytrer når det gjelder årets "Freds"pris... Hvor har Nobelkomiteen hatt hodene, bortsett fra i synsespaltene? Miljø er en prisverdig og god og politisk korrekt sak, "klimakvote" er blitt Norgest beste ordpastill og "alle" er opptatt av miljø. Informasjonssamfunnet er blitt et massemeningssamfunn i den grad at selv Nobelkomiteen må mene det samme som andre. Fred oppnår man altså ved å hindre potensiell kamp om ressurser som blir knappe fordi den globale oppvarmingen ødelegger naturgrunnlaget. Greit nok, men har vi ikke litt mer nærværende affærer å vurdere faktisk har direkte med forhindring av håndfaste konflikter å gjøre?

Det alternativet som kommer de fleste av oss i hu er munkene i Burma som på en usedvanlig modig måte har protestert fredelig og ubevæpnet mot et uvanlig brutalt regime. De turte å stille åndsmakt mot militærmakt - en junta som både har kapitalistene i Thailand og kommunistene i Kina i ryggen. Våpenet deres var å vende en tiggerskål opp ned som tegn på forakt. I belønning fikk de død og fengsel og tortur. Ingen av dem hadde råd til å slenge opp med en bestselgerfilm (Hollywood vil nok senere tjene gode penger på å lage en..) og først og fremst: de hadde ingen kjendismunk i spissen. Tenk så meget bedre hvis Steven Seagal kunne ledet an munkene, dengt og sprengt de slemme juntamennene og reddet en pen burmesisk pike i sluttscenen.

Nei, fra nå av skal vi tenke langsiktig. Neste års fredspris bør gå til en agronom som har funnet en ny hvetetype som lar seg dyrke i ørkenen slik at folk ikke sulter og blir krakilske. Eller en kjemiker som lager en gass som gjør alle høflige mot hverandre?

Europa på sitt beste

2007-10-06T21:53:00.000+02:00

Det var en stor opplevelse å være med i Brussel den 4. oktober og markere to begivenheter: overrekkelsen av 1,3 millioner underskrifter samlet inn over hele Europa, og feire 10 årsdagen til European Disability Forum. Representanter for funksjonshemmede over hele Europa var der og fylte området rundt Schuman-rundkjøringen. 29 lands flagg satte farge på begivenheten.

De 1,3 millioner underskrifter var for en egen europeisk antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. Det har kostet mye arbeid å samle inn fra alle de 27 medlemslandene i EU samt Norge og Island, både elektroniske og manuelle. Kravet om en slik lov har vært holdt levende omtrent helt siden EU fikk kompetanse til å drive politikk overfor funksjonshemmede da Amsterdamtraktaten trådte i kraft i 1999. Året etter kom Direktivet mot diskriminering i arbeidslivet på bakgrunn av bl.a. nedsatt funksjonsevne. I dag gjelder dette i norsk lov gjennom arbeidsmiljølovens § 54. Takket være EU har Norge i dag en lov som beskytter arbeidstakere og -søkere med funksjonsnedsettelse mot å bli diskriminert på arbeidsmarkedet. Men kravet om en egen antidiskrimineringslov som også skal omfatte andre samfunnsområder i EU har tatt tid. Det er flere årsaker.

For det første er det fremdeles krav om ensstemmige beslutninger for å innføre nye lover bygget på Amsterdamtraktatens Artikkel 13, som ga EU fullmakt til å bekjempe diskriminering. Det betyr at et hvert av EUs 27 medlemsland kan nedlegge veto mot en antidiskrimineringslov. Og med de mange kulturer som EU i dag består av har man nølt med å foreslå en ny lov.
For det andre tok det lang tid å få implementert Direktivet mot diskriminering i arbeidslivet. Noen land ba om utsettelse, noen gjennomførte ikke Direktivet fullt ut. Og EU har måttet gå ut med sanksjoner mot de verste unnasluntrerne. Men i mellomtiden er det stor grad av arbeidsløshet blant Europas ca. 50 millioner funksjonshemmede. I Norge er det rundt 48 % av personer i arbeidsfør alder med nedsatt funksjonsevne som er i arbeid, mot 78 % av resten av befolkningen. Og av disse 48 % er ca halvparten i deltidsarbeid. I andre land er situasjonen ikke en gang såpass.

Og diskriminering overfor funksjonshemmede i form av barrierer, fordommer og direkte overgrep er et faktum overalt i vår verdensdel. EU har allerede gjort mye, ikke bare i form av Direktivet mot diskriminering i arbeidsmarkedet, men gjennom det Europeiske Året for Funksjonshemmede i 2003, gjennom Direktiv om rettigheter for flypassasjerer med nedsatt funksjonsevne, Direktiv om tilgjengelighet til busser i byene, om sikkerhet og tilgjengelighet til maritim transport og kommende lovgivning om rettigheter for passasjerer med funksjonsnedsettelser i internasjonal tog- og busstrafikk. Alt dette er Europa og EU på sitt beste.

Med antidiskrimineringsdirektivet henger igjen pga. frykt for medlemslandenes motvilje. I 2003 skulle et forslag blitt lagt frem, men det ble utsatt. Så ble det flere utsettelser av grunner nevnt ovenfor. Den nye kommissæren for arbeid og sosialpolitikk, Spidla fra Tsjekkia erklærte seg positiv. 2007 er Året for like muligheter og samtidig 10-årsjubileet for European Disability Forums -EDFs -opprettelse. Og man bestemte seg for å legge nytt press på EU ved en underskriftskampanje.

Jeg var der da EDF ble opprettet for 10 år siden, og i 4 år jobbet jeg for dem. Det var en utrolig givende tid fordi man opplevde hvordan det er å jobbe for samme sak side ved side med mennesker av andre europeiske nasjonaliteter - i et miljø der det er saken og ikke nasjonaliteten som teller. Alle har sitt å bidra med, og den norske Nei til EU-selvgodheten og nasjonalistiske selvtilfredsheten ville virke fullstendig malplassert i en slik sammenheng. Det er dette som er EU: et fellesskap av nasjoner og først og fremst mennesker som samarbeider om felles mål, i fred og samarbeid. Det er Europa, og solidarisk fellesskap som teller. Og ingenting illustrerte dette bedre enn den 4. oktober da Margot Wahlström, visepresident i Europakommisjonen, fikk overlevert de 1,3 millioner underskrifter for en felles, europeisk antidiskrimineringslov. Og hun svarte med å love at et forslag til en slik lov blir lagt frem i 2008. Mer enn 50 millioner mennesker kommer til å kreve at hun og EU holder dette løftet.

Det vil være en stor ting å gi alle en grunnleggende rettslig beskyttelse mot diskriminering. Men det er bare EU som kan gjøre en slik utvikling mulig. Jeg er glad for at jeg fikk være til stede og oppleve Europa på sitt beste..

...og så blir det kanskje EU valgkamp...?

2007-09-28T10:21:00.000+02:00

Det har lenge ryktes at EU vil bli et sentralt tema i valgkampen 2009. Noen har endog blåst seg opp og hevdet at dette blir den viktigste saken. Det gjenstår å se om se om Ja-løven blir en skinnfell atter en gang - når man må velge mellom taburetter og idealer. Som regel varmer taburettene mest, enten man sitter i AP eller Høyre-regjering, skal man bygge på erfaringene hittil. Nå melder jo Aftenposten at "alle" er imot EU, uten å trekke noen konklusjoner av den grunn. Da er det tryggest ikke å snakke om Europa?

Men samtidig går EU sin gang. 18-19 oktober skal det holdes et uformelt toppmøte i Brussel der man skal bli enige om teksten i den såkalte Reformtraktaten. Toryene i Storbritannia raser over at det er den samme traktaten som Grunnlovstraktaten, bare med et nytt navn. At man tar bort henvisning til flagg og EU-hymne er bare staffasje mener de. Venstresidens nei-menn, som Jens Petter Bonde er enig og roper om folkeavstemning, som de eurofobiske toriene gjør det.
Det er nå ikke helt korrekt. Det er faktisk grunnleggende forskjeller - som ikke er så tydelige for hverken journalister/tabloidister eller liberalister/isolasjonister/venstresosialister. Kort sagt de som vil at man skal tenke enkelt. Det var ikke bare flagget og all annen "statssymbolikk" som forsvant. I stedet for én ny samlende traktat fikk man enda en traktat som ble lagt til de gamle, slik at Roma-, Maastricht-, Amsterdam- og Nicetraktatene fremdeles blir pensum for statsvitere og jurister som skal sette seg inn i det omfattende traktatverket som regulerer EU. EU-motstanderne som er så opptatt av det innfløkte EU-byråkratiet - sørget for at regelverket således ble enda mer innfløkt. Vi skal ikke ha "EU-lover" men fortsette med Direktiver og Forordninger.

Charteret for grunnleggende rettigheter - som ville styrket EU-borgernes personlige rettigheter i en grad man bare drømmer om i Norge - ble erstattet av korte referanser til grunnleggende verdier - og selv de betinget Storbritannia (og Polen) seg en unntaksrett fra. Det er trist, for Charteret ville vært det beste eksempel på hvor meget EU faktisk kan bety i den enkeltes hverdag og sikret arbeidstakeres, innvandreres, funksjonshemmedes, eldres og kvinners rettigheter i en påtagelig grad. Samtidig fikk Sarkozy som kjent tatt bort referansen til fri konkurranse. Som EU flagget vil den være der, men man skal ikke snakke om den?
Av nytilskudd til Reformtraktaten har vi referanse til nye utfordringer som klimaendringer og energisolidaritet, politisk korrekte "ordpastiller" som alle kan være enig i. For sikkerhets skyld er det muligheter for opt-outs for asylpolitikk, immigrasjon og grensekontroll også.
Det sørgelige er ikke bare detaljen med Charteret for grunnleggende rettigheter men at stoltheten over å være Europeer skal fjernes. I stedet for å ta problemene ved roten misforsto man signalene fra Nederland og Frankrike. Det var ikke EU og ideen om europeisk fellesskap som folk stemte nei til, men frykt for å miste jobben, få masse muslimske innbyggere med tyrkisk medlemskap i EU og irritasjon over "polske rørleggere". Det er økonomisk og sosial trygghet folk vil ha, ikke omdøping av "EUs utenriksminister" til "Høy representant for EU i utenrikssaker". Det er ikke de tolv stjernene på blå bakgrunn som skremmer, men arbeidsløshet. Så lenge man ikke tar en skikkelig debatt om hvordan EU kan skape et trygt sosiopolitisk grunnlag gjennom mer felles politikk og økonomisk samarbeid så trenger ikke ideen om verdien av at vi står sammen inn i folks bevissthet.

Dette kan vi i Norge stikke hodet i sanden overfor så lenge man kan, men påvirkningsmulighetene på utviklingen i vår egen verdensdel blir tilsvarende svak. Det er ikke nok med den gamle ja/nei debatten. Bare ved å diskutere ulike mål og visjoner for Europa og Norges plass deri, kan vi snu "nei-trenden" og likegyldigheten i Norge. Det er et positivt trekk at Stortingets fagkomiteer har forstått at EU-politikk gjelder norsk innenrikspolitikk også og at man skal inkorporere EU arbeidet i hver komites arbeid. Det vil øke bevisstheten blant toppolitikerne om EUs betydning. Men det den alminnelige innbygger det står på - utfordringen er å få Ola, Ali, Kari og Fatima nordmann til se betydningen av EU i hverdagen - og bekjempe neisidens isolasjon av vårt land fra det fellesskap vi hører hjemme i!

Nå gjelder det!

2007-09-09T12:07:00.000+02:00

Det nærmer seg avgjørelsens dag og det er fremdeles mobiliseringstid. Valget i Oslo står mellom fortsatt valgfrihet eller at "noen skal tenke for deg"; mellom en god kunnskapsrettet Oslo-skole eller det fordummende gjennomsnittets tyranni; mellom trygghet i gatene eller likegyldighet overfor borgernes sikkerhet. Mellom blått, eller rødt.

To år med rødgrønn regjering burde vel fortelle de fleste hva vi kan vente med et sosialistisk bystyre av AP og SV, og med gamlefar RV i skyggen som ekstra maktfaktor. Da blir det ikke kvalitet i offentlige tjenester som skal gjelde men kvantitet. Det blir et mer maskinmessig samfunn der skjemaer og kald likegyldighet er det du møter når du er i en situasjon der du trenger hjelp enten det er på grunn av din alder, finansielle problemer, funksjonsnedsettelse eller andre faktorer. Skal vi nøye oss med at kommunen er eneste utvei, få et nummer i pannen, synge avmektig "NAV, NAV fra vugge til grav" - eller skal vi arbeide for at det skal finnes alternative, private tilbud slik at også det offentlige må skjerpe seg? Skal vi ha en skole man kjeder seg gjennom en "enhetsskole" der alle skal være like dårlige - eller en kunnskapsskole?

Og skal vi ha en by der man fortsatt er redd for å gå ut sent på kvelden, der du alltid må tenke sikkerhet for deg og tingene dine - eller et Oslo med trygge gater? Skal vi ha en ledelse av byen sammensatt av partier som etter 2 år har vist at de nedprioriterer det urbane Norge? Eller et parti som i mangfoldige år har vist at de bryr seg om oss som bor i byene?

Tenk på det, ha et godt valg, og stem Høyre!

Hva koster funksjonshemmede samfunnet?

2007-08-08T08:39:00.000+02:00

En provoserende tittel, men et lite hjertesukk er det også, etter at en (nå forhenværende) representant for Fremskrittspartiet, Charlotte B. Finnesand, brukte agurktiden til å kritisere de som vil bringe frem barn med funksjonshemning til verden. Årsaken til hennes utspill var først og fremst bekymring over de utgifter som disse barna påfører samfunnet - da først og fremst de offentlige budsjetter, antar vi. Vel, hun fikk kjeft av partiledelsen, FrP var kjapt ute og meldte at dette sto de ikke for og representanten meldte seg så ut. Er historien dermed slutt?

Det har vært nok av uttalelser om saken i pressen siden, som konsentrerte seg om to temaer: at Finnesand har et forkastelig menneskesyn (individrettet kritikk) og at FrP ikke står for noe slik, f.eks. partiets helsepolitiske talsmann Harald T. Nesvik (kollektiv rensing av partiets samvittighet). Men er dette kun Finnesands personlige problem, at en politiker dessverre "gikk av sporet" og er utstøtt som straff?

Først om holdninger. Det hun bl.a. gikk inn på var altså kostnadene for samfunnet ved at foreldre får barn med Downs syndrom i stedet for å abortere dem bort. Noe lignende har vi lest før: Den første Holocaust var ikke rettet mot jøder men mot funksjonshemmede. Undertegnede har selv sett en pamflett fra hitler-Tyskland om hva "de åndssvake" kostet samfunnet, den gang i Riksmark. Det var noen stygge bilder av mennesker med Downs syndrom og kalkyler over hva landet måtte ut med for å fø på den slags personer. En viktig forskjell er selvsagt at nazistene ville eliminere de som allerede var født mens dagens debatt handler om forebygging gjennom abort. Hverken Finnesand eller andre som støtter abort av fostre med omfattende funksjonsnedsettelser, har nazisympatier. Heller ikke kan dagens abortdebatt sammenlignes med nazistenes industrielle utryddelse av uønskede individer. Men er roten i diskusjonen ikke den at noen mennesker er en belastning for samfunnet og en uønsket kostnad?

Så til Fremskrittspartiet. De tok avstand fra Finnesands utsagn, og det er rosverdig. Men var hun et enkelttilfelle i rekkene? Jeg er redd hun ikke var det og at FrP heller ikke er det eneste partiet som rommer folk med negative holdninger til funksjonshemmede. Vi minnes en tidligere debatt i år der Arbeiderpartiets likestillingsminister uttrykte stor forståelse for de som aborterer bort et foster med Downs syndrom. (Uten at det skapte samme storm.)

Men vi blir for snevre dersom man konsentrerer diskusjonen kun om personer med Downs og ikke tar diskusjonen om funksjonshemmede i sin fulle bredde, slik Finnesands utspill kanskje var ment å føre til. Ta en annen FrP'er, Jan Blomseth i Tromsø, som i følge avisen Nordlys i februar i år uttalte seg i forbindelse med at lokalpolitikerne vedtok at kommunen skulle være et inkluderende samfunn og følge prinsippet om universell utforming:

"ingen tar innover seg de økonomiske konsekvensene av å skulle bygge et samfunn tilrettelagt for alle. Jeg tør ikke tenke på hvor mange titalls millioner kroner det ville betydd for Rådhuset dersom det skulle tilfredsstilt kravene". (Nordlys 27.02.2007)

Igjen er det kun snakk om utgifter knyttet til "disse funksjonshemmede". Det er mange motstandere av universell utforming - som gjerne misforstås som tiltak for noen og ikke det som prinsippet egentlig betyr: tilgjengelighet for alle borgere. Det er faktisk god økonomi - enhver politiker burde forstå at f.eks. tilgjengelige forretninger betyr flere kunder. Og det er ikke bare funksjonshemmede som har en bevegelseshemning - gravide, eldre, folk med tung bagasje, folk som har brukket benet - alle har glede av at det er lett å bevege seg rundt i samfunnet. Bevegelighet gir mulighet for alle til deltakelse, og dette skaper økonomisk virksomhet, som bl.a. fyller kommunekassen som Blomseth og hans likesinnede er bekymret for.

Alle mennesker er i seg selv et gode for samfunnet rundt seg, kan man normativt avslutte. Men i disse lokalvalgtider er det også sentralt å forstå for oss politikere at vi representerer hele befolkningen i vår kommune. Vi skal vise økonomisk ansvar og bidra til å styre lokalsamfunnet på en best mulig måte - men også arbeide for at alle føler seg som del av det samme fellesskap og at ikke enkeltgrupper omtales som utgiftsposter og en belastning for flertallet. Da vil politikken få et anstrøk av verdighet.

Step in the right direction

2007-07-29T23:45:00.000+02:00

This week the final part of the EU Directive against discrimination of air passengers with disabilities finally went into force. It means that the airlines cannot deny disabled people boarding aircraft, unless there are clear security reasons therefore, or this will from now on be deemed discrimination. In my Brussels days I actually saw the beginning of this process which now has finished from the part of EU. I was called by the Commission to see if there were any possible kinds of discrimination that disabled people might meet in air traffic as the EU was about to start working on a Directive on Air Passengers Rights. The only instance they could think of was that some passengers might lose connecting flights because disabled people often disembark after other passengers.

I sent a message to my network and soon had some 16 pages with inbelievable kinds of discriminating behaviour. The mildest type was refusing visibly disabled passengers the right to travel alone. The worst I believe the routine of certain airlines to require e.g. wheelchair users to sign a declaration that they would not cause any trouble for the crew or fellow passengers.. And in between a series of small and great insults like requiring extra payment for giving a bit of assistance, refusal to take more than one wheelchair user in the plane, destroying assistive technology like electric wheelchairs because of incompetent luggage handling etc. Because of this many disabled people just refuse to go travelling!

Well, all this is supposed to improve now with the new Directive. Airports are responsible for assisting disabled passengers, not airlines. This will ensure better services for all and it is illegal to demand extra payment for the services. It is illegal to deny a person the right to embark on a flight or treat her in any degrading way because of her disability. The airlines will of course be responsible for assistance during flights.

But the European Disability Forum is not all happy because Article 4 still opens for "using safety reasons" to deny a disabled person boarding. It is not clear what these "safety reasons" are - and they have so many times been used and abused before.
But still - it is the first European antidiscrimination law for all EU and EEA states to follow, which is directed exclusively towards disabled people. You can read it here: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2006/l_204/l_20420060726en00010009.pdf .

So fellow Norwegians - this is surely not a problem up here in the Land of the Good Will?? Well, did you read about this blind lady at Oslo Airport not too many days ago who was put in a wheelchair and left at the gate... and never was told that the gate had changed? She could obviously not read the monitor screen and does anyone understand what they say on the loudspeaker? Or did the staff at the gate worry even if she had checked in? No. She sat there for hours and hours until some police men interested themselves in her... probably because anxious relatives never met her in Paris. She missed her flight to Paris and everyone were sooooo sorry..

Traktat - og hva nå?

2007-07-14T23:53:00.000+02:00

Den nye ”reformtraktaten” som ble vedtatt etter diverse tautrekking på det siste EU toppmøtet før sommeren er blitt omtalt som ”like forståelig som byggeplanen til en japansk pagode, oversatt til engelsk via en kinesisk mellommann”. Men det hersker dog en stor grad av optimisme over at traktaten er vedtatt, og at EU dermed er på skinner igjen, som den franske presidenten Sarkozy har uttalt. – Men hva er egentlig oppnådd?

Først og fremst må man ha klart for seg at en ny traktat var nødvendig for å få et fungerende beslutningssystem for et fellesskap av 27 tildels meget forskjellige land. For det andre måtte denne traktaten bidra til å styrke samhørigheten i EU og avspeile de nye oppgaver EU har i dag. Meget er allerede skrevet om ”Reformtraktaten” men likevel kan det være med en liten oversikt innledningsvis over hva man ble enige om:
 Det blir mer flertallsavgjørelser og mindre bruk av veto, nytt stemmesystem og mer utenrikspolitisk samordning
 Det er endringer i forhold til Grunnlovstraktaten:
o Det blir ingen felles utenriksminister men samordning av utenrikspolitikken gjennom en leder for det utenrikspolitiske råd
o Stemmerettsreglene vil først bli endret i perioden 2014 til 2017
o Alle medlemslandene får et charter for menneskerettigheter unntatt Storbritannia
o Fra 2014 innføres et rotasjonssystem med 15 kommissærer, ikke 27 som i dag
o Henvisningen til EUs flagg og felles ”Europahymne” ble fjernet fra traktaten
o Reformtraktaten endrer, ikke erstatter dagens traktatverk i EU

I denne artikkelen er det bare plass til en diskusjon av to spesielle vedtak på toppmøtet: at Frankrike ved president Sarkozy fikk fjernet henvisningen til fri konkurranse i traktaten og at Storbritannia ved statsminister Blair fikk reservere seg mot at Charteret for sosiale rettigheter skal være rettslig bindende.

Sarkozy uttalte at fjerningen hav henvisningen til fri og åpen konkurranse betydde ”slutten på at konkurranse skal være en ideologi og et dogme i Europa”. Fri konkurranse er ikke lenger et offisielt mål. Full sysselsetting og sosialt fremskritt forblir nøkkelmål for EU, mens omtalen av fri konkurranse overføres til en særprotokoll. Dette skal ifølge Sarkozy ”gi EU litt mer menneskelighet”.

Spørsmålet er nå om EF-domstolen må tolke konkurransereglene på en ny måte. Går EU tilbake til tiden med de nasjonale industri-favorittene – ”champions” i stedet for dagens strenge overholdelse av prinsippet om fri konkurranse? Fra britisk og tysk side har man prøvd å helle olje på bølgene ved å vise til at fri konkurranse fortsatt står nevnt 13 andre steder i EU-traktatverket. BBC har imidlertid i en kommentar bemerket at den nye teksten refererer til ”en sosial markedsøkonomi med sikte på full sysselsetting”, og at fjerningen av prinsippet om fri konkurranse som en av EUs hovedmålsettinger kan svekke Kommisjonens arbeid for å bryte opp monopoler i forbrukernes interesse. Fra Kommisjonens side er det imidlertid understreket av kommissær for konkurransesaker, Neelie Kroes, at man fortsatt vil håndheve konkurransereglene med fast hånd for å oppløse kartelldannelser og monopoler og ha kontroll med statssubsidier og sammenslutninger.

Hvorom er, er det klart at Sarkozy har hatt et fast blikk på årsakene bak det franske nei i folkeavstemningen om Grunnlovstraktaten i 2005. En av hovedgrunnene den gang var nettopp folks frykt for et ”anglosaksisk liberalistisk EU”. Det har også lenge vært en dragkamp mellom Kommisjonen og medlemslandenes regjeringer, som Tyskland og Frankrike, om retten til å beskytte nasjonal industri ved offentlig støtte. Et eksempel var nettopp konflikten mellom daværende finansminister Sarkozy og Kommisjonen i 2004 da han ville prøve å berge industrigruppen Alstom med statstilskudd på 3,2 milliarder Euro. Nå ser det ut som reglene er skrevet om, mener mange. Fra nå av kan nasjonalstatenes jurister henvise til målsettingen om full sysselsetting hver gang Kommisjonen vil slå ned på offentlig statsstøtte. Storbritannias regjering har ikke reagert på Sarkozys suksess, men det har Torypartiet og representanter for næringslivet, som Business Europe. De frykter at dette ikke bare er en symbolhandling, men vil lede til ”juridisk usikkerhet” på området.

Charteret om grunnleggende rettigheter var en annen het potet. Det har lenge vært et fyrtårn for sosialt ekskluderte grupper i Europa, som innvandrere, homofile/lesbiske, religiøse minoriteter og funksjonshemmede fordi det ville sikre folks rettigheter mot diskriminering så snart det ble en del av traktatverket. Også arbeidstakere vil få styrket sine rettigheter på en sterkere måte over hele EU. Storbritannia har gått imot dette og som et kompromiss vil Charteret ikke være en del av traktaten men en artikkel vil inneholde en kryssreferanse, og vil være juridisk bindende med unntak av for Storbritannia. Blair kunne ikke akseptere Charteret fordi det ville utløse krav om endring av britisk lovgivning mht. arbeidstakeres sosiale rettigheter. I en protokoll fra toppmøtet heter det at ”for å unngå tvil, er det intet i Charteret som skaper rettslige krav som binder Storbritannia med unntak av de tilfeller der Storbritannia selv har slike rettigheter i egen nasjonal lovgivning”. I tillegg har Irland og Polen antydet at de også vil ”holde døren åpen” for å reservere seg fra Charteret på samme vis som britene.

- Vi er altså i den paradoksale situasjon at en sosialdemokratisk regjering sier nei til sterkere rettigheter for arbeidstakerne, mens en høyreregjering fjerner EUs målsetting om fri markedsøkonomisk konkurranse.

Man må ikke i denne sammenheng glemme at EUs rolle har endret seg i retning av en sosialpolitisk aktør, ikke bare en regulator av fri markedsøkonomi. På samme måte som Kull- og stålfellesskapet i sin tid ble dannet for å gi de vesteuropeiske statene tilbake den legitimitet mange mente de hadde tapt ved demokratienes sammenbrudd under nazistenes angrep i 1940 (ifølge bl.a. professor Alan Milward) – så har EU i dag gått langt for å være en pådriver for felles sosial velferd i borgernes Europa, også for å sikre oppslutning. Mange anser også EU som det viktigste verktøy for å sikre et felles minstenivå for rettigheter og vern mot diskriminering.
Like viktig er det å ha i minne problemene med å lage et kompromiss ut av de mange stridende interesser i et fellesskap av 27 nasjoner.

Det er flere utilfredsstillende trekk ved reformtraktaten. Den erstatter ikke de gamle traktatene, som i dag fungerer utilfredsstillende for et fellesskap av 27 land, men limer inn nye avsnitt i den gamle teksten. For eksempel at man skal ha en felles utenriksminister som ikke skal kalles det, og en president som skal sitte i en lengre periode. Mer problematisk er det at man – av hensyn til Polen – beholder avstemningsreglene fra Nice-traktaten helt til reformene trer i kraft i 2017. På plussiden vil nå EU få en sterkere internasjonal rolle med den permanente lederen for det utenrikspolitiske rådet og kan lettere tale med én stemme internasjonalt i fremtiden.

Spørsmålet er om britenes reservasjon mot Charteret for grunnleggende rettigheter vil føre til det ”to-hastighets” Europa som mange frykter. Flere høytstående kommentatorer har uttalt at dette sikkert blir utfallet.

Men først skal Reformtraktaten skrives ut under det portugisiske formannskapet, og deretter ratifiseres. Problemene er ikke over for denne traktaten som mange har begjært og til tross for Angela Merkels utrettelige arbeid med å få i havn i løpet av sin tid som kaptein på EU-skuten og hennes suksess mot alle odds.

Vi tilhengere av et sosialt Europa

2007-06-18T09:33:00.000+02:00

I disse dager er det mye oppmerksomhet om skjebnen til EUs grunnlovstraktat - to uker før Tyskland må overlate roret til Portugal som formannskapsland. En detalj som ble glemt i oppstyret rundt at Frankrike og Nederland stemte nei til traktaten i folkeavstemninger, er skjebnen til det sosiale Charter. Dersom traktaten var blitt vedtatt ville nemlig denne blitt en del av EUs lovgrunnlag, og ikke bare et retningsgivende dokument på linje med andre tilsvarende chartre. Det ville gitt innbyggerne betydelig bedre rettigheter og sosiale muligheter enn hva som er lovfestet i EU i dag. Ett eksempel er antidiskrimineringsbestemmelsene som var foreslått i grunnlovstraktaten.

Men ideen om et sosialt Europa er ikke død. Det er en uformell gruppe av medlemsland som i dag arbeider for at det sosiale aspektet i EU - i betydningen en balanse mellom økonomisk frihet og sosiale rettigheter - som nylig ble utvidet til 11 land ved at Østerrike og Slovakia sluttet seg til gruppen. Denne ble etablert i Paris i februar i år der landene møttes og vedtok at EU skal være noe mer enn et felles marked. De møttes igjen i slutten av mai samtidig med ministerrådsmøtet for arbeidsministrene i EU og diskuterte hvilke sosiale prioriteter man vil arbeide for. Til høsten vil disse landene møtes for å debattere "flexicurity" - den kjente sosialpolitiske modellen som gjør det lettere å gi folk midlertidig ansettelse kombinert med høyere arbeidsløshetstrygder, som i dag brukes i Danmark, Finland og Nederland. Et annet tema, melder euobserver.com, blir hvordan man skal organisere sosialpolitiske tjenester i EU.

Sosialpolitikk er i seg selv intet nytt i EU, men det har tradisjonelt vært forstått som forholdet mellom arbeidslivets parter. Det er kun siden midten av 1990-tallet at EU har etablert seg som en sterkere sosialpolitisk aktør, og som sagt ville dette blitt enda mer tydelig dersom grunnlovstraktaten hadde blitt vedtatt. Dersom EU skal bringes næremere folk flest er det nødvendig at man forstår hvordan EU påvirker den enkeltes hverdag og at folk engasjerer seg i debatten om hvilket sosialt Europa man vil ha. I Norge er dette aspektet helt borte, til tross for at vår hverdag er, og vil bli, påvirket av utviklingen i EU. At EU kan skape sosial solidaritet mellom land som er så forskjellige mht. bakgrunn og levekår som dagens 27 medlemsland, er etter min mening et av de beste ja-argumenter. Kanskje derfor det forties av den norske nei-siden?

Gjøre EU mer politisk

2007-05-31T09:27:00.000+02:00

Det meldes fra sivilisasjonens midte - Brussel - at Kommisjonen vil legge til rette for et mer politisert EU. Dette innebærer at partigrupperingene i Europaparlamentet skal få støtte til å utvikle nettverk for å drøfte europeiske politiske spørsmål. Hittil er det bare Tyskland som har velutviklede politiske diskusjonsgrupper av den typen man her tenker på, som Konrad Adenauer Stiftung for CDU og Friedrich-Ebert-Stiftung for SPD, men med litt EU-støtte skulle man kunne få igang liknende debattfora også i andre land.

Dette er en god ide dersom den fenger blant alminnelige folk som er interessert i politiske spørsmål og vil - som meningen er -kunne bidra til å brine EU nærmere borgerne. Rammene er jo der - vi har lenge hatt direkte valg til Europaparlamentet, Parlamentet har mer makt over beslutningsprosessen enn noensinne og det skulle være nok av informasjon for den som er interessert. I min tid i Brussel sendte man ofte en sak til rette parlamentskomite og oppfordret de nasjonale avdelinger av den organisasjonen jeg jobbet for, en oppfordring om å få de nasjonale representantene i EP til å stemme for vårt forslag.

Men samtidig har det vært en beklagelig liten oppslutning om valgene til Europaparlamentet og det er lite interesse for de politiske diskusjonene der selv om avgjørelsene berører folks hverdag direkte. Nå kan man vel ikke si at Ola nordmann sitter limt til aviser og TV under enhver stortingsdebatt heller - men den som er politisk interessert har ikke mangel på tilgang til informasjon her heller. - Problemet er forståelsen for at EU beslutter ting som berører oss alle i hverdagen - og at man faktisk burde bruke sin innflytelse på å påvirke beslutningsprosessen. Tenker vi fremdeles for nasjonalt?

Norge får ikke en Euro til dette men man burde likevel ta opp ideen med en debatt om de ulike politiske visjoner for EU blant de som kan og vil tenke hinsides skigarden. Det er på tide å diskutere "hvilket EU" ikke bare ja og nei i egeninteressens navn!

Frankrike tilbake i EU

2007-05-14T01:01:00.000+02:00

”Tout ma vie, j’ai été européen (…) je crois sincèrement en la construction européenne” (Hele mitt liv har jeg vært europeer (…) jeg tror oppriktig på det europeiske prosjektet) var et av Nicolas Sarkozys slagord i den nylig avsluttede presidentvalgkampen. Som Frankrikes neste president ser vi også at EU får en sentral plass i hans fremtidige utenrikspolitikk, i følge avisen Le Figaro.

EU som problemløser for Frankrikes indre spenninger var et interessant trekk under valgkampen. Det er en del av en generell trend i mange EU-land at EU ikke bare er en hendig syndebukk når regjeringens politikk feiler, men også en støttespiller som kan brukes til å assistere i løsningen av indre problemer. Vi husker at Europakommisjonens president Barroso lovte at EU skulle gjøre sitt til å avhjelpe de problemene som utløste fjorårets opptøyer i Paris’ forsteder. I den siste franske valgkampen har det dreid seg om globaliseringens utfordringer, og det har vært en tverrpolitisk enighet om at det bare er gjennom samarbeid i EU at man kan berge nasjonale arbeidsplasser. Ifølge Morgenbladet karakteriserte sosialistenes kandidat Royal til EU som ”demningen som kan sikre at ”globaliseringselven” ikke går over sine bredder”. Sarkozy omtalte på sin side EU som ”et redskap mot spekulativ vulgærkapitalisme” og han vil bruke EU som en arena for å legge avgift på valutatransaksjoner.

Men kandidatene skilte seg fra hverandre når det gjaldt skjebnen til EUs grunnlovstraktat. Denne ble som kjent stanset ved det franske og nederlandske nei i folkeavstemningene i 2005. Royal, som i 2005 kjempet for ja-siden, ønsket en ny folkeavstemning uansett hvordan den nye traktaten ville se ut etter at den ble reforhandlet. Sarkozy vil heller ha en ”minitraktat” som ikke skal legges ut til folkeavtemning men ratifiseres av de nasjonale parlamentene. Dette vil være i overensstemmelse med Storbritannias politikk og den potensielt mest smertefri vei ut av problemene. Men det vil ikke øke den folkelige støtten til EU-prosjektet. Royal mente hun som president kunne overbevise det franske folk om å stemme ja, og ble støttet av kommentatorer som mente at bare dette ville løse EUs ”kredibilitetsproblem”, i hvert fall i Frankrike. – Vi bør i denne sammenheng heller ikke glemme sentrumskandidaten François Bayrou, som kanskje hadde de mest omfattende tanker om EUs politikk i første del av valgkampen. Han var også som Royal tilhenger av en ny fransk folkeavstemning om en reforhandlet traktat. ”Bare folket kan gjøre om på en beslutning som er fattet av folket”, sa han. Men Bayrou var også opptatt av at EU skal bli mer aktiv på områdene økonomi (budsjett- og skatteharmonisering), energi, klimapolitikk, bioteknologi, forskning, innvandring, utvikling og forsvar.

Fra eurobulimi til lavkaloridiett

Men hvor viktig var EU egentlig i den franske valgkampen? Var den enda et eksempel på europeiske politikeres behendige bruk av EU som syndebukk? Tross alt var Frankrikes ”Non” i 2005 like mye en protest mot den franske eliten, mot at innvandrere skulle oppta franske arbeidsplasser, mot tyrkisk EU-medlemskap – som mot selve grunnlovstraktaten? Gaëtane Ricard-Nihoul, som er generalsekretær for tenketanken Notre Europe kommenterte EUs betydning for den franske valgkampen med at ”EU var i alles tanker, men aldri i fokus”. Han viste i en artikkel hvordan Frankrike hadde beveget seg fra ”eurobulimi” til en ”lavkaloridiett”, om ikke full faste, i tiden før valgkampen. Det manglende fokus på EU var ifølge Ricard-Nihoul et resultat av at franske politikere og medier kun ga fragmenterte og ubalanserte uttalelser om EU. De bidro aldri til å holde EU levende i den daglige debatt fordi de ”ikke ville gi opp sin schizofrene modell med å fatte beslutninger den ene dagen i EUs Ministerråd, for så neste dag å legge skylden for sine problemer på EU som påtvinger nasjonen sine lover”. Samtidig følte den franske politiske elite på sitt eget tap av legitimitet etter folkeavstemningen i 2005 og ville ikke risikere ytterligere nederlag ved å fokusere for mye på EU.

Hvor går Sarkozy?

Sarkozy vant valget og han har sagt at Frankrike nå ”er tilbake i Europa”. Barroso kommenterte raskt på vegne av Kommisjonen at ”Frankrike har alltid hatt en sentral plass på den europeiske politiske scene og det er umulig å ha et sterkt Europa uten et europeisk Frankrike”. Sarkozy vil vise sitt europeiske engasjement ved straks etter sin tiltredelse som president den 16. mai til å reise til Brussel og Berlin for å diskutere Grunnlovstraktatens fremtidige skjebne mens Tyskland ennå har formannskapet i EU. – Men det betyr ikke at han har en rosenrød entusiasme for alle sider av EUs politikk. Også han har brukt EU som syndebukk: EU har ikke gjort nok for borgerne; man har støttet en uhemmet frimarkedspolitikk, og både han og Royal har kritisert den Europeiske Sentralbanken for ikke å gjøre nok for å skape arbeidsplasser og vekst ved å føre en mer intervensjonistisk politikk overfor markedet. Dessuten skader den sterke Euroen fransk eksport. ”EU må høre folkets ønske om å verne dem mot globaliseringen” uttalte han ifølge the EU Observer.

En ny ”minitraktat” som man tror vil bli kjøpt av så vel Storbritannia som Nederland og Frankrike og alle som ikke har stemt ja, skal ifølge Sarkozy kun inneholde institusjonelle reformer og ikke samle dagens traktatverk i EU. Den skal heller ikke endre dagens forhold mellom EU og medlemslandene. En minitraktat skal bare omfatte omlegging av det roterende formannskapet, styrking av EUs utenrikspolitiske ledelse og nye regler for flertallsavgjørelser, samt andre elementer som det stort sett er enighet om i EU-landene. Minitraktaten skal bare ratifiseres av parlamentene i 2009 etter en interguvernmental konferanse og ikke behøve å legges frem til folkeavstemning i noe land. Deretter skal et nytt Konvent møtes for å diskutere EUs fremtid etter valget til Europaparlamentet i 2009. - Sarkozys forslag innebærer minimalisering av betydningen av de mange hestehandlene og kompromissene som lå bak det forslaget til grunnlovstraktat som foreligger i dag. Problemet er på den ene side at folket ikke må få følelsen av å bli overkjørt eller stilt i skyggen – og på den annen side at man må unngå at de 18 EU-land som alt har sagt ja til grunnlovstraktaten ikke må føle at det oppstår et for stort gap mellom dagens og morgendagens traktater.

Samtidig er ikke alle EU-land like begeistret for Sarkozys sterke forsvar for nasjonale franske landbruksinteresser og sterke motstand mot tyrkisk EU-medlemskap. De ”fire store” i EU – Sarkozy, Brown, Merkel og Barroso skal nå møtes for å diskutere veien videre. Med unntak av Gordon Brown er alle fra høyre-partier. Det blir interessant å se hvordan de vil finne løsninger sammen på utfordringene man er enige om er felles for EU og ikke kun nasjonale: globalisering, pengepolitikken og sosiale problemer som arbeidsløshet, ved siden av behovet for et bedre fungerende beslutningssystem for EU.

Frankrike er tilbake i EU, og EU er tilbake i fransk politikk.

Endelig vår!

2007-04-18T14:23:00.000+02:00

I serien "å nyte livet" har vi kommet frem til Herodotus' tur til hytta og begynnelsen på den beste sesongen i året. Sitt under bjerketreet, tenn en snadde eller noe lignende og hør på meisene. Lite biler på veien, det er bare susen fra tretoppene som høres. Solen skinner fra nesten skyfri himmel og det blinker i sneen rundt hytta mens du soler deg og leser. Stopp tiden, her vil jeg være alltid! Eller de gode kveldene når det er helt mørkt ute men stjerneklart og Karlsvognen henger opp ned i forhold til der den skulle henge (om sommeren). Det er godt og varmt inne og du leser litt til og strekker bena og betrakter de gode tømmerstokkene som er et vern mellom deg og natten og skogen. La vita e bella!

En meget stille uke

2007-04-10T07:47:00.000+02:00

Ååååh så deilig det var å ta påskeferie! Ikke dro jeg til fjells og ikke hadde jeg sånne planker på benene man kaller ski. Men jeg sov og hvilte, og samlet krefter. Slik skal en ferie være etter en evigvarende vinter, mørke og lange arbeidsdager!

Men som god katolikk glemte jeg ikke påskebudskapet heller. Hvert år undrer man seg over den uendelige kjærligheten vår Skaper har vist ved at Han først viste seg blant oss mennesker i noe så svakt og sårbart som et lite barn - slik vi lærer i Juleevangeliet og som Paven talte om julaften, og deretter lot Ham lide døden for å løskjøpe oss mennesker for våre synder. Og deretter lot oss få føle det uendelige håp om noe bedre som ligger i oppstandelsen. Ufattelig, selv etter å ha hørt om det i 44 år - når vi tenker på all den ondskap som stadig preger menneskeheten 2000 år etter at alt dette hendte. Som en av prestene sa 1. påskedag i St. Olav: vi som er her er alle barn av det 20. århundre og kjenner til total krig, folkemord og uendelig ondskap som del av vår historie. Er det mulig å tro på noe godt med våre erfaringer? På den annen side: er det ikke selve Jesu ansikt vi ser i all den lidelse dette århundret kunne frembringe? Den lidelse Han led for oss menneskers skyld, kan gjenkjennes i konsentrasjonsleirenes grusomheter, i Saddams folkemord, i ruinene skapt av Hitlers bander. Så hvor er håpet?

Håpet ligger i troen, i beretningen om oppstandelsen, i ordene Jesus vant og jeg har vunnet! Og i vissheten om at det gode er akkurat så meget sterkere enn det onde - uansett hva vi mennesker tenker ut av ugjerninger mot hverandre - hat, rasisme, raseri bygget på uvitenhet og avvisning av kjærlighetsbudskapet. Kanskje er vi ikke verre i dag enn for 2000 år siden da Jesus var blant oss. Fra historieboken leser vi om supermakten Roma, folkemord mot andre folkeslag, etnisk rensning, tortur og forfølgelser - i antikkens verden. Men vi har fått mer effektive våpen og er i stand til å utrydde oss selv og vår verden med dem - det er kanskje hovedforskjellen.

Kanskje er det slik at vi må gjennom gjentatte ulykker og sorger for å forstå Guds kjærlighet og se håpet i oppstandelsen? Det er et gammelt ord at hver generasjon er dømt til å kjempe sin krig og gjenta sine forfedres feil. Er historien cyklisk eller lineær? Kan vi tro at det stadig er en utvikling fra generasjon til generasjon, eller gjentar historien seg bak stadig nye fasader? - Den tekniske utviklingen er utvilsom og den er stort sett til menneskehetens gode. Men den menneskelige? Vi er blitt flinkere til å kamuflere våre handlinger bak politisk korrekte termer, i stedet for det rene maktspråk antikkens herskere benyttet uten å bekymre seg over opinionsmålinger. Vi kan ikke lenger skylde på uvitenhet om konsekvensene av våre gjerninger fordi informasjon spres øyeblikkelig til alle som vil ha, nesten i samme øyeblikk som tingene skjer. Men er vi blitt bedre og klokere av det - eller er påskebudskapet fortsatt like aktuelt?

Jeg tror det er - fordi vi mennesker stadig trenger et håp om noe bedre. Ikke noe materielt bedre - det skaffer vi oss i mengder, iallefall i denne del av verden - men noe åndelig, noe som gir mening med livet. I alt det onde som stadig omgir oss - krig, terror, fattigdom - er det det enkle budskapet om Guds uendelige kjærlighet, manifistert gjennom Jesu lidelse og død på korset for å kjøpe oss fri for våre synder som trenges. Stormakter har kommet og gått, konger og presidenter har forherliget seg selv og blitt glemt... men det vergeløse barnet på Marias arm, og det budskap som ligger i Jesu død på korset og Oppstandelsen deretter har overlevet de siste 2000 år og er sterkere enn noensinne!

Hva betyr dette? At kjærligheten overvinner alt, at tross alt er det håp selv for oss mennesker dersom vi våger å tro, og at det gode Gud være lovet tross alt er akkurat så meget sterkere enn det onde - slik at vi, nærmest på tross av oss selv, fortsatt er her og lever, to tusen år etter at Han døde for vår skyld og sto opp fra de døde. Det er dette som lå i Pave Benedikts budskap - Jesus, Guds sønn, svak og sårbar som oss mennesker, men bringer av et budskap som er sterkere enn all ondskap og all krig og som gir oss det vi trenger for å gå videre. Så la oss vende tilbake til hverdagen med glede og fortrøstning!

En europeer i Berlin

2007-03-26T10:31:00.000+02:00

Tilbake fra Berlin – og en fantastisk opplevelse blant tusenvis av EU-borgere som markerte 50-årsdagen for Romatraktaten! Det fyller deg med en sterk følelse av å oppleve et europeisk fellesskap uten like i verdenshistorien – men samtidig en uendelig frustrasjon over at ditt eget land ikke er en del av dette fellesskapet.

Det at man kan ha felles interesser og solidaritet med andre europeere er en fremmed tanke i Norge. Rent bortsett fra politisk korrekt u-hjelp til den tredje verden er det å arbeide sammen på tvers av landegrensene, med andre europeere, uten hele tiden å være opptatt av det unike ved å være norsk og å forsvare egne, nasjonal interesser, noe ukjent. EU fremstilles i norske medier – når man i det hele tatt nevner det – som noe stort, fremmed og byråkratisk, nesten komisk i sine stadige kriser. Folkene i EU landene er stort sett i opposisjon til EU og stakkarene må fø på et kjempebyråkrati som bare steller med uviktige ting som krumningen på bananer etc.

At EU er noe som fungerer og har en direkte, positiv effekt på folks hverdag – også i Norge – skal man ikke snakke for høyt om. Heller ikke at EU består av en serie viktige prosesser som foregår parallelt med hverandre og som stadig gir viktige resultater i å bygge opp Europas fred og velstand. Vi må bare brette opp ermene og fortsette å opplyse og informere – om igjen og om igjen. Uansett frustrasjoner!

Men en stakket stund – foran Brandenburger Tor – glemte jeg og de andre fra Norge alt dette og feiret blant de tusenvis av EU borgere som var kommet for å være med på markeringen. Alt var åpent, museene, utestedene og ikke minst Bundestag, der jeg fikk gå omkring i den historiske bygningen som har sett så mye av Europas mest dramatiske og tragiske fortid. Enhver som ikke forstår hva EU har betydd for europeernes liv og mulighet til å fortsette å leve i fred, bør besøke dette stedet. Jeg fikk også materiell fra en CDU-stand der man kunne lese hvor omfattende Høyres søsterparti satser på Europa som en arena for sin politikk, i tillegg til vanlig nasjonalt politisk arbeid. Her kunne man virkelig få forståelse for at politikk kan ha en overnasjonal dimensjon av like stor betydning som den nasjonale. Ikke minst må Angela Merkel og hennes formannskap i EU få full honnør for sine bestrebelser for å få EUs Grunnlovstraktat på bena igjen etter den lange pausen siden Nederlands og Frankrikes nei. I mellomtiden har 18 EU-land sagt ja, og det kan ikke i lengden være slik at mindretallet skal binde flertallet i en så viktig sak! Jeg håper virkelig det tyske formannskapet kommer i mål før de gir klubben videre til Portugal.

Takk til Europabevegelsen som fikk den geniale ide å legge landsmøtet til Berlin på denne historiske dagen, og for glimrende sightseeing, middag, flott ramme rundt møtet og anledningen til å være virkelig europeer en stakket stund!

EU 50 år - 50 grunner til å elske EU!

2007-03-23T12:02:00.000+01:00

The Independent har i dag offentliggjort 50 gode grunner til at vi europeere bør være takknemlige for EU og for det som Fellesskapet faktisk har gjort for den alminnelige borger. Blant disse 50 punktene finner vi mange gode ja-argumenter selv om noen av dem er rettet mot britiske borgere spesielt:

1. slutt på kriger mellom de europeiske landene
2. demokrati i de 27 medlemslandene
3. tidligere fattige land som Irland, Hellas og Portugal har økonomier som blomstrer i dag
4. verdens største indre marked for handel er et faktum
5. rettigheter for forbrukere i Europa som er unike i verden
6. samarbeid om felles innvandringspolitikk for hele verdensdelen
7. samarbeid mot kriminalitet, gjennom Europol
8. lover som gjør det lettere å kjøpe eiendom i andre europeiske land
9. renere strender og elver over hele Europa
10. fire ukers obligatorisk ferie for arbeidstakere i Europa
11. slutt på dødsstraff (det er uforenlig med medlemsskap i EU)
12. konkurranse mellom private selskaper gir billigere telefonsamtaler
13. lite EU byråkrati (24000 ansatte - færre enn BBC)
14. EU gjorde at franskmennene igjen spiser britisk biff
15. minoritetsspråk, som irsk, walisisk og katalansk er anerkjent og beskyttet i EU
16. EU hjelper til med å berge planeten vår ved lovfestede kutt i CO2 utslippene
17. en felles valuta fra Bantry til Berlin, men ikke i Storbritannia og Skandinavia
18. felles europeisk innreiseforbud for tyranner som Robert Mugabe i Zimbabwe
19. EU gir dobbelt så mye i u-hjelp som USA
20. strenge sikkerhetsregler for biler, busser og fly
21. gratis medisinsk hjelp for turister
22. EUs fredsstyrker opererer over hele verden i utsatte områder
23. EUs Indre marked har gitt alle tilgang til billige flyreiser og har bragt nytt liv til glemte byer
24. pass for kjæledyr er innført
25. det tar bare 2 timer og 35 minutter fra London til Paris med Eurostar
26. muligheten for medlemskap har tvunget Tyrkia til å modernisere
27. shopping uten grenser gir forbrukerne mer makt til å forme markedene
28. billige reiser og studieprogrammer betyr mer mobilitet for europeisk ungdom
29. merking av mat er blitt meget klarere
30. ingen langsomme grensekontroller (unntatt i Storbritannia) (- vel, men på flyplassene...)
31. kompensasjon for flypassasjerer som er utsatt for forsinkelser
32. strengt forbud mot utprøving på dyr i kosmetikkindustrien
33. bedre beskyttelse for europas naturlige dyreliv
34. det Regionale Utviklingsfondet har hjulpet fraflytningsområdene i Storbritannia
35. europeiske førerkort er gyldige over hele EU
36. britene føler seg mye mindre som isolerte øyboere (nå er det bare nordmenn igjen??)
37. europeiske bananer forblir bøyd, til tross for skeptikernes frykt for det motsatte
38. sterk økonomisk vekst - større enn USAs i 2006
40. Enhetsmarkedet har bragt de beste fotballspillerne fra kontinentet til Storbritannia!
41. menneskerettighetslovgivning har ført til bedre beskyttelse av individuelle rettigheter
42. Europaparlamentet sikrer en demokratisk kontroll av EU-lovgivningen
43. EU gir mer, ikke mindre suverenitet til nasjonalstatene
44. et modent og integrert EU er den beste motvekt mot USA og Kina
45. europeiske innvandring har gitt en viteamininnsprøytning til britisk økonomi
46. europeerne har blitt mer flerspråklige, unntatt britene som er blitt mindre
47. Europa har vist Storbritannia eksempler på hvordan man kan finansiere en nasjonal helsetjeneste på en skikkelig måte
48. britiske restauranter er blitt mer kosmopolitiske
49. total mobilitet for arbeidstakere med høy utdannelse over hele Europa
50. Europa har revolusjonert britiske holdninger til god mat og matlaging (ikke dårlig)
OG: lister som dette gjør euroskeptikerne GALE! (Jess!!!)

Dette er en fin liste - jeg ville føyd til småting som tilgjengelige busser for bevegelseshemmede i byene, rettigheter for flypassasjerer med funksjonsnedsettelser, vern mot diskriminering på bakgrunn av kjønn, alder, seksuell legning, rase og funksjonshemning på arbeidsplassene osv. La oss i tiden som kommer få ut mange slike lister for riktig å gjøre nei-folkene GALE!!

EU fødselsdagserklæring - sterk vekt på den sosiale dimensjon

2007-03-15T10:42:00.000+01:00

Det gleder oss å høre dagens lekkasje fra utenriksminister Frank-Walter Steinmeier i Tyskland som sier at EUs bebudede erklæring på 50-årsdagen neste helg vil legge sterk vekt på den sosiale dimensjon og at "EU står for en sosial modell bygget på økonomisk konkurranse med tilpasset sosialt og økologisk ansvar". En sterk vektlegging av sosialpolitikk blir svært viktig for Frankrike som i 2005 avviste Grunnlovstraktaten bl.a. pga. for sterkt markedsliberalistisk innhold. - Ikke overraskende advarer samtidig Storbritannia og den Tsjekkiske Republikk mot for mye sosialpolitikk i 50-årserklæringen....

Forøvrig vil 50-års erklæringen bestå av fire deler, ifølge Steinmeier:

1) Hva EU har oppnådd frem til i dag på områder som fred, stabilitet, velstand og viktige utvidelsesprosesser samt integrasjon mellom medlemslandene.

2) EUs grunnleggende verdier: Menneskerrettigheter, frihet, toleranse og solidaritet.

3) Dagens og morgendagens utfordringer - herunder klimaforandringer, felles utenrikspolitikk, innvandring og integrasjon samt bekjempelse av kriminalitet og terrorisme. Det er i denne delen at vektleggingen på sosialpolitikk kommer inn.

4) Et (vagt) løfte om å foreta de nødvendige tiltak for en reformprosess frem til 2009 - dvs. det tyske arbeidet for å få liv i Grunnlovstraktaten igjen.

Jeg skal til Berlin for å feire EU-fødselsdagen neste helg så det vil følge mye om markeringen her på bloggen!

Tsjekkisk formannskap - noe å glede seg til?

2007-03-14T14:45:00.000+01:00

Tsjekkias statsminister Mirek Topolanek har sagt klart fra at det vil være helt utelukket å ta inn den sosiale protokollen i en revidert grunnlovstraktat for EU. Topolanek, som sammen med Cameron bryter ut av European People's Party EPP, viser dermed sitt liberalistiske sinnelag. I stedet for å lovfeste en felles sosial- og velferdspolitikk for EU går han heller for å "oppløse medlemslandenes velferdsstatssystemer, slik at Europa ikke sakter akterut i forhold til de asiatiske økonomiene".

Tsjekkia skal ha sitt første formannskap våren 2009 og statsministeren har lovet mer liberalisering, i form av fjerning av hindre for fri bevegelse av arbeidskraft (fra øst til vest) samt fjerning av barrierer mot at firmaer kan tilby sine tjenester over hele EU-området. Disse uttalelsene har ikke vekket begeistring hos den franske og tyske politiske ledelsen som ønsker at den sosiale protokollen nettopp må innlemmes for å få oppslutning fra folk flest om en ny grunnlovstraktat. Årsaken til at franskmennene avviste grunnlovstraktaten var nettopp frykt for arbeidsløshet, tap av arbeidsplasser og avstanden mellom styrende og de styrte i Frankrike - ikke mot EU som sådan. EU må bety noe for folk i deres hverdag og da er felles tiltak for en fungerende velferdsstat og en god sosialpolitikk selve fundamentet.

Å true med å gjøre EU til en ren liberalistisk markedsplass der land med lavest velferdsnivå og lønninger trekker bedriftene til seg, vil helt sikkert ikke bidra til større oppslutning om Fellesskapet blant folk flest.EU er ikke bare et fredsprosjekt men også en mulighet til å skape felles europeisk vern mot sosial eksklusjon. Det var selve basisen for Kull- og stålfellesskapet i 1950-årene da befolkningen var svært skeptisk til sine vesteuropeiske nasjonalstater som ikke engang hadde utført sin basale oppgave med å trygge folks liv og helse i 1940. For å redde statenes legitimitet og hindre en revolusjonær utvikling satset statslederne i det opprinnelige EEC på å skape et felles marked og få kontroll over strategiske produksjonsfelt som kull og stål som var avgjørende for å kunne føre krig. Professor Alan Milward har i boken "The European resque of the nation-state" analysert denne kausalmodellen for etableringen av EEC for 50 år siden.

I dag kreves noe mer: velferd, arbeidsplasser og vern mot sosial ekskludering i en verden som preges av en aldrende befolkning, globalisering og uro pga. immigrasjon krever felles løsninger, ikke liberalistisk laissez-faire.Dette krever våkenhet fra beslutningstakerne den dagen tsjekkerne tar roret i EU!

Libby the scapegoat

2007-03-08T15:36:00.000+01:00

Det er jo en oppmuntring for oss som trodde på justisvesenets rettferdighet at Scooter fikk sin dom for å ha angitt Valerie Plame.

Men det er også en del ting som kommentatorene mener at skurrer, for eksempel om det her er en løper som ofres for å berge kongen fra sjakk matt. Det er vel kommet ganske tydelig frem at det var visepresident Cheney som godkjente det bevisste angiveriet av Valerie som satte henne og hennes nettverk i direkte livsfare. Og bak ham igjen står Bush.

Riktignok er dette enda en spiker i republikanernes troverdighetskiste, og alle forstår at Bush vil tape ansikt direkte etter at dommen er falt. Men det gir også en flau smak dersom de virkelig ansvarlige - ikke bare gjerningsmannen - kan bruke sin maktposisjon til å slippe unna en såvidt alvorlig forbrytelse mot en amerikansk tjenestekvinne som bare gjorde jobben sin - alt for å hevne seg på hennes mann. Det var hr. Wilson de ville straffe, ikke Valerie. Metoden kan bare kalles feig.

Et annet spørsmål er om Bush på toppen av det hele vil bruke sin makt til å benåde Scooter eller la ham råtne i fengsel for å ha utført de høye herrers ordre. Som Stalin sa om Molotov: "Hvis jeg ga ham ordre om å sitte med ræva bar på et isflak ville han gjort det!" Er Libby så lojal at han er klar for 25 år i fengsel for å berge Dick og George W., eller er Georg W. så lojal mot sin undersått at han benåder ham? I første tilfelle har vi en blanding av komedie og tragedie. I siste tilfelle en ren tragedie for USAs anseelse og vår stadig mer frynsete oppfatning av amerikansk demokrati.

Herodotus er dog rettferdig: USA er et såvidt åpent samfunn at vi kan følge skuespillet for åpent galleriet og sannheten blir iallefall ikke skjult i samme grad som i samtidens Russland. Men for Valerie er det liten trøst..

Toryene danner nytt parti i Europaparlamentet

2007-03-06T12:34:00.000+01:00

Trist men ikke overraskende nyhet i dag: Toryene under sin nye leder Cameron har slått seg sammen med tsjekkerne og vil bryte med European People's Party EPP - som Høyre er medlem av- og danne et nytt. Tiltaket skal gjøre EU mer "tilpasset det 21. århundre" i følge herrene Cameron og Topolanek, sistnevnte statsminister i den tsjekkiske republikk. Det nye partiet skal stå for åpne markeder, Europa av nasjonalstater og et sterkt transatlantisk forhold, i henhold til deres felles uttalelse. De uttrykte også skepsis til en ny EU Grunnlovstraktat (selvsagt kalt konstitusjon) og at EU alltid svarer på utfordringer med å "prøve å skaffe seg mer makt". For ordens skyld tilføyde Topolanek en passus om at han ikke vil motsette seg en traktat så lenge den var "kort og fornuftig".

For de som har fulgt britisk og europeisk politikk en stund er vel ikke nyheten en bombe. Toryene har jo lene følt seg stive i nakken i trekken fra UK Independence Party og euroskeptikerne i egne rekker, og Cameron har en stund tatt til orde for å alliere seg med østeuropeerne for å danne en utbrytergruppe.
Men samtidig har han med dette trekket bidratt til flere meget negative utviklingstrekk i fremtiden:

Skulle de konservative vinne neste valg i Storbritannia har regjeringen alt på forhånd fraskrevet seg en konstruktiv rolle i den videre utvikling av EU. Det blir tilbake til Thatchers gamle liberalistiske, USA-vennlige og EU-kritiske linje. Denne linjen burde ha spilt falitt med Thatchers fall, selv om den i en viss grad er videreført med Tony Blair.
Ved å bryte ut splitter Toryene EPP som nå er det største partiet i Europaparlamentet og svekker dermed på sikt konservatives og kristeligdemokraters innflytelse på EUs politikk. Dette kan bare komme sosialistene til gode. Med økt innflytelse for Europaparlamentet i fremtidens EU Toryene og tsjekkerne ha bidratt til svekket konservativ innflytelse på vedtakene.
Det er også trist at Toryene igjen slår på Thatchers gamle nasjonaltstatlige stortromme i stedet for å gi et bidrag til europeisk mangfold i fellesskapet. Globaliseringen burde ha frembragt bedre forståelse for nødvendigheten av samhold og fellesskap. Det hjelper lite å komme med gamle løsninger på nye problemer selv om det er politisk opportunt i hjemlandet.

Det er hyggelig med et godt transatlantisk forhold men heller ikke av veien at Europa jobber for å finne seg selv og en enhet på tvers av grensene. Konservative burde arbeide for respekt for vår felles, europeiske kultur og fellesskap på tvers av grensene, ikke oppmuntre til nygammel nasjonalisme og pukke på Storbritannias "spesielle" forhold til USA. Det har alltid vekket motvilje på kontinentet og at integrasjonstoget går videre mens britene står igjen på perrongen, nå sammen med tsjekkerne.

Heldigvis vil Høyre fortsatt bli i EPP!

Fleksibelt arbeidsmarked i Europa

2007-02-20T14:14:00.000+01:00

EU står overfor store utfordringer når det gjelder å oppnå et felles minstenivå for sosiale ytelser og sosial standard i de 27 medlemslandene. En rapport som ble gitt ut igår 19. februar viser at en av seks europeere lever under den nasjonale fattigdomsgrensen, som beregnes til 60 % av gjennomsnittsinntekten. Dette spenner fra 9-10 % i Sverige til 21 % i Polen og Litauen. Neste måned skal EU lederne møtes for å få presentert rapporten offentlig og kommissæren for sosialpolitikk, Spidla, har uttalt seg om "de store utfordringer som venter".

Det viktigste EU må bidra til er at de sosiale systemene i medlemslandene blir mer bærekraftige både når det gjelder skattepolitikk og sosiale tiltak men ikke minst på arbeidsmarkedet. Da er det interessant at Spidla satser klart på det danske "Flexicurity" systemet. Som kjent er dette et system for større fleksibilitet på arbeidsmarkedet ved at det blir bedre mulighet for midlertidige ansettelser og ulike typer arbeidskontrakter (easy hiring and firing) - kombinert med bedre yrkesrettet opplæring, arbeidsløshetstrygder og sosialt sikkerhetsnett. F.eks. har mange pekt på at de alvorlige problemene med arbeidsløs (innvandrer-)ungdom i Frankrike skyldtes de rigide reglene man der har pga. det sterke oppsigelsesvernet. Siden 2005 har EU hatt en sterk vekst i sysselsettingsraten men det mangler ikke mindre enn 22 millioner jobber for å nå sysselsettingsmålene for 2010. Da kan flexicurity være en løsning for at EU skal kunne takle utfordringene fra globaliseringsprosessen, samt den demografiske utfordringen ved at det blir stadig færre europeere i yrkesaktiv alder.

Fleksibilitet er bra og det er mang en nyutdannet person som ville være takknemlig for en midlertidig jobb i henhold til egne kvalifikasjoner, som alternativ til ingen eller en ukvalifisert jobb. For ofte ser vi folk med embedseksamen måtte jobbe i sekretærstillinger på deltid fordi arbeidsgiverne bare ansetter folk som alt er aktive i yrkeslivet. Det blir en ond sirkel! Alle må få anledning til å starte i jobber som er overensstemmende med deres kvalifikasjoner. Da vil mer bruk av midlertidig ansettelse være en måte å få flere arbeidsgivere til å akseptere nyutdannede, samtidig som disse lettere får yrkeserfaring og dermed mulighet til å få seg bedre og bedre jobber senere.

Men "den andre delen" av danskenes Flexicurity må ikke utelates - det med at man har levedyktige arbeidsløshetssatser i de perioden folk står uten arbeid. Ellers kan det lett bli en oppskrift på sysselsetting i gode tider og massearbeidsløshet i dårlige. Heller ikke må det glemmes at en del ikke kommer inn på arbeidsmarkedet på grunn av andre typer hindringer, som fordommer eller frykt for at tilrettelegging - særlig for funksjonshemmede - skal bli for dyrt. Skal vi få løst arbeidskraftsproblemet i fremtidens Europa må alle som vil, kunne få seg arbeid og ikke utestenges pga. bevegelighet, syn eller hørsel - det er helt unødvendig og dårlig sosialøkonomi. Det er også viktig å sikre at de som er mest sårbare er de første som ryker ut med et mer fleksibelt system. Du har rett, Spidla, utfordringene er mange.

Ideologi og EU - bra artikkel (av meg selv)

2007-02-06T12:35:00.000+01:00

I går fikk jeg til min glede inn en artikkel om ulike konservative modeller for EUs videre utvikling, og hvordan vi i Høyre skal forholde oss til disse visjonenen. I artikkelen Ja til hvilket EU, som du finner her: http://www.minerva.as/?vis=nyhet&id=911, kan man lese om hvordan ulike politikere og filosofer med merkelappen "konservativ" fra Thatcher til Bildt har forestilt seg målet for EUs videre utvikling, forholdt seg til dikotomien føderalistisk vs. nasjonalstatdominert utvikling og til slutt, hvor man i Høyre kan legge seg i denne debatten. Det er viktig at man ikke bidrar til å holde EU debatten "død" men tvert imot er i forkant med en skikkelig debatt om partiets visjon, informerer om diskusjonen blant andre europeiske partier og utfordrer nei-sidens forsøk på knebling av enhver debatt!

I dag er EØS-avtalen "frosset" fordi man ikke kan bli enig om kontingenten som Norge skal betale for å få tilgang til markedene i Bulgaria og Romania. Dette innebærer en risiko for at norske forskningsmiljøer bl.a. kan bli ekskludert fra EUs forskningsprogrammer som Norge lenge faktisk har vært netto bidragsmottagere fra - vi betaler mindre inn enn forskningsmiljøene tar ut i form av prosjektstøtte! Dette er bare ett lite eksempel på svakheten i vår posisjon.

Men man må våge å si det høyt!

Famous at last!

2007-01-28T22:33:00.000+01:00

Det var en stor oppmuntring av Michael Tetzschner på årsmøtet i Oslo Høyre ga honnør til meg personlig og til EU-utvalget for innsatsen det siste året! EU er ikke det hotteste på Høyres dagsorden - heller ikke på den norske politiske agenda. Hvilket er synd, for mens Norge stikker hodet kollektivt i sanden vedtas det ene direktivet etter det andre, uten at vi har noen innflytelse. Det er visst ikke mange som bekymrer seg over det akutte demokratiske underskuddet vi har opparbeidet de siste 13 år, fordi det ikke fokuseres på det. Det er egentlig ikke vanskelig å se, dersom man finleser media. Mange tror EU har stått stille siden Frankrike og Nederland sa nei til Grunnlovstraktaten. Det har ikke det - EU er mange parallelle pågående prosesser, og selv om Nice-traktaten nå styrer EU og det fare for mer stans i beslutningsprosessen - har EU likevel blitt en aktør som ved medlemslandenes felles innsats i økende grad setter bedre standarder for folks hverdag.

Vi noterer med bekymring at norsk næringsliv heller ikke bekymrer seg syndelig så lenge handelen går bra. Men marked og handel fungerer ikke uten at de politiske rammene rundt fungerer godt. 80 % av norsk eksport går til EU, og så lenge vi er "medlem" av det indre marked synes visst alt fred og velstand for næringslivet. Men det er ikke vanskelig å se farene ved konflikter i næring- og handelsinteresser mellom Norge og EU eller noen av EUs medlemsland! Lakseembargo, energileveranser, og andre eksempler burde overbevise næringslivet om at 4,5 millioner ikke er så mye å stille opp mot EUs 500 millioner borgere dersom våre økonomiske - og politiske interesser kommer i konflikt.

Nå har jo som oftest ting gått greit på overflaten. Men da er det så lett å se bort fra alle de prosesser som til sammen fører EU videre på en utvikling som vi ikke er en del av. Standardisering, sosialpolitikk, miljøvernpolitikk - alt sammen områder som påvirker oss i vår hverdag, men Norge er maktesløst som utenforland. Noen roper i ørkenen, det er oss i EU-utvalget i Oslo Høyre. Takk for støtten, Michael, og for at du påpekte at "det er et demokratisk problem at Norge står utenfor EU". En leder som snakker ut er uvurderlig for kampmoralen. Og vi skal fortsette å slåss...

FN for strutser - EU for de som vil noe!

2007-01-26T15:29:00.000+01:00

Hanne Skartveit hadde 25. januar en god artikkel i VG kalt "Det norske FN-trikset". Poenget hennes er at FN brukes som et mantra for sentrale norske politikere som Bondevik som brukes for å slippe å diskutere hvorfor Norge ikke er medlem i EU. Da er det bedre å late som FN er tilstrekkelig for å løse verdens problemer. ..

Bakgrunnen for Skartveits artikkel er at Bondevik kritiserte USAs egenrådige stormaktspolitikk og satte opp FN som et legitimt verdenspoliti.

Jeg skal ikke snakke om FN - det er utvilsomt et legitimt forum der verdens små kan komme til orde på en likeverdig måte. Folkeforbundets sammenbrudd og fascistenes seier i slutten av 30-årene viste hvor viktig et slikt forum er.

Men FN har alvorlige svakheter, i det man ikke kan fatte beslutninger som kan binde medlemmene og faktisk bidra til en positiv utvikling. Det er bare EU som er en regional organisasjon som kan gi et utslag i verdenssamfunnet. Selv uten at grunnlovstraktaten er på plass kan EU i dag samordne medlemslandenes utenrikspolitikk og utgjøre en maktfaktor vis a vis verdens store og små maktpolitikere. Europa er i ferd med å finne seg selv, og alt må gjøres for å styrke en felles europeisk indentitet som grunnlag for en felles politikk. Klager man over USAs egenrådighet er det jo desto mer logisk å styrke vårt Europa - med EU som felles styringsorgan som taler våre interesser som europeere?

Norske politikere må slutte å være "tilbakeholdne", men tørre å tale åpent ut om Norges demokratiske underskudd - at vi faktisk står uten stemmerett i vår egen verdensdels viktigste forum, at vi er utenfor den beslutningsprosessen som påvirker norske borgeres hverdag. For ærlighet - for Europa!

De pro-konstitusjonelle samler seg

2007-01-26T15:04:00.000+01:00

Da er dagen kommet for at de 18 nasjonale tilhengerne av EUs grunnlovstraktat (når skal man slutte å kalle det en konstitusjon??!) samler seg i Madrid. Skulle gjerne vært der, men jeg er hverken minister eller fra et EU land, alas! De har fått mye kjeft av dem som mener de splitter EU ved ikke å tie musestille om støtten sin til grunnlovstraktaten. Faktisk også av Merkel som har formannskapet i EU! Og dette av hensyn til to land som stemte mot, samt antiintegrasjonistene i Storbritannia.

Varm EU-tilhenger som jeg er mener jeg dette er feil av toppfolkene i Berlin. Det må være tillatt å anskueliggjøre at det faktisk er et flertall som er for grunnlovstraktaten, som vil ha fart i EUs dybdeintegrasjon før organisasjonen går helt i stå og vi får en ny "eurosklerose" med 27 medlemsland. Uten grunnlovstraktaten ingen flertallsavgjørelser - og dermed risikerer man veto, stans i beslutningsprosessen på områder som ikke er helt trivielle, og for eksempel ingen europeisk felles sosial- og rettighetspolitikk.

Dersom man merer alvor med ønsket om en felles velferdsnivå for borgerne i EU må man gi EU de verktøy som trenges for å sikre det. Pr. i dag er for eksempel rettighetslovgivning fremdeles underlagt regelen om ensstemmige avgjørelser, noe som gjør at Europakommisjonen ikke våger å ta noe initiativer i retning av nye lovforslag for å beskytte folks fundamentale rettigheter utover i arbeidslivet. Bare med grunnlovstraktaten kan man sikre at EU går et skritt videre, betyr noe for vern av folks integritet og verdighet - og dermed får en styrket legitimitet for folk flest!

Valerie Plame-saken starter omsider

2007-01-16T13:19:00.000+01:00

Dagbladet minner i dag (http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/01/15/488941.html?tipsmsg=1#tips) om at Valerie Plame saken starter i morgen. Sant å si har jeg fulgt denne saken helt siden den begynte, fordi vi studerte sammen i Belgia og jeg hadde en del kontakt med henne siden, før hun ble offer for Bush-regjeringens intriger som opptakt til Irakkrigen. Det er en føderal forbrytelse å angi en CIA agents identitet og dermed sette henne selv og hennes nettverk i ytterste livsfare. Hun hadde til oppdrag å sjekke ut mulige masseødeleggelsesvåpen og opererte under dekke av å drive Brusselkontoret for et amerikansk oljefirma. Hennes "forbrytelse" var at mannen hennes, John Wilson dro til Afrika for å finne ut om Saddam kjøpte masseødeleggelsesvåpen der. Han kom tilbake med "feil svar" - det var intet å finne! Og verre: Han sa det høyt til pressen.

Og nå var det at Bush-regjeringen tok sin hevn - mot hans kone - og avslørte i pressen at hun var CIA-agent, at hun hadde ordnet med Hr. Wilsons reise osv. Og hun måtte gå i dekning og ba endog sine venner om unnskyldning for at hun hadde operert under falskt flagg!

Herregud, det var ikke hun som burde unnskylde men den nasjonen som hun hadde tjent, og som nå svek henne. Sporene etter denne forbrytelsen gikk direkte til visepresidenten Dick Cheney og Bushs rådgiver Karl Rove - men man har valgt å bruke stabssjefen hans, Lewis "Scooter" Libby, som syndebukk. Dette som burde vært president Bushs Watergatesak, er kokt ned til anklage om å skjule sannheten for etterforskerne og falske forklaringer - ikke det å avsløre en av nasjonens modigste tjenestekvinner og sette henne og nettverket hennes i livsfare. Det kan Scooter få inntil 30 år for, men de færreste tror det blir så strengt. Det hele er dysset ned mest mulig for ikke å skade anseelsen til den presidenten som virkelig har gjort en innsats for å fjerne alle illusjoner om ærlighet i politikk, og gitt oss forståelse for innholdet i at "hensikten helliger midlet".

På pluss-siden er åpenheten ved det amerikanske samfunnet - at vi alle får høre om de ulike sidene ved denne skandalen, og at Val får sin sak for retten og talt ut, noe hun neppe ville fått i mange andre land. Vi vet noe om hvordan f.eks. dagens Russland bringer sine gamle agenter til taushet.. Men Valeries karriere er ødelagt, hennes nettverk borte og Bush har ofret enda en av sine patriotiske landsmenn for sine internasjonale ambisjoner.

LO-kampen - egentlig en EU kamp?

2007-01-15T11:59:00.000+01:00

Aftenposten melder (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1601610.ece) at den egentlige årsaken til duellen mellom Valla og Yssen er ikke i seg selv en personalkonflikt men at eks-stalinisten Valla ble sur fordi FAFO kom med en rapport som oppsummerer 10 år med EØS avtalen at det er klart at Norge bør inn i EU. Såvidt jeg erindrer skal også Valla ha blitt kritisert for lite innsats og interesse for internasjonalt arbeid (som var Yssens arbeidsområde) og forlangt dette omskrevet, liksom andre deler av FAFO rapporten.

Forbauset, noen?
Det er vel ikke overraskende at en venstresosialist som Valla ikke gleder seg over at fagbevegelsens eget forskningsorgan (iallefall tidligere) sier sannheten - at EØS forlengst er gått ut på dato og at det ikke gir landet andre rettigheter enn å motta EUs lover og inkorporere dem i norsk lovgivning! Sannheten gjør vondt særlig for EU-motstandere. Heller ikke rart at Nei til EUs leder støtter Valla i kritikken av forskningsrapporten. Er det ikke også typisk for tilhengere av mindre demokratiske ideologier (les: kommunisme) å ville ENDRE en forskningsrapport dersom konklusjonene ikke passer med det som for dem er politisk korrekt??!

Dette gir en flau smak for oss som daglig følger EUs integrasjonsprosess og ser hvor meget det betyr for folks hverdag såvel i Norge som i EUs medlemsland. EU gir oss tilgjengelig busstransport i byene, EU krever friskt drikkevann og EU setter sterkere miljøkrav enn de selvoppnevnte naturvernerne i SV. Og LOs leder - vil ikke høre sannheten; det har hun jo til felles med resten av nei-siden. Pussig også, når man tenker på at Tjenestedirektivet fra EU faktisk ble fremforhandlet sammen med ETUC, som da LO visselig er medlem av? LO har til og med et representasjonskontor i Brussel, og har hatt det helt siden EØS-avtalen kom til, og de har anledning til å samarbeide fullt med sine kolleger i den europeiske fagbevegelsen. Er da ikke LOs leders synspunkter noe absurde?

Neida, det henger på greip, dersom man mener at EU er en kapitalistisk konspirasjon som er dannet for å binde Europa til markedsliberalismen og undertrykke arbeiderklassen. Og som mener at internasjonalt arbeid er bortkastet tid når det er nasjonalt man kan opptre som maktmenneske. Valla drev jo lenge valgkamp fra en rent korporatistisk modell - interesseorganisasjonene skrev "samarbeidsavtale" med LO for å få veltet den borgerlige regjeringen lenge før den formelle valgkampen var i gang. Rart at det bare var Venstres leder som reagerte og sa at det er skadelig for norsk demokrati at den korporative kanal virket på siden av det etablerte parlamentariske demokrati. Men hvor bekymret er Valla og hennes sosialistiske meningsfeller for demokratiet? Ja til rød makt, nei til EU!

Mer om fascister i Europaparlamentet

2007-01-15T10:52:00.000+01:00

Vel, så er nasjonalister, fascister og andre skrullinger i ferd med å dannne den "parlamentariske" gruppen "Identitet, Tradisjon og Suverenitet" i Europaparlamentet. Man kunne narres til å tro at de var gode konservative ut fra slagordet, men ei. Dette er en samling parlamentarikere som bare forenes av hat mot innvandrere, fremmedhat og alle andre former for hat, ledet av en person som avventer dom for å fornekte Holocaust.. Sosialistene trakk først i kampen for å fornekte den nye gruppen - hvorfor kunne ikke EPP gjort det??! De vil at man skal utelukke fascistene fra å bli valgt inn i de parlamentariske komiteene. Reglene tilsier at gruppen har rett til en eller to viseformannsverv i komiteene, dersom de blir valgt inn gjennom hemmelige avstemninger i angjeldende komité. Det EPP har gjort er å si at man ikke kan bryte reglene og nekte den nye gruppen sine lovfestede rettigheter men er enig i en politisk boycott. EPPs talsmann har uttalt at han ikke kan se at noen av deres medlemmer vil stemme for kandidater fra den nye gruppen i komiteene! En annen stilte spørsmålstegn til hvordan man kan spre rasistisk propaganda i fiskerikomiteen? - Tja, man kan jo lure, men fantasien setter grenser.

De grønnes leder Monica Frassoni sa viselig at dette reflekterer på en trist måte dagens virkelighet i Europa men at i praksis vil intet endres. Hmmm, er min kommentar - hva med avstemninger? Det er nå regelen i det nye Parlamentet som nå har 785 medlemmer at 20 parlamentarikere fra seks forskjellige medlemsland skal til for å danne en slik gruppe som fascistene har laget seg. Dette gir dem tilgang til penger, jobber og seter i Europaparlamentet. Sosialistene vil heve dette taket, mens de liberale og konservative mener dette er urettferdig fordi det vil endre reglene midt i den parlamentariske perioden som varer til neste valg i 2009.

Akk ja, jeg mener å huske at Hitler også ble demokratisk valgt.

Ytringsfrihet er viktig og spilleregler likeså. Men de som rir frem på denne bølgen av rasisme og innvandrerhat, blandet med frykt for terrorister og arbeidsplassene sine, og som blir hjulpet av demokratiske spilleregler - hvor mye ville de ha respektert demokratiske prinsipper? Skal vi sove videre, som i 1933, eller prøve å vekke folk?

Vinteren varer så lenge

2007-01-11T09:58:00.000+01:00

Det er så mørkt at man ikke kjenner igjen folk på gaten, befinner seg i halvsøvne til kl 1200 og oppfatter at det er en ny dag først når man går hjem fra jobben! Det er ikke klimaendringens skyld for det er alltid mørkt om vinteren - men når det ikke er noe sne så får man heller ikke lys til å navigere ordentlig. På den annen side - uten sne er det heller ikke glatt og det er ennå ikke blitt 1. februar da kommunen overtar strøingsansvaret fra Oslos spandable gårdeiere. Vi slipper å bli spiddet av istapper og tryne på vei til bil eller kontor. Så hvorfor klage, bare for å fylle spalteplass? La vita é bella!

For Grunnlovstraktaten - og stolt av det!

2007-01-09T10:24:00.000+01:00

I dag kan vi lese at toppfolk i Luxembourg og Spania oppfordrer de land som ratifiserte EUs Grunnlovstraktat til å stå frem med stolthet i forkant av en egen konferanse for "venner av Grunnlovstraktaten" i Madrid senere i januar. Disse to landene vedtok ratifisering av traktaten etter folkeavstemning. Det er i dag 18 EU-medlemsland (inklusive Bulgaria og Romania) som har stemt ja - noe som i media er kommet helt i skyggen av de famøse nei-avstemningene i Frankrike og Nederland. Disse 18 landene skal samles 26 januar for å analysere den politiske situasjonen i EU og assistere det tyske formannsskapet som tok over fra januar i debatten om de reformer som må til for at EUs institusjoner skal fungere bedre. Noen land er kritiske til dette initiativet og mener det kan splitte EU i to leirer, mens andre som ennå ikke har ratifisert Grunnlovstraktaten ønsker å delta på Madridmøtet (Portugal og Irland). Men det antydes at det kan bli et eget møte senere for de land som ikke har ratifisert traktaten.

Det er interessant å se de initiativene som nå kommer frem for å få liv i Grunnlovstraktaten igjen. Utvidelsen til 27 medlemsland skjedde uten at man hadde fått de sterkt påkrevete institusjonelle reformer som Grunnlovstraktaten innholdt i gang. Dette kan på sikt raskt føre til store problemer, ikke minst i vedtaksprosedyrene, behovet for å opptre samlet utad og ikke minst for å fastslå felles grunnleggende verdier og rettigheter for EUs borgere. Det siste er viktig for å binde EUs heterogene blanding av kulturer sammen om felles målsettinger og verdier - noe som må være grunnlaget for en god beslutningsprosess på det politiske og juridiske området.

Det er på tide at de som støtter dybdeintegrasjon og fremskritt for EU, og dermed Grunnlovstraktaten etter min mening, nå slipper til i rampelyset. EU har selvsagt ikke stanset opp siden 2005 - EU består av mange parallelle prosesser - men for at EU skal bli det slagkraftige fellesskapet man ønsker seg er Grunnlovstraktaten nødvendig. Det blir en lang prosess, men honnør til Spania og Luxembourg for dette initiativet!

Il Duces spøkelse i Europaparlamentet

2007-01-08T13:29:00.000+01:00

Ytterste høyre - neida, vi snakker ikke om liberalister, :-) men om halv- og helfascister fra det ganske EU som skal danne en egen partigruppe i Europaparlamentet. Som vi vet (eller burde vite) består parlamentet ikke av nasjonale representanter men man sitter som del av en europeisk partigruppering. For eksempel sitter gode Høyrefolk i European People's Party EPP. Men det har ikke vært mange nok høyreekstremister til å danne egen gruppe, så derfor har disse alltid vært litt for seg selv der ute på (høyre-)fløyen. Men nå har Bulgaria og Romania blitt med i EU og det er dermed blitt tilstrekkelig mange odde typer til at man kan danne en partigruppe! (Det kreves 19 medlemmer fra tilsammen fem ulike medlemsland for å danne en slik).

Man ønske velkommen i klubben en MEP fra Bulgarias høyreekstremistiske Atakaparti og fem fra det Stor-Rumenske Parti, som er et nasjonalistisk anti-sigøynerparti. Partigrupperingen skal bære navnet Identitet, Suverenitet og Transparens (innsikt) (IST)og skal trolig dannes 15. januar. Med i klubben - som aldri hittil er blitt dannet fordi man var - ja, for nasjonalistiske - er Frankrikes Nasjonal Front (Le Pen), Jürg Haiders parti, og det italienske fascistpartiet under Allesandra Mussolini, samt Vlaams Belang fra Belgia og Ashley Mote fra Storbritannia. En vakker bande.

Man kan jo spørre seg hvorfor svartskjortene er så hippe på å delta i Europaparlamentet når europeisk samarbeid er slikt et fy-ord for ekstreme nasjonalister. Man tror antagelig at de får større stemmevekt i Europaparlamentet ved å stå sammen over landegrensene og kjempe for sin sak. Som barnebarnet til Mussolini sier, vil det være en teknisk, ikke politisk gruppe, som kommer sammen av nødvendighet , og for å ha rett til finansiell støtte og verv i Europaparlamentet - noe uavhengige medlemmer ikke har. Det faller jo på sin egen bak å danne en europeisk, internasjonal partigruppe siden målet for deres ideologi er mer nasjonalisme, fascisme og ingen innvandring - og selvsagt Nei til Grunnlovstraktaten, til Tyrkia som EU-medlem etc. Vel, Hitler og Mussolini ble jo enige en gang, så kanskje...

Men spøk til side - dette er trist og unødvendig. Det er demokratisk å la "alle" komme til orde og fascistiske partier er tillatt i de land disse folkene kommer fra. Men når skal man lære av historien?

De elendigste

2007-01-04T09:10:00.000+01:00

Vi leser i dag at siden man ikke rakk å fullføre EØS forhandlinger med EUs siste to medlemmer fra Europas østkant før de ble medlemmer av EU, så er de ikke EØS medlemmer. Viktig å vite. De blir heller ikke medlemmer av Schengen på en god stund. Så blir vi ikke invadert av rumenske rørleggere.

Men det man ikke skriver om - annet enn i imperfektum, er behandlingen av funksjonshemmede i disse nye medlemslandene. Man kan som regel lese, i norske som i utenlandske media, at "vi husker alle bildene av de sørgelige barnehjemmene i Romania". Jepp, det husker vi. Men det virker alltid som om dette hører til en fjern fortid, og at nå er det blakke, men snille land som er kommet inn i varmen! Det er ikke tilfelle, dessverre. Barnehjemmene, og vokseninstitusjonene for funksjonshemmede er fremdeles der - og det er flere av dem! FNs tidligere spesialrapportør for funksjonshemmede, Bengt Lindqvist meldte om dette i fjor. Jeg har også sett bilder av en institusjon for kvinner med utviklingshemning i Bulgaria, tatt av en irsk kollega. Det er en ubeskrivelig møkkete kaserne med et (1) falleferdig utedo i bakgården som skal brukes sommer som vinter. Og fremdeles gjelder den gamle post-sovjetiske mentaliteten hos det offentlige: "Her er det så mange som har det vanskelig, hvorfor skal vi foreta noe spesielt for funksjonshemmede??"

Noen EU-lover må disse landene følge opp når det gjelder forbud mot diskriminering av funksjonshemmede. Men EUs lovverk var ikke ferdig da den nye utvidelsen fant sted. Kampen for en generell antidiskrimineringslovgivning i EU har pågått siden Amsterdamtraktaten trådte i kraft i 1999, men dette har ikke slått igjennom. I Norge for vi en slik lov i 2007. Men i EU har man hele tiden vært redd for motstand fra medlemslandene, ikke minst fordi antidiskrimineringslovgivning pussig nok fremdeles er underlagt krav om ensstemmige avgjørelser - mens så mye av EU-lovgivningen forøvrig er gått over til flertallsavgjørelser. Når det kommer til funksjonshemmede, befinner EUs medlemsland seg dessverre fremdeles på 80-tallet.

Det er forskjellige årsaker til dette - noen land, som Storbritannia, mener de allerede har en god nok nasjonal lovgivning og at en felles EU-antidiskrimineringslov ikke er noe å bekymre seg over. Andre er mer opptatt av kostnadene ved at funksjonshemmede skal bringe de utallige tilfeller av diskriminering i hverdagen opp for EF-domstolen og dermed utgjøre et utilbørlig press på budsjettene. Europakommisjonen er bekymret for vetoretten som altså fremdeles gjelder på dette området.

Og i mellomtiden lider de nye medlemslandenes funksjonshemmede - og de rundt 50 millioner i de andre 25 landene - under forhold man ikke skulle tro forekom i Europa anno 2007 - EUs År for like muligheter for alle!

EU: verdens største marked - og verdens største sosialkontor

2007-01-02T13:10:00.000+01:00

Champagnekorkene har smelt og bulgarere og rumenere jubler! Nå har EU 27 medlemsland med 493 millioner innbyggere og økonomien utgjør 10,9 trillioner Euro - det største markedet i verden. EU når frem til Svartehavets vestkyst. De to nye statene øker antall medlemsland i EU som har godtatt Grunnlovstrakaten (som ble forkastet i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland) til 18. De nye eks-kommunistiske statene har mange likhetstrekk med de som gikk foran inn i EU fra Øst-Europa - de er fattigere enn de gamle medlemslandene, de har en stor landbrukssektor og det blir en utfordring å bruke de store støttemidlene fra EU til å modernisere den nasjonale økonomien. De støtter også en sterkere integrasjon i dybden i EU og at Balkanlanene, Ukraina, Georgia og Moldova får bli medlemmer.

Men samtidig er de to nye medlemslandene betydelig fattigere enn de andre "nye" medlemslandene med en gjennomsnittsinntekt på 1280 kroner i måneden(!)mens enkelte skal overleve på 480 kroner måneden! Romafolket lever enda verre og har en levestandard sammenlignbar med de fattigste utviklingslandene. Det skal ta noen år før disse landene kan bruke Euroen som nasjonal valuta. EU har ikke en gang tatt stilling til når disse to land kan bli med i Schengenunionen (de øvrige østeuropeiske statene skal kunne være fullt med fra ultimo 2007).

Mens EU gleder seg over to nye medlemsland er det grunn til å stille noen spørsmål. For det første - hvordan går det med dybdeintegrasjonen i EU med så mange, grunnleggende forskjellige medlemsland? Integrasjon i dybden er som kjent den prosessen som styrker de felles beslutningsområdene i EU og definerer EU-institusjonenes makt på nye områder - i forhold til hverandre og i forhold til medlemslandene. Ville det ikke vært lurere å avklare dette før man tar opp nye medlemmer? Arbeidet med grunnlovstraktaten illustrerte det store behovet for å å gå integrasjonsprosessene grundig etter i sømmene, allerede da EU besto av 15 medlemsland. Hva kan gjøres nå?

For det andre: det trenges en annen beslutningsprosedyre med så mange medlemsland. Dette var på trappene med den nye Grunnlovstraktaten, som altså ble stanset av Frankrike og Nederland. At det er situasjonen, innebærer at svært mange beslutningsprosesser fremdeles er underlagt regelen om ensstemmige avgjørelser i Ministerrådet. Med 27 medlemsland er det ikke vanskelig å forestille seg problematiske situasjoner.

For det tredje: Kan EU bære utgiftene med å ta opp det meste av de post-kommunistiske statene i Østblokken? Gjenforeningen av Vest-Tyskland og DDR holdt på å knekke ryggen på de vesttyske skattebetalerne, og bidro til å sette punktum for landets økonomiske fremgang. Med så mange virkelig fattige og underutviklede land på en gang i verdens største økonomiske omfordelingsprosjekt kan dette raskt bli en overbelastning på den samlede økonomien. Alt lar seg ordne - men hva må ofres? Hvis det blir skattebetalernes levestandard i Vest-Europa som skal reduseres kan lett hele EU prosjektet bli svært upopulært. Vi leser i dag at et flertall tyskere er "uentusiastiske" overfor den nye utvidelsen. Ikke rart, med deres erfaringer fra DDRs hjemkomst i familien.

Likevel er et europeisk fellesskap som omfatter flest mulig land - ikke minst vårt eget - helt nødvendig for å møte vår globaliserte verdens utfordringer. EU ble dannet som et fredsprosjekt, og med fremveksten av en europeisk sosialpolitikk ble det også verdens viktigste solidaritetsprosjekt. Det må mye sterkere frem i informasjons- og mediebildet for at folk flest skal kunne føle et eierskap til det som skjer. De allerede nevnte folkeavstemningene i Frankrike og Nederland viste klart at man har sviktet på dette området. Folk føler seg fremdeles ikke som europeere og føler ikke idealismens glør - de frykter for at innvandrere fra øst skal ta jobben deres og at islamister fra syd skal sette hverdagen deres i fare gjennom terroraksjoner. For dem er EU et festtaleprosjekt for l'elite.

Dette må være EUs hovedutfordring fremover. Det er ingen grunnleggende uenighet om at enhver nasjonalstat trenger en sosialpolitikk og en rettferdig fordeling av samfunnsgodene i dagens europeiske land. Men det er spranget derfra, til å se at det samme er nødvendig på et europeisk, overnasjonalt nivå, som man ikke har satset sterkt nok på. Det er ikke bare Norge som er preget av skigardsmentalitet, selv om den er comme il fault i større grad i vårt land. Fordelene ved å være borgere av et sterkt og solidarisk Europa må fokuseres på. Det krever ofre, men også en betydelig grad av forståelse.

Når champagnen er drukket opp er det på tide å brette opp ermene og ta fatt på utfordringene, ikke minst hva forståelse angår.

Godt Nyttår!

2007-01-01T12:12:00.000+01:00

Da kan vi starte med blanke ark og øyne fulle av håp. Det var et lærerikt år for Herodotus, med mye vonde opplevelser - særlig at min kjære venn pusen døde av kreft etter et langt liv. Det blir en sorg jeg må bære i lang tid fremover.
Men det var også viktige erfaringer man tar med seg i bagasjen inn i det nye året. Akk, eldre som jeg er, mener jeg å lære av tidligere feil!

Nå blir det full jobb fra imorgen av, og den lange gode romjulspausen vil bli et hyggelig minne. Masse jobb, men mye å lære forhåpentlig. Politisk arbeid, valgkamp i Oslo, EU-kursing og mye mer. I dag fikk jeg melding om at det var falt 20 cm nysne på hytta så det er da vinter noen steder iallefall!
Ikke det at jeg savner sneen, men hytta om vinteren blir så meget mer malerisk med det "tilbehøret"! Så nyttårsløftet er å være der oppe så ofte som mulig :-)

2007 høres bra ut og jeg skal da gjøre mitt for å oppfylle løftet som et nytt år alltid gir. Mer ettertanke før jeg handler ville være lurt, konsentrere seg enda bedre om arbeidet, være litt sosial innimellom (!) og opptre dannet og korrekt. Ikke krangle alt for mye med (alle) dem jeg er uenig med! Det skal jeg nok klare om det nye året ikke kommer med alt for mange knubs..
Og så hobby og avslapning når det endelig er tid til det - ja dette høres ut som en god oppskrift på oppstart av nytt år og nye muligheter!

God Jul!

2006-12-22T19:46:00.000+01:00

I det julefreden er i ferd med å senke seg over vårt fedreland vil Herodotus ønske både trofaste og andre lesere en riktig God Jul og et suksessfullt Nyttår. Nu hvil deg Borger, det er fortjent!

Schkål for Fremskrittspartiesjch!

2006-12-20T13:46:00.000+01:00

Og så vil vi bidra desto mer med julestemningen med dette portrettet av en av FrPs mest representative representanter, i det han forbereder fremleggelsen av partiets alternative statsbudsjescht!

Herodotus husker på sin Første reise til Russerne at han i byen Dmitrov - en forstad til Moskva, inspiserte en vernet bedrift. Direktøren hadde i Sovjettiden vært partileder på stedet også, men nå måtte han bare drive business. Vi fikk etter omvisningen stor lunsj med enda større vodka-servering. Etter det femte lille glasset ble jeg bedt om å holde tale som delegasjonsleder. I følge min sjarmerende kvinnelige tolk som alt hadde oversatt flere av mine taler på ekspedisjonen var dette "helt inspirert, den beste hun hadde hørt". Så, mine lesere, hvem kan da klandre våre store stortingsrepresentanter for å finne sin inschpiraschon nedi glasset?

Nytt formannskap - nye muligheter?

2006-12-20T10:55:00.000+01:00

Vel, så stunder det mot jul og mot et nytt formannskap i EU. Tyskland tar over og har alt uttalt seg om at det nå skal settes fart på arbeid med grunnlovstraktaten og alle andre EU problemer! Samtidig gikk Merkel ut nylig og ba folk ikke tro de ville komme med mirakler..

Vel, en del utfordringer arver de fra finnene. Vi tenker på Tyrkia-utfordringen, som den finske regjeringen satte prestisjen inn på å løse, men som strandet på Kypros' strender. Ikke en gang tyrkiske innrømmelser i siste minutt kunne hindre enda en negativ spiral i forholdet EU-Tyrkia. Hvorfor? Vel, utfordringen er ikke minst størrelsen på landet -uten endringene gjennom den i Frankrike og Nederland nedstemte Grunnlovstraktaten vil Tyrkia få størst stemmevekt i Ministerrådet. En annen velkjent faktor er at landet er muslimsk, og det er spesielt i disse tider! Riktignok en "mild" form for islam, der frelsen og forholdet til Allah er opp til den enkelte, omtrent som den lutheranske varianten av Kristendommen. Men dog. Så har vi respekten for menneskerettighetene (når skal de innrømme massakrene på armenere i 1. verdenskrig?) Og endelig er det den økonomiske faktoren - Tyrkia er jo ikke rikt.

Men, kan man så si. Hva med å få en bro inn i den islamske verden? Alternativet er et Tyrkia som vender seg til adskillig mer militante islamistiske land som Iran. Og avstemningene i Rådet - vel, det er nødt til å bli en konstitusjonell endring i EU med 27 medlemsland. Ellers vil det meste av beslutninger bli blokkert hver uke pga. vetobruk fra et eller flere medlemmer. Og EU har slukt like store kameler før, som Polen for eksempel. EU har god tid på seg til institusjonelle endringer og dybdeintegrasjon før man tar inn Tyrkia, men dette bør være et strategisk mål som snarest bør meddeles tyrkerne for å hindre at de bryter medlemsforhandlingene. Fattigdom: Vel, er ikke de armeste deler av Øst-Europa i ferd med å bli medlem nr. 26 og 27 etter nyttår? EU er iferd med å bli et stort sosialt stønadsprosjekt med horder av utfordringer økonomisk - hvorfor er Tyrkia i seg selv en så stor belastning?

Romania huskes best for sine barnehjem - men man skal ikke innbille seg at dette problemet er historie. Jeg har i samtale med FNs tidligere spesialrapportør Bengt Lindqvist fått å vite at institusjonene for barn med funksjonsnedsettelser ikke er blitt oppløst - det er tvert imot flere av dem! Det betyr at fundamentale menneskerettigheter for funksjonshemmede blir brutt på det groveste i kommende EU medlemsland. EU har på plass en antidiskrimineringsartikkel i Amsterdamtraktaten og og denne må brukes flittig dersom det skal bli bedre forhold på sørøstkanten av Europa.

Jeg har også sett bilder fra institusjoner for psykisk utviklingshemmede i Bulgaria - jeg mener det var ca 40 kvinner på et av dem som bodde i en falleferdig brakke og delte en, like falleferdig utedo....
Hvis dette er en styrking av EU - hvorfor ikke Tyrkia, for ikke å snakke om Ukraina og Belarus (sistnevnte når de kvitter seg med sitt stalinistregime)?

Jeg har jo ikke glemt vårt eget fedreland - men det blir en annen kopp te...

Bibler forbudt!

2006-12-19T15:09:00.000+01:00

Herodotus registrerer til sin forundring (nei, ikke heelt sant..) at et britisk flyselskap nekter en av sine kvinnelige ansatte å ta med seg en bibel når hun arbeider på ruten til Saudi-Arabia. I stedet ble hun bedt om å ta med seg en koran!VGs nettavis (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=179865) melder dette og kommenterer samtidig at British Airways ville forby sine ansatte å gå med kors (det kunne jo synes i bluseåpningen) men måtte gi seg på dette pga massive protester fra de ansatte. Kvinnen i British Midlands har gått til rettsak for å få beholde sin bibel.

Det skulle da bare mangle! Hva gjorde hun da med den, siden den skulle være så sårende for muslimske passasjerer? Sto hun med den i hånden mens hun ønsket passasjerene velkommen? Stakk den opp av uniformslommen hennes? Serverte hun snacks på den? Stakk den opp i ansiktet på muslimene på flyet? Neppe. Antagelig hadde hun den heller ikke gjemt i håndvesken sin men lot den ligge synlig (?) et sted hun kunne ta den frem ved behov i en ledig stund. En ting er at man ikke skal åpenlyst provosere folk - en flyvertinne med korset opp ned og satanistbutton ville neppe være pop på SAS flighter heller - en annen ting er å respektere folks personlige tro - også våre egnes. Å si at hun skulle ta med seg koranen forutsette at BM anså dette som en likeverdig erstatning. For en person med kun minimal forståelse for hva det vil si å være kristen må det forstås at dette må ha blitt opplevet av kvinnen som en dyp fornærmelse. Herodotus går i kirken søndager - ut fra samme logikk kunne jeg like gjerne tatt en tur til en moské eller hindutempel eller til en lysning i skogen sammen med animistene og fått samme religiøse tilfredsstillelse der?

Det er heller ikke hovedpoenget at hun skulle til Saudi-Arabia og at man ikke måtte støte passasjerene der på mansjetten eller burkaen. Tenkte de sikkerhet tror jeg neppe at hun viftet med den i døråpningen for å terge folk. Den var hennes personlige sikkerhet og trygghet, på samme måte som andre tar med sin rosenkrans, eller har sitt kors rundt halsen. Skal vi ikke ha lov til å ha egen tro dersom vi ikke er muslimer?? Bibelen er for kristne Guds ord og hva er mer trygt enn å ha den i nærheten av seg? Det må være en menneskerettighet å kunne få beholde sin tro, også om man befinner seg i et land der flertallet tilhører en annen relgion. Dette er ikke det samme som å påtvinge andre sin tro, eller å mangle respekt for andres tro - det er å ha sin egen tro.

Kan vi si det samme om muhammedanerne, dersom de føler seg provosert over å se noen bære symbolet på sin egen tro? Det må da være en grunn til flyselskapets frykt for å provosere? - Selvsagt er det det - man vet at den minste provokasjon kan føre til angrep på ambassader, kanskje ødeleggelse av selskapets kontorer, fly og overgrep mot personellet. - Er det da oss kristne det er noe feil på som ikke ydmykt stikker sin tro under stolen - eller er det muslimenes intoleranse?

Det nærmer seg jul!!

2006-12-18T10:32:00.000+01:00

Psyko katt hilser dere!

Ny valgplakat for Fremskrittspartiet!

2006-12-14T14:02:00.000+01:00

FN konvensjonen er vedtatt!

2006-12-14T12:54:00.000+01:00

I går, den 13. desember 2006, ble FN-konvensjonen om menneskerettigheter for funksjonshemmede vedtatt av FNs Generalforsamling. Dette er en historisk begivenhet for verdens mer enn 650 millioner mennesker med funksjonsnedsettelser. I Europa hilses Konvensjonen velkommen som den første internasjonale anerkjennelsen av funksjonshemning som en menneskerettighetssak. Det er også første gang man får en internasjonalt juridisk bindende konvensjon som omfatter sivile, økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser.

De land som ratifiserer Konvensjonen er juridisk forpliktet til å behandle mennesker med funksjonsnedsettelser som individer med individuelle juridiske rettigheter, definert i Konvensjonens 50 artikler. Norge har tatt fullt del i utarbeidelsen av Konvensjonen, og norske organisasjoner av funksjonshemmede har deltatt i de norske delegasjonene til Ad hoc komiteens møter, som utarbeidet utkastet til konvensjonsteksten. Den 30 mars 2007 vil Konvensjonen bli lagt ut for signering og ratifisering av de 192 medlemslandene i FN. Minst 20 land må ratifisere den for at Konvensjonen skal tre i kraft. Den forplikter landene til å foreta tiltak og vedta lovgivning som effektivt beskytter de rettighetene for funksjonshemmede som er fastsatt i Konvensjonen. Dette er den første menneskerettighetskonvensjonen på FN nivå som vil bli undertegnet av EU som internasjonal enhet. Den europeiske organisasjonen av funksjonshemmede, European Disability Forum, håper at Konvensjonen fører til sterkere EU-lovgivning for funksjonshemmedes rettigheter.

Teksten til FN-resolusjonen kan du lese her: http://www.un.org/esa/socdev/enable/.

Om førerhunder og Islam

2006-12-12T09:59:00.000+01:00

Da har debatten om muslimske drosjesjåfører som nekter å ta med blinde med førerhund dukket opp i norske media. For de av oss som er opptatt av funksjonshemmedes situasjon i Norge og Europa er ikke dette en nyhet, men et problem som har vart en stund. Det er ikke greit å være blind i dagens Norge - bare en av ti arbeidsgivere vil så mye som innkalle en blind jobbsøker med førerhund til jobbintervju (jfr. MMI undersøkelse i april); man møter hindringer på internett pga. teknologi som er inkompatibel med leselister for punktskrift - og man nektes å ta taxi fordi muslimske sjåfører ikke vil ha "urene" førerhunder i sine drosjer.

Det siste har av ukjent grunn kommet avisene for øre først nå, men det er bra det blir fokusert på. I dagens Aftenposten står det å lese at imamer oppfordrer sjåførene til ikke å nekte blinde med førerhund å bruke taxiene deres. Bra er det - men dette er også forsøkt i Storbritannia uten effekt. Allah vet hva imamene sier om saken men de har vel neppe truet med bannlysing dersom sjåførene ikke skjerper seg, eftersom effekten har vært så liten?

Som liten leste Herodotus ofte en spennende guttebok som het "Flukten fra Saleh" som skjedde på 1600 tallet dengang Nord-Afrika var styrt av pirathøvdinger som tok europeere til slaver efter å ha senket skipene deres. Også nordmenn var forøvrig ofre for denne trafikken, jfr. Historisk Museums utstilling. I boken reise helten John fra England til Saleh for å redde sin venninne Mary som er fanget av araberne. Han kommer til Saleh og får venner der, bl.a. en italiensk kjøpmann som lærer ham arabisk så han i det minste skal ha en sjanse til å overleve sin redningsdåd. Når de tar avskjed gir han ham en pistol og sier endog: "Hadde han ikke gjort mer skade enn gavn blant disse hundefiendtlige araberne, skulle Diabolo (italienerens hund) vandre ved din side". John protesterer, forskrekket over at italieneren i det hele kunne tenke seg å skilles fra sin elskede hund. (Han redder forøvrig heldigvis Mary fra haremet på siste side).

Poenget er at muslimenes hundefiendtlighet alltid har vært kjent stoff. Mens profeten Muhammed skar av seg ermet på jakken sin fordi en katt hadde lagt seg til å sove på den (prisverdig!) så har ikke hunder samme status. Så er det spørsmålet om man derfor skal la de muslimske sjåførene i fred fordi dette er en del av deres religion?

Eller slik sagt: Skal man la en gruppe diskriminere en annen gruppe for ikke å diskriminere den første gruppen?

Etter min mening nei - man kan ikke unnskylde diskriminering ved å skylde på overgriperens fordommer. Det er ikke mer akseptabelt at muslimske taxisjåfører nekter å ta med blinde med førerhund enn at taxisjåførene i New York ikke tar med mørkhudete amerikanere. En førerhund er den blinde personens bevegelseshjelpemiddel - for ham teller hunden like meget som rullestolen for en bevegelseshemmet. Å nekte førerhund adgang er å nekte en blind person å bevege seg fritt i samfunnet. Dette er direkte diskriminering, på linje med f.eks. å nekte en person adgang på et utested pga. hudfargen.

Problemet er også kjent fra f.eks. Danmark og Storbritannia, men man er ofte redd for å snakke om det fordi man samtidig kan trå i rasismesalaten. Dette er synd fordi det er en form for barriere som skaper funksjonshemning. En blind har en funksjonsnedsettelse fordi hun er blind, men hun blir funksjonshemmedet når hun ikke kan bevege seg fritt i samfunnet fordi hun ikke får benytte taxi. Blinde er mer avhengig av spesialtransport fra A til B enn andre, og kan ikke henvises til kollektivtransporttilbud. Derfor er det også et problem at taxisjåførene i Oslo og andre steder rapporteres å avlevere blinde passasjerer på feil adresse - det er ikke nok å bli satt av "i nærheten" når man ikke kan se hvor den korrekte inngangsdøren befinner seg!

Som god konservativ har jeg respekt for andre kulturer som har utviklet seg over tid og som er resultat av en naturlig utvikling. Men dette er ingen unnskyldning for at fremmedkulturelle skal diskriminere mennesker med funksjonsnedsettelser i Norge. Den norske og europeiske kulturen har også utviklet seg naturlig over tid innen rammen av vårt land og verdensdel, og denne inkluderer integrering av funksjonshemmede og arbeid for å fjerne hindringer mot full deltakelse i samfunnet - inklusive retten til å bruke ethvert hensiktsmessig transportmiddel.

De fleste av verdens hjemmesider følger ikke en gang minstestandard for tilgjengelighet

2006-12-08T13:17:00.000+01:00

BBC melder (http://news.bbc.co.uk/go/em/-/2/hi/technology/6210068.stm) at de fleste hjemmesider i verden i dag ikke en gang følger de mest grunnleggende standarder for tilgjengelighet for funksjonshemmede. En ny undersøkelse viser at dette gjelder 97 % av hjemmesidene som ble kontrollert. Det er Nomensa, som er et institutt som undersøker tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne på ulike områder, som har utført undersøkelsen. De undersøkte hjemmesider på fem forskjellige sektorer i 20 land, og fant at bare tre av dem, inklusive hjemmesiden til Storbritannias statsminister, fulgte minimumsstandardene.

Blant funnene blir det påpekt at 93 % ikke gir tekstbeskrivelser av grafiske illustrasjoner, 97 % gir ikke anledning til å endre skriftstørrelsen på sidene, 89 % ga dårlige valgmuligheter for navigasjon og 78 % brukte dårlige fargekontraster etc. Sidene ble testet mot Web Content Accessibility Guidelines som inneholder minimumsstandarder som tekstbeskrivelse av grafisk innhold, slik at synshemmede kan oppfatte innholdet i bilder, at man ikke bruker JavaScript som ikke er kompatibelt med skjermlesere som brukes av synshemmede, og at man bruker industrielle webstandarder for programmeringskode. 97 % av hjemmesidene fulgte altså ikke disse grunnleggende kravene.

Norge var ikke blant de landene som ble undersøkt. Men Herodotus husker godt en undersøkelse foretatt før valget i fjor da man sjekket norske politiske partiers hjemmesider. De mest tilgjengelige var: SU, Arbeiderpartiet og Høyre. De kom på 150. plass blant norske hjemmesider... Men et ungdomsparti fikk 0 poeng! Et demokrati for alle?

Likestillingsministeren og hvem som bør aborteres bort

2006-12-04T13:25:00.000+01:00

Karita Bekkemellem toner flagg i pressen gjennom sine uttalelser at det må være akseptabelt å ta abort dersom det er risiko for at barnet skal ha Downs syndrom. Man må ta høyde for at Karita her uttalte seg om et spesielt tilfelle, men det er en farlig kruttønne hun beveger seg rundt.

Det er ikke snakk om fri abort eller ikke (prinsippet om man skal kunne velge å få et barn eller ta abort) men om man skal skille kvalitativt mellom forskjellige former for mennesker. Her blir barn med Downs syndrom regnet som en ren belastning som "kvinnen skal ha rett til å velge bort". Med andre ord, en kvinne skal altså føde dersom barnet er "normalt" men hun skal kunne ta abort dersom det er "sykt". Hva slags menneskesyn er det?!

Parallellen til "herrefolk" og "undermennesker" er farlig nær. Vi må ikke glemme at det første Holocaust ikke ble foretatt overfor jøder, men overfor funksjonshemmede. Utstillingen "Bli kvitt dem" viste hvordan nazistenes første ofre var folk på sykehus og institusjoner - svært mange av dem med Downs syndrom - som ble ansett som "overflødige" og drept gjennom medisinske eksperimenter - det er snakk om opp til 250 000 mennesker som ble myrdet og 700 000 som ble sterilisert. Dette kan man lese om på: http://www.dok.no/naziovergrep-mot-funksjonshemmede-frem-fra-glemselen-.363687-.html. Dette er en glemt del av Holocaust fordi det var langt færre som ble berørt og steriliseringen gjorde at det ikke lever etterkommere som kan vitne om det som skjedde Det var heller ikke noe rettsoppgjør mot legene som utførte forbrytelsene, i motsetning til de som drev konsentrasjonsleirene.

Men, man skal selvsagt ikke dra denne parallellen for langt og beskylde de som er for abortinngrep for å ha nazi-sympatier. Det dreide seg om avliving og sterilisering av mennesker som var født, ikke av fostre. Professor Tom Sheakspeare ved Universitetet i Newcastle som selv er funksjonshemmet og er en av verdens ledende eksperter på spørsmål som angår funkajonshemninger uttaller at "det er lite holdbart å sammenlikne dagens medisinske programmer for prenatal diagnostikk med utrenskningenesom skjedde under andre verdenskrig. - Sammenlikningen holder ikke mål. Merkelapper som «nazi» og «fascist»har bare som konsekvens at vi unnlater å ta opp et vanskelig spørsmål. Screeningprogrammene kan være problematiske hvis den etterfølgende informasjonen om konsekvenser av funksjonshemming er utilstrekkelig eller foreldrene utsettes for press. Men jeg støtter kvinnens rette til å foreta selvstendige valg som får følger for svangerskapet, inklusive retten til abort".

Karita er ingen nazist men min andre kommentar er: dersom man skal prinsipielt godta at barn med Downs syndrom skal kunne "velges bort", hvorfor ikke også fostre med andre funksjonsnedsettelser? Hva om det ligger diabetes, synsnedsettelser, hørselshemninger, dysmeli eller andre gener i fars eller mors familie? Skal man da ha den samme valgfriheten eller skal vi lage en rankingliste for funksjonshemninger, der de med Downs syndrom er på bunn mens andre skal "få lov til" å leve?

Nei - dette er ikke å tøye argumentsjonen ut, men å se debatten i et menneskerettighetsperspektiv - retten til å leve er ikke reservert for de sterke og friske.

Første EU-lørdag vel i havn!!

2006-11-27T08:52:00.000+01:00

Herodotus tørker svetten av pannen - den første EU-lørdagen i vort belevne parti er vel i havn! Og oppslutningen var bra selv på en lørdag! Dette har vært lenge planlagt så det var med en stor lettelse og litt etterpå-migrene vi feiret Herrens hviledag etterpå. Meget interessant var Hr. Stangs bemerkning om at ingen politikere under 70 år i Norge er innehaver av klassisk dannelse. Så sant! Hører vi andre referer til gresk mytologi på Høyres talerstol! Kanskje man burde lage en temagruppe på klassisk dannelse også..

Les rapport og vedlegg på Oslo Høyres EU-utvalgsider: http://oslo.hoyre.no/Saker/Seksjon/2005/1112608839.63. Dette ga mersmak.

Europameldingen - et godt argument for norsk EU-medlemskap!!

2006-11-04T21:53:00.000+01:00

Regjeringen Stoltenberg avga en Stortingsmelding, nr. 23, som viser hvor aktiv de nå vil være på europafronten. Imidlertid vil de på ingen måte ta opp spørsmål om norsk EU-tilknytning. Egentlig er ikke dette nødvendig for meldingen er i sin helhet et stort argument for medlemskap! Oslo Høyres EU-utvalg har laget en uttalelse om Europameldingen som her gjengis i sin helhet:

St.meld.23 (2005-2006) Om gjennomføring av europapolitikken, er en beskrivelse av hvordan den rødgrønne regjeringen vil gjennomføre sin ”aktive europapolitikk” som bebudet i Soria Moria erklæringen. Det meste av Europameldingen er en beskrivelse av hvordan EU samarbeidet har utviklet seg til å berøre de fleste samfunnsområder i Norge, hvordan norske myndigheter, næringsliv og interesseorganisasjoner arbeider med å opprettholde en dialog med EU for å bevare et minimum av innflytelse på de prosessene som fører til vedtak av de lover som påvirker Norge – og hvordan dette arbeidet skal gjøres mer effektivt på det administrative plan.

Men det mest slående trekket ved Europameldingen er mangelen på problematisering av Norges manglende stemmerett i Europa. Som Julie Christiansen kommenterer er denne meldingen et manifest over hvorfor Norge må bli medlem av EU. Europameldingen sier at det skal samarbeides med EU ”basert på eksisterende tilknytningsformer. Dette er derfor ikke en melding om tilknytningsformer til EU og meldingen tar ikke opp videre utviklinger eller alternativer til EØS-avtalen” som det heter innledningsvis. - Men dermed fratas meldingen i utgangspunktet enhver interesse utover oppdatering av de nevnte tilknytningsformer og en oversikt over byråkratiske tiltak for at administrasjonen av den utdaterte EØS-avtalen skal gli lettere. Det som dermed ikke problematiseres er at manglende formalisert innflytelse på EUs beslutningsprosesser gjør at Norge er tvunget til å drive bilateral lobbyvirksomhet fra sak til sak med de enkelte medlemsland i EU. Dette er en barriere mot kontinuitet i samarbeidet som ikke ville oppstått med norsk medlemskap i EU.

En annen ting som er slående ved Europameldingen er de mange konstateringene av EUs fordypede samarbeid og mer og mer samordnede opptreden internasjonalt uten at man trekker noen konklusjoner av dette mht. norsk utenforskap. En meget viktig utelatelse er også at Europameldingen ikke tar opp problematikken rundt den åpne Samordningsmetoden (OMC) som spiller en økende rolle i EUs beslutningsprosess, men som Norge er avskåret fra formell innflytelse på, ettersom OMC foregår på ministerrådsnivå. Jo mer OMC vil prege EUs politiske beslutningsprosess gjennom at man blir enige om felles verdier og prinsipper på ministernivå – såkalt soft law – før man går i gang med den vanlige prosessen med vedtak av forordninger og direktivet – hard law – desto mindre vil Norges innflytelse bli utenfor EU. Dette grunnleggende demokratiske problemet foretrekker den rødgrønne regjeringen å la ligge og tar dermed ikke ansvaret for å ta opp det største demokratiske underskudd i landets historie.

Om de enkelte punkter
Oslo Høyres EU-utvalg vil i det følgende få knytte noen kommentarer til innholdet i Europameldingen.
• Det mest positive med meldingen er at det skal satses på økt kunnskap i forvaltningen, mediene, utdanningsinstitusjonene og organisasjonene om EU, slik at disse bedre skal bli i stand til forstå EU-systemet og kunne handle for å få bedre innflytelse på prosessene gjennom EØS-avtalen. Som det står gir ikke vår tilknytningsform stemmerett i EUs besluttende organer, men vårt land har flere formelle og uformelle kanaler for innflytelse. – Imidlertid problematiseres ikke denne manglende stemmeretten, og man fokuserer ikke på det faktum at det kreves betydelig mer ressurser å opprettholde de viktige ”uformelle kanalene” for i det hele tatt få gjennomslag for norske interesser. I realiteten er Norge en lobbyist i Europa. De rødgrønne er kun interessert i at lobbyorganisasjonen Norge skal fungere godt administrativt.

• Det er også positivt at regjeringen vil styrke sektoransvarsprinsippet innen forvaltningen slik at hvert departement skal bli bedre på å arbeide med EU saker på en effektiv måte innen eget område. Men igjen bærer forslagene preg av en rent byråkratisk tilnærming til innflytelsesproblematikken – hvordan skal Norge fungere best mulig som et ”liksom EU-land” – slik at man slipper å ta stilling til det demokratiske underskuddet?

• Punkt 1.3 Utviklingen i EU poengterer at ”det legges stadig større vekt på sektorovergripende strategier der blant annet økonomi, sysselsetting, forskning og utdanning, velferd og miljø sees i sammenheng.” Men det faktum at denne sektorovergripende strategien fører til økende problemer når nye politiske områder skal innlemmes i det foreldete EØS-traktatsystemet problematiseres ikke. Mens EØS avtalen gjenspeiler virkeligheten anno tidlig 1990-tall der de politiske områder fremdeles var delt inn i atskilte bolker, har EU beveget seg videre og Lisboastrategien vektlegger sektoransvarsprinsippet som et viktig middel for mer effektiv beslutningsprosess. Dette innebærer for norsk del at mange departementer skal uttale seg før en beslutning om norsk deltakelse i for eksempel et EU-program kan tas. Dette fører til tap av tid og penger for berørte norske interesser – som man som EU-medlem ville ha unngått.

• Europameldingen påpeker videre at ”utveksling av erfaring og sammenligning av utviklingen etter fastlagte indikatorer mellom de ulike medlemslandene anvendes på områder som blant annet sysselsetting og utdanning. Flere av disse områdene ligger utenfor Norges eksisterende samarbeidsformer med EU. Utviklingen her stiller oss overfor nye utfordringer”. Oslo Høyres EU-utvalg kan bare støtte denne observasjonen men det virker ikke som man våger å trekke den åpenbare konklusjon at Norge selv stiller seg utenfor en utvikling som berører borgerne i økende grad ved å avvise medlemskap i EU. Hva er mer grunnleggende for våre levekår enn arbeid og utdannelse? Det trekkes heller ikke den åpenbare konklusjon at EØS-avtalen er utdatert i forhold til utviklingen av det europeiske samarbeidet.

• Det skjer en stadig sterkere grad av regionalisering i Europa. I Norge fører dette til at fylkene har større kontaktflate med EU en de sentrale myndighetene. Det påpekes i Europameldingen at samtlige norske fylker nå har representasjonskontor i Brussel. Men det problematiseres ikke at EUs utvikling berører det regionale nivået i Norge like meget som det sentrale – men uten at vi har formell stemmerett og innflytelse på de beslutningsprosessene som ligger bak den regionale utviklingen i Europa.

• ”Utviklingen innebærer at beslutningene i EU berører dagliglivet til stadig flere mennesker heter det” i meldingen. Men i stedet for å utdype hvor udemokratisk det er at de samme menneskene ikke skal ha stemmerett over forhold som berører dem, kommenterer regjeringen at det er et stadig sterkere ”folkelig engasjement og motstand mot EUs styringssystem”. Det siktes til innbyggerne i EU – men det utdypes ikke at EU-borgere i alle fall kan påvirke den politiske utviklingen gjennom direkte valg til Europaparlamentet så vel som gjennom egne regjeringer – men norske borgere ingen innflytelse har i det hele tatt.

• Kapittel 2.3 beskriver påvirkningsarbeidet overfor EU. Det som ikke problematiseres er den økende bruk av den åpne samordningsmetoden OMC, og hvordan norsk innflytelse svekkes enda mer ved at de tradisjonelle kanalene inn i Europakommisjonen spiller mindre rolle. Det vises til at ”mens forslag er til behandling i Rådet og Europaparlamentet har vi imidlertid ingen formell rett til å delta og kan kun påvirke via uformelle kanaler.” At dette er en udemokratisk måte å arbeide for norske interesser og krever betydelig mye mer ressurser fra de berørte parter enn et medlemskap ville gjøre, diskuterer man ikke.

• Når det gjelder det rettslige samarbeidet er Europameldingen igjen rent deskriptiv. At for eksempel EU-borgerne har et bedre vern om sine individuelle rettigheter gjennom den direkte tilgangen til den europeiske ombudsmannen og Europakommisjonen, enn norske borgere som nok kan klage sin sak inn for ESA men som må igjennom et mye mer kostnadskrevende og indirekte system, nevnes ikke. Heller ikke problematiserer men det faktum at ”manglende enighet om innlemmelse av en rettsakt i EØS-avtalen vil resultere i ulik rettstillstand i EU og EØS/EFTA-landene”. Dette er en omskriving av det faktum at EU kan sette hele eller deler av EØS-avtalen ut av kraft dersom Norge benytter seg av den såkalte reservasjonsretten og nekter å vedta et av EU bestemt direktiv (som det for øvrig er innlemmet 5300 stykker av i EØS-avtalen..). Resultatet vil ensidig bli negativt for Norge. Det er ikke EU men Norge som er avhengig av EØS-avtalen.

• Kapittel 5 tar opp bredden i kontakten med EU. Det konstateres hvordan norske borgere alle berøres av EU på ulike måter til ulike tider. Derfor vil regjeringen sørge for bredest mulig deltagelse – uten stemmerett. Man skal sørge for bedre muligheter for dialog og utveksling av informasjon – men hvor mye formell innflytelse og reell medbestemmelsesrett gir egentlig dette?

• Det nevnes at norske arbeidsgivere og arbeidstakere kan være direkte involvert i utformingen av EU regelverk der norske myndigheter ikke har formelle påvirkningsmuligheter – uten at det demokratiske problemet ved en slik ordning tas opp. Er det LO og NHO som skal den europeiske demokratiske prosessen og legge rammene for norske arbeidstakeres arbeidsforhold, arbeidsmiljø og alle andre aspekter – og ikke våre folkevalgte organer?

• Også de frivillige organisasjonenes økende involvering i EU samarbeidet beskrives men heller ikke i dette tilfellet trekker man noen konklusjon av at vi har en situasjon der organisasjonene forstår betydningen av det å være til stede i EU samarbeidet og kan benytte sine europeiske organisasjonskontakter – mens de demokratisk valgte organer i Norge ikke har samme mulighet til å påvirke prosessene.

• Europameldingen slutter med en handlingsplan for gjennomføring av europapolitikken. Igjen preges denne av at samarbeid og gjensidig informasjonsutveksling skal erstatte reell medbestemmelsesrett. Norges EU-delegasjon nevnes spesielt, men ikke at denne sliter i økende grad med å skaffe seg innpass ad uoffisielle kanaler for å kunne målbære nasjonale interesser overfor EUs institusjoner. Regjeringen ønsker også at Stortinget i større grad involveres i arbeidet med EU-saker. – Det er jo positivt men er i seg selv en innrømmelse av at nasjonalforsamlingen med andre ord ikke i dag er særlig involvert i de prosesser som har slik betydning på alminnelige borgeres hverdag i Norge? – Det finnes heller ikke noe klart svar på hvordan dette skal gjøres all den stund norske parlamentarikere ikke kan velges til Europaparlamentet. Kun Høyre og Arbeiderpartiet er assosierte medlemmer av sine respektive partigrupperinger i Europaparlamentet (dette nevnes ikke i meldingen) og de har kun mulighet til å delta i partimøter – ikke i Europaparlamentets møter.

• Europameldingen konkluderes med en rekke administrative tiltak som skal forbedre forvaltningen av en EØS avtale som samtidig fremstår som mer og mer foreldet og utilfredsstillende. EØS-notatbasen, dialogfora, bedre rapportering fra møter i komiteer, forsøk på å utnytte det nordiske samarbeidet etc. er alt sammen nyttige tiltak men erstatter ikke stemmerett og formell innflytelse.

Europameldingen avspeiler ikke en forståelse av at EU er en dynamisk prosess og ikke en statisk samarbeidsform. Selv om arbeidet med Grunnlovstraktaten er stoppet opp etter folkeavstemningene i Nederland og Frankrike berører ikke dette det øvrige arbeidet i EU. Samarbeidet berører mange felt der integrasjonen går sin gang i Europa, uten at Norge som ikke-medlem i EU har noen formell medbestemmelsesrett eller innflytelse.
Hovedkonklusjonen blir at Norge fortsatt skal være et velfungerende lobbyist overfor EU, men ingen fullverdig partner som tar sin del av ansvaret for Europas videre utvikling.

Oslo, 3. oktober 2006

Rudolph Brynn
Leder Oslo Høyres EU-utvalg

I sosialistisk uføre

2006-10-09T08:37:00.000+02:00

Funksjonshemmede hadde ikke så mye å bli begeistret for på fredag. Da ble statsbudsjettet lagt frem - dette første "rødgrønne" statsbudsjett skulle nok gjøre levekårene bedre for alle "sosialt eksluderte" grupper.. Bjarne Håkon gikk rundt til organisasjonene og lovte gull og grønn likestilling, og enkelte organisasjoner skrev sågar under på samarbeidsavtale med LO om å velte de onde borgerlige som den gang satt på taburettene.

Resultatet har vi allerede sett - form av Bjarne Håkons sukking over de mange uføretrygdede og hans forøvrig fullstendige fravær av interesse for integrering av funksjonshemmede i arbeidslivet. Det er innvandrere som skal integreres ikke funksjonshemmede. Et annet talende resultat er fredagens statsbudsjett. La oss se på suksessrekken:

* Arbeid med bistand skal utvides - med flere brukere, ikke mer penger. Med andre ord det blir mindre på hver.

* En norsk antidiskriminerings- og tilgjengelighetslov - som man har hatt i Storbritannia i 11 år - skal "utredes" i AID. Her skal man ta inn tilgjengelghet til transport og IKT. Men det er uklart om det knyttes frister til tilgjengelighetskravene! I Nederland skal f.eks. all offentlig transport være tilgjengelig innen 2012 og i Sverige innen 2010. Men de er jo medlem av EU, som stiller lovmessige krav til tilgjengelighet til offentlig transport....

* Ansvaret for universell utforming av bygg flyttes fra antidiskriminerings- og tilgjengelighetsloven til Plan- og bygningsloven. Dette er f.eks. NHF lite begeistret for, og med god grunn: PBL har vi hatt i 30 år med velmente bestemmelser om tilgjengelighet - uten at de er fulgt opp av hverken private eller offentlige byggherrer! Ved å ta bestemmelsen ut av antidiskrimineringsloven hindrer man at det kan bli ansett som diskriminering å bygge i strid med bestemmelser om tilgjengelighet. Dette er igjen i skarp kontrast til lovbruken i for eksempel Storbritannia, Frankrike og USA. Sanksjonsbruken vil da kunnet bli mye sterkere og enkeltpersoner kunne ha gått til sak på individuelt grunnlag - men det er ikke mulig gjennom Plan- og bygningsloven. Nordmenn med funksjonsnedsettelser har altså dårligere rettsvern enn andre europeere..

* Det er ikke avklart at Samferdselsdepartementet og Fornyingsdepartementet skal involveres i arbeidet med å sikre tilgjengelighet til transport og IKT! Når det gjelder funksjonshemmede kan man altså bryte med sektoransvarsprinsippet.

* Ingen nye bevilgninger til eller samordning av TT ordningen.

* Det legges ikke inn mer penger til tilgjengelig kollektivtransport enn de 50 millioner kroner som alt er i BRA programmet (Bedre infrastruktur, Rullende materiell, Aktiv logistikkforbedring).

* Og egenandelene heves igjen! Greit for oss som har råd til det og går til legen 1 gang i året. Ugreit for de som lider av en kronisk sykdom.. Ved å justere opp frikortgrensen mer enn prisøkningen ilegger man i praksis mennesker med kroniske sykdommer og medisinavhengige funksjonsnedsettelser en "straffeskatt".

Velkommen til det sosialistiske Utopia!

Historieløshet

2006-09-26T15:47:00.001+02:00

Som amatørhistoriker er Herodotus ennå så ung at han kan bli forbauset over folks mangel på kunnskap om, eller verre: uvillighet til å se åpent på - historien. Særlig sitt eget lands, eller allierte lands, historie. For eksempel uvilligheten til Gerhardsen-regimet når det gjalt kritikk av Nygaardsvold regjeringens manglende vilje til å forberede landet på krig i 1940 - han var tross alt partifelle! Nå ha jeg oppdaget et nytt interessant tilfelle. NRK sendte nylig filmen Lion of the desert med Anthony Quinn som den libyske geriljaleder Omar Mukthar. FIlmen er fra 1981 og er så dyktig laget som historisk autentisk dokument at Rod Steiger, som spiller Mussolini, ble barbert på hodet av Benitos egen barberer!

Filmen handler om det italienske felttoget i Libya (Abyssinia) i 1929 og er ganske brutal i sin fremstilling av hvordan man nedkjempet beduinene i kolonien, gjennom bruk av moderne våpen som fly, tanks og konsentrasjonsleirer. Den andre hovedpersonen i filmen er den italienske marskalk Rodolfo Graziani som spilles av Oliver Reed. De to herrer, den ene en antikolonialistisk koranlærer som blir geriljafører, den andre en pompøs og ambisiøs fascistgeneral, kjemper slag etter slag mot hverandre og italienernes militære inkompetanse matches med deres brutalitet mot sivile når de endelig har overtaket. Det er masse henrettelser og "den brente oases taktikk". Tilslutt blir Mukthar fanget og hengt. Alt er basert på virkelige hendelser 1929-1931.

Desto mer interessant ble det å lære at filmen er forbudt ved lov å vises i Italia! Den er sterkt kritisk til den italienske hær, og derfor illegal. Dette illustrerer en meget historieløs holdning og italienernes manglende evne til å ta et oppgjør med sin lite glorverdige fascistiske fortid. Ennå i dag er det et aktivt fascistparti i landet, for noen år siden var det bråk fordi en gruppe av dem ville på tur til Benghazi i Libya for å markere landets "ærerike fortid", og bortsett fra at Musse selv og dama hans ble hengt opp ned på en bensinstasjon i Milano har det ikke vært en tilsvarende selvransaking som i etterkrigstidens Tyskland. Det er stuerent å være fascist; i Norge har vi sågar fått et eget parti for dem: http://www.partietforkulturogsivilisasjon.net/. Mamma mia!

Rettferdigheten er også blind

2006-09-18T11:17:00.000+02:00

I dag begynner en viktig rettsak i Lillehammer. En blind musikklektor krever 6,25 millioner kroner fra Oppland fylkeskommune fordi hun to ganger er blitt avvist fra stilling som musikklærer på Vinstra videregående, der hun en gang var vikar. Mens fylkeskommunen prosederer på at hun ikke er personlig egnet, mener andre sakkyndige at hun utvilsomt var den best kvalifiserte. Men så er det dette at hun er blind. Herodotus har tidligere referert til den berømte undersøkelsen fra april i år der bare 10 % av arbeidsgivere i en spørreundersøkelse meldte at de ville innkalle en blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju. Dette skyldes i stor grad fordommer, men også mangel på kunnskap om hvordan man kan tilrettelegge arbeidsplasser for alle. I rettferdighetens navn er det offentliges informasjon overfor arbeidsgiverne ikke alltid like god, og søknadsprosedyrene om støtte til tilrettelegging tungvindte - men faktum est: bare 30 % blinde og svaksynte er i arbeid.

Saken er også viktig fordi det er den første antidiskrimineringssaken som skal dømmes etter Arbeidsmiljøloven etter at denne inkorporerte EUs direktiv mot diskriminering på grunnlag av bl.a. funksjonshemning, i norsk lov. Bare en gang før er dette direktivet testet overfor EF-domstolen, men dette gjaldt en person med langvarig sykdom, ikke funksjonshemning. Dermed kan den norske saken faktisk bli den første i Europa som tester ut EU direktivet!

Herodotus er ikke så inne i den aktuelle saken at alle elementer er kjent for meg men den vil i alle tilfelle gi et viktig signal for arbeidslivets parter og for funksjonshemmede når det gjelder retten til å bli inkludert i det alminnelige arbeidsmarkedet og kampen mot fordommer og diskriminering!

Hvorfor ser vi ikke på hverandre?

2006-09-14T22:32:00.000+02:00

En gang så jeg en god amerikansk svart-hvitt film om en pike som skadet seg så hun mistet bevisstheten og svevde mellom liv og død. Hun hadde en drøm der hun var død og derfor gikk blant sine kjære, familien, mor og far uten at de kunne se henne. Da la hun merke til hvor meget alle tok hverandre for gitt - de snakket sammen uten å se på hverandre, uten å vise med kjærtegn eller blikk hva man betydde for hverandre. (Hun våkner mot slutten av filmen og har lært mye av drømmen sin om det å leve).

Herodotus tenker mye på det når hun ikke ser på ham. Alt er en lek som gjør meg trist og styrker ensomheten og svekker livslysten. Hvor mange baller skal man spille til hverandre, hvor mange blomster skal plukkes for å visne og dø fordi likegyldigheten skjermer for sollyset. Hvorfor er svarene hennes så platoniske - og hvorfor farer øynene hennes bare raskt forbi. De treffer mine bare et øyeblikk og så farer de videre mot intet. Hun er der, du føler en varmestråle, så er hun ikke der og du blir kald igjen. Hvorfor ser vi ikke på hverandre i stedet.

Et trist jubileum

2006-09-11T14:23:00.000+02:00

I dag er det 11 september igjen og minnene er meget sterke for de som ble rammet av denne skjendige ugjerningen. Herodotus var som så mange andre på sin jobb og hørte de første meldingene fra en kollega som nylig hadde vært over dammen og tatt bilde av Twin Towers og hengt det på veggen. Hun var veldig blek og det ble etterhvert jeg også da vi fikk på TVen og skrekkbildene rullet over skjermen av askegrå, panikkslagne mennesker. Sorgen overveldet deg etterhvert som det sank inn hvor nedrig en menneskesjel kan bli når den fylles av religiøst hat sammenblandet med fanatisme og legitimisert med militant hat mot annerledes tenkende. Amerika, det trygge Amerika vi alltid hadde hatt i ryggen, var nå sårbart! Jeg husker blomsternedleggelse ved USAs ambassade sammen med mengder av andre mennesker i solidaritet med de som var døde og hardt skadet og ikke minst familiene deres. Det var folk som meg selv, som hadde gått halvtrette på jobb, satt seg ved skrivebordet eller fylte kaffe eller småpratet - og så styrtet verden sammen i form av flyene som krasjet med bygningen. Eller de som hadde sittet i de samme flyene. Eller brannfolkene som falt på sin post.

Tusener av mer eller mindre kloke ord er skrevet av filosofer, venstreorienterte og andre forsåsegpåere som er mye flinkere til å uttrykke seg enn meg. Jeg er ingen Bush-tilhenger eller hodestups beundrer av alt USA har gjort gjennom historien. Men jeg er glad i USA som man er i en eldre bror som kanskje er stor og sterk og taler før han tenker, men som alltid har hjulpet deg på en generøs måte og vært din underbevisste trygghet. Og på samme måte som du ville føle hvis denne broren plutselig ble dengt opp av sinnsvake overfallsmenn - en blanding av raseri, medfølelse og plutselig utrygghet.

Jeg sto en tid etter i et stille fakkeltog utenfor Rådhuset (og fikk skikkelig kjeft for det av mine radikale kolleger: "Mener du at et amerikansk liv er mer verdt enn afghanske?!!") men har ikke skammet meg over det siden. For det handler om medmenneskelighet og evnen til å leve seg inn i andre folks tragedier. Og i en krig må du til slutt velge side. Og jeg er såvidt gammel og kan såvidt mye historie at i valget mellom amerikanere og terrorister/islamister vet jeg hvem jeg hvor jeg hører hjemme - i Vesten, som en europeer alliert med USA. Mye har hendt siden, amerikanere og briter har kjempet i Asia mot islamister og Saddams soldater. Mange er falt, også europeere. Terroren har rammet London og Madrid. En dag kan den nå Norden. Men det er liksom ikke så øredøvende rart - vi er vant til IRA og ETA og alle de andre gærningene. Men USA skulle liksom være der stø og sterk, som den storebroren man kunne rope på når de andre guttene var slemme. Han skulle ikke bli liggende nede selv.

Litt barnslig kanskje, men sjokk bringer frem barnet i enkelte. Jeg er og blir europeer men takk for at du er broren min, Amerika. Og jeg vil ikke glemme 11. september mer enn du noensinne kommer til å glemme den ulykksalige dagen. Fred over de dødes minne.

Når noen få ord gjør deg lykkelig

2006-09-06T23:09:00.000+02:00

.."Så du er litt nysgjerrig på meg likevel?"
- "Så klart, jeg er ikke laget av is", svarte hun.

Ikke mye av en konversasjon - men for en virkning på gamle Herodotus som snakket med en nydelig lyshåret pike som plutselig dukket opp i hans ellers så regelbundne liv. En gammel metafor: planeten blir rykket ut av sin bane, solen blir plutselig lysere, minner fra andre måter å leve på enn marsjen til og fra jobb dukker opp.
Men metaforer er nå greie å gripe til, når ordene feiler deg.
"Legg ikke for meget i det! Husk de gangene du brente deg! Ikke gjør noen tabber nå!" Neida neida men p...r så deilig det er å kjenne seg levende igjen.

IA avtale for naivister - eller hvorfor vi trenger en ny regjering

2006-09-06T11:39:00.000+02:00

Gårsdagens utspill fra vår sittende regjering er et skoleeksempel på hvorfor politikerforakt bør anses som et sunnhetstegn snarere enn et samfunnsproblem. Arbeidsgiverne skal nå betale mer for de ansattes sykefravær - dvs. at sosialistene mener at ansvaret for å holde folk på jobb skal ligge hos arbeidsgiverne. LO og NHO er mer opptatt av at dette er et brudd på IA avtalen enn å forholde seg til de statistiske fakta som sosialistene synes å gi blaffen i.

Herodotus har tidligere tatt opp situasjonen til de funksjonshemmede "uføretrygdemisbrukerne" i norsk arbeidsmarked. For å repetere: statistiske undersøkelser viser at norske arbeidsgivere klart er mer innstilt på å innkalle "friske" ikke-funksjonshemmede kandidater med gode kvalifikasjoner til jobbintervju, enn kvalifiserte mennesker med funksjonsnedsettelser. Bare drøye 30 % av 600 arbeidsgivere i privat sektor ville innkalle en høyt kvalifisert rullestolbruker, og 10 % en høyt kvalifisert blind jobbsøker. Årsaken er at man ikke vil gjøre arbeidslivet fleksibelt eller bruke penger (tross offentlig støtte) på å tilrettelegge arbeidsplassene. Dette bør statsråd Hansen kjenne til, men svaret hans er altså å la bukken passe havresekken. Eller la arbeidsgiverne passe på at de ansatte kommer seg på jobb. Og de lover å kreve legeattest heretter.

Det er vel ikke så veldig vanskelig, bygget på ovenstående undersøkelser og på det faktum at mens sysselsettingen i Norge generelt er på ca 78 % er den ca 40 % for funksjonshemmede - å forstå hva dette vil resultere i. Funksjonshemmede kommer sist inn på arbeidsmarkedet i gode tider og blir kastet først ut i dårlige. Fra nå av skal det en svært samfunnsbevisst arbeidsgiver til for så mye som å innkalle en synlig funksjonshemmet person til jobbintervju. En arbeidsgiver i en liten IT-bedrift skrøt på NRK Standpunkt at hans firma ga bonus til de som hadde intet, eller bare lite fravær fra jobben i løpet av et år. Det hadde fått ned fraværet; men da ordningen ble avskaffet (var det noen som protesterte?) gikk fraværet opp igjen. Hmmm - skal tro om han hadde mange funksjonshemmede ansatte? Ville ikke enhver som ikke var 100 % i form være automatisk eksludert fra såvel bonus som opprykk i et sånt system? Herodotus har omtrent null sykefravær, bank i bordet. Men man skal vel ikke ha kjempefantasi for å se at Norge er i full fart på vei mot de sosiale problemer som det europeiske kontinentet strever med, når Bjarne Håkon presser igjennom sitt system:

I Europa har vi grovt sett tre typer sosiale systemer - den skandinaviske velferdsstaten, det anglosaksiske systemet som ennå sliter med ettervirkningene av Thatcherregimet og den kontinentale modellen - sistnevnte delt mellom det "bismarckske" og det "latinske systemet". Utfordringene i Norden kjenner vi til. I Storbritannia resulterte liberalistenes eksesser i at man har sterkt polariserte inntekter kombinert med private pensjonsforsikringsordninger som bare de mest velstående har råd til. Kvinner kan stort sett ta deltids jobber fordi de ikke får hjelp til barnepass hjemme. Dette har ført til økt fattigdom blant barn. Det deregulerte arbeidsmarkedet gjør at man ikke har kollektive forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, noe som har ført til stor sosial eksklusjon fra arbeidsmarkedet blant for eksempel funksjonshemmede.

På kontinentet er problemet annerledes: Her hemmes fremvekst av private jobbtilbud av de høye faste arbeidsplasskostnadene, samtidig som offentlige arbeidsplasser er begrenset pga den byrden som de mange trydede påfører det offentlige. De kontinentale velferdsstatene er ikke i stand til å stimulere til jobbskaping. Høye krav til produktivitet fører til utbredt førtidspensjonering (og sykefravær) noe som igjen fører til at det er færre til å ta arbeidsbyrden i forhold til de som går på trygd - og dette leder igjen til mer stress og sykefravær i tillegg til et stort og økende gap mellom de som er "innenfor" og de som er "utenfor" i forhold til arbeidsmarkedet. Resultatet så vi bl.a. i Paris for noen måneder siden. Er det dette Bjarne Håkon vil ha?

Ofrene for den onde sprialen som oppstår ved å la produktivitetskrav og -evne bestemme ansettelsesprosessen uten tanke på tilrettelegging kjenner vi fra Europa, slik det f.eks. er uttrykt av Anton Hemerijk i "Why we need a New Welfare State":
"The primary victim of this self-reinforcing negative spiral have been the young and women (women with children, especially). This goees a long way to help explain fertility and labour supply patterns (...) birth rates are low because of a)difficulties among youth to gain a firm foothold in labour (and housing) markets, and b)the absense of affordable child care."

I tillegg kommer en sterkere grad av eksklusjon av de som kunne ha fungert med tilgjengelige arbeidsplasser og fleksibel arbeidstid. Funksjonshemmede ber ikke om lavere produktivitetskrav, men fleksible måter å organisere sitt arbeid og tilrettelegging av deres mulighet til å utføre det. Alt dette blir det nærmest håpløst å oppnå med sosialistenes nye tiltak.

Russland, for alltid Russland

2006-09-04T17:06:00.000+02:00

Herodotus har reist litt i Russland i sin tidligere jobb, og fått se Moskva, St. Petersburg, Petrozavodsk, Murmansk og Arkhangelsk. Overalt var inntrykket det samme: menneskene er gjestfrie, store partyløver med sans for dans og moro midt i fattigdommen (dette var funksjonshemmede og deres pårørende som får norske sosialproblemer til å virke like deprimerende som et garden party i Beverly Hills) - og en stat som ga f...n i alminnelige folks problemer. Intet av dette er nytt for en som kan sin russlandshistorie. Men nå er et interessant ny-gammelt fenomen i ferd med å dukke opp etter at Putin har sittet en god stund i tsarens stol. Flerpartisystemet i det nye Russland begynner å bli like fiktivt som i DDR. Man har til slutt blitt så bekymret over at landet åpenlyst igjen glir over i et ettpartisystem at man fiktivt har delt regjeringspartiet i to og sørger for at det blir et slags demokratisk resultat ved neste valg. Igjen sitter Sjirinovskis klovnelaug og de nostalgiske stalinisters veteranforening - kalt kommunistpartiet - som den egentlige "opposisjon" i landet.

Herodotus har møtt Sjirinovski på et stort seminar i Moskva der man feiret 10 års jubileet for All-Russisk forening for Funksjonshemmede - et produkt av Gorbatsjovs perestrojkaepoke. Han sa i beste FrP stil at "det er fint at funksjonshemmede i dag får masse krimskrams i gave i forbindelse med valget. Men det de trenger er penger å leve av og det får de bare ved å stemme på meg!" Jess.
Siden ble det bare verre - Putin oppløste det statlige Rådet for funksjonshemmede som Jeltsin hadde opprettet, og overlot til ethvert oblast (fylke) om de ville kaste bort ressurser på de svakeste i den russiske stat. Noen gjorde det - særlig de som lå nærmest Norden.

I dag er Russland på vei mot å bli et velstandsland og aktiv i G8 foreningen, takket være oljen. Men dette kommer ikke folk til gode i form av investeringer i velferdsgoder for de som trenger det mest. Og det har heller ikke kommet demokratiet til gode. Igjen har man motbevist gammel amerikansk statsvitenskapelig teori om at med markedsøkonomi følger demokrati. Russland har ikke vært så mye omtalt fordi det ikke akkurat har vært assosiert med økonomisk suksess - det er heller Kina som er kroneksemplet på at et markedsøkonomisk diktatur kan eksistere i fred og ro, og - takket være Bush-regjeringen - overta et demokratisk lands (store) statsgjeld uten oppstuss. - Men det er verdt å rette søkelyset mot Russland igjen. Hva betyr det at vi får et skinndemokrati med økende styrke i sin økonomi i vårt eget Europa? Hvordan bør EU forholde seg til dette? Skal man være like uinteressert i de indrepolitiske forhold som vesten så skammelig har vært overfor Kina?

Herodotus begynner å reise seg og være mot østavinden... skal tro hva den vil bringe...

FN konvensjon om rettigheter for funksjonshemmede - uten USA

2006-08-28T14:18:00.000+02:00

Den 25. august 2006 ble endelig en fem år lang arbeidsprosess avsluttet i FNs Ad Hoc komité, som har utarbeidet en ny FN-konvensjon om menneskerettigheter for funksjonshemmede. Dette er den første menneskerettighetskonvensjonen som vedtas i det 21. århundre og FN håper på at den vil bidra til å bedre levekårene for verdens ca. 650 millioner mennesker med funksjonsnedsettelser. Forhandlingene varte til 12. time men lederen for Ad Hoc komiteen, ambassadør Don MacKay fra New Zealand sier seg fornøyd med resultatet. Arbeidet i komiteen har vært særpreget pga. den sterke representasjonen organisasjoner av funksjonshemmede har hatt i sesjonene, bl.a. European Disability Forum. Norge har tatt full del gjennom sine delegasjoner til møtene.

Det endelige vedtaket av konvensjonen vil sannsynlig finne sted på neste Generalforsamling i FN som starter i september, der FNs 192 medlemsland skal ta stilling til forslaget før det signeres og deretter ratifiseres av medlemslandene. De land som ratifiserer konvensjonen må endre sine lover og foreta tiltak som styrker rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser og fjerner hindringer i form av lover og regler, praksis og annet som diskriminerer. Velferd og veldedighet skal erstattes med rettigheter og frihet og konvensjonen understreker at holdningsendringer er sentralt for å sikre like muligheter og fjerne fordommer, kommenterer BBC News World. Storbritannias Disability Rights Commission ønsker vedtaket velkommen fordi det vil bidra til å skape like rettigheter globalt for funksjonshemmede. I dag er det bare 45 land i verden som har rettighetslovgivning for funksjonshemmede.

Konvensjonen vil forplikte medlemslandene til å bekjempe stereotype oppfatninger av funksjonshemmede og negative og diskriminerende holdninger. Videre skal man forsvare nyfødte funksjonshemmede barns rett til liv og sikre at disse barna ikke fjernes fra sine foreldre mot sin vilje. Konvensjonen sikrer ikke nye rettigheter, men bekrefter alminnelige sivile rettigheter, rettsvern, rett til utdannelse, helsetjenester og transport for mennesker med funksjonsnedsettelser.

En malurt i begeret er at USA er et av de land som ikke vil ratifisere konvensjonen, og begrunner dette med at de alt har tilfredsstillende lovgivning mht. rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne. (Men kommentatorer mener de likevel vil signere konvensjonen fordi dette har vært amerikansk praksis før, og fordi det å signere ikke forplikter et land til å følge en konvensjon, så lenge man ikke ratifiserer den.) Igjen skiller altså EU og USA lag når det gjelder holdningen til FN-konvensjoner og internasjonale avtaler. Har USA rett i å innta en slik holdning? USA har ganske riktig i flere år hatt den kjente Americans with Disabilities Act (ADA), som sikrer funksjonshemmede (de hadde nok av dem etter Vietnam og Gulfkrigen I) tilgjengelighet til transport, offentlige bygg, restauranter etc. Dette ble styrket ved Section 508 som sikret lovpålagte standarder for varer og tjenester som sikret at disse var tilgjengelige for alle. Alt dette var lenge et forbilde for Europa og Norge.

På minussiden har imidlertid ikke loven bidratt til å skaffe arbeidsplasser eller bedre sosiale forhold for funksjonshemmede i USA. Årsaken er at man i motsetning til i Europa ikke har en velferdsstat som gir alle likhet i mulighet. I henhold til amerikansk liberalistisk tankegang er det ikke et offentlig ansvar at sosialt ekskluderte grupper skal sikres et rimelig utkomme eller sjansen til å komme inn på arbeidsmarkedet - bare at man skal kunne komme seg inn på post- eller arbeidskontoret. For det andre har man fra politisk hold benyttet ADA til å nedbygge de velferdsgodene som eksisterte. For det tredje har Bush-oppnevnte dommere i Høyesterett nå begynt å tolke loven på en måte som konsekvent går funksjonshemmede imot, noe som forsterker den negative sosiale utviklingen for USAs mange funksjonshemmede.

Det reiser seg advarende røster fra europeere og amerikanere om at land som overveier innføring av en antidiskrimineringslov - som Norge - ikke må tillate at dette legitimerer nedbygging av velferdsgoder overfor den gruppen loven skal dekke, slik det skjedde i USA og tildels i Storbritannia. Dette tar man ad notam i EU og understreker der vel så sterkt behovet for et tilgjengelig arbeidsmarked, tilgjengelig transport gjennom lovpålegg og tilgjengelig informasjonsteknologi for alle. EU har her en helt sentral rolle som internasjonal rollemodell. Bare synd Norge ikke kan bidra - som utenforland.....

Konvensjonen om menneskerettigheter vil trolig tre i kraft i 2008/2009. Men uten at USA er med.

Uføretrygdede og mere slikt

2006-08-22T14:29:00.000+02:00

Herodotus ble meget nedslått da Dagsrevyen - APs regjeringsorgan - ga til beste en reportasje som skulle omtalt en marsj arrangert av funksjonshemmede ansatte ved Telenor. Denne marsjen skulle anskueliggjøre hvor enkelt det kan være å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet dersom man tar grep for å tilrettelegge arbeidslassene. Men dette var ikke NRKs vinkling. I stedet spurte man Bjarne Håkon Hansen som spaserte i toget, hva han mente om at det nå var flere uføretrygdede enn industriarbeidere i Norge. Mjo, det var jo mange og man måtte se på problemet svarte han litt svevende. Deretter intervjuet man en uføretrygdet som gjerne ville arbeidet men hun måtte da ha fleksibel arbeidstid. Så bortfalt det aspektet og i stedet kom (dessverre) Høyres leder med sitt forslag om at to leger i stedet for en, heretter skulle vurdere om en person skal få uføretrygd. Dette ble støttet av Høybråten og ikke uventet Siv, liberalistenes leder. Hun ga til beste en uttalelse om at de mange uføretrygdede var en så stor belastning at de som egentlig trenger stønad nærmest blir skviset ut! Til slutt en fornuftens røst, professor Fugelli (FRPs nemesis) som meldte at det er ikke flere leger som er løsningen (det er ikke de som beslutter om man får uføretrygd) men arbeidslivet som virker ekskluderende.

Back to reality: Tilbake i april ble det gitt ut en MMI undersøkelse som viser at av et utvalg på 600 direktører og arbeidsgivere i det private næringsliv ville 94 % innkalle en velkvalifisert nordmann på 34 år til jobbintervju; 60 % en velkvalifisert somalier (der ringte rasismebjellen), men: 30 % ville innkalle en velkvalifisert rullestolbruker og 10(!)% en velkvalifisert blind med førerhund. Hvorfor blir funksjonshemmede ikke engang innkalt til jobbintervju? 1)Fordi man er redd for at det blir for dyrt å tilrettelegge arbeidsplassen deres. Hvorfor tror de det? Fordi man ikke har brydd seg med å sette seg inn i offentlige tilskuddsordninger for tilrettelegging av arbeidsplasser. 2) Fordi man er redd for for stort fravær, at funksjonshemmede ikke kan jobbe like hardt som andre etc. Dette er igjen et spørsmål om tilrettelegging for eksempel gjennom fleksibel arbeidstid. Det er utvilsomt en krevende arbeidsmarkedsjungel der ute, men alle kan utføre jobben sin dersom de er motivert og dersom enkelte ting tilpasses individet istedet for at individet alltid skal tilpasses arbeidslivet. Men det er en fremmed tankegang for liberalistene - paradoksalt nok med deres fokus på individets absolutte frihet? Men graver du under liberalistisk overflate er det markedsaktørenes frihet og ikke mennesker per se man vil forsvare i den leieren.

Hva er resultatet av dobbel legesjekk? At det igjen er individet og ikke barrierene det fokuseres på. At man igjen på en ydmykende måte oppdrar folk å betrakte uføretrygdede som suspekte unnalurere og ikke som folk som har fått, eller blitt født med, en funksjonshemning som gjør at de ikke blir å anse som kvalifisert til moderne arbeidsliv. At dette er feil vet vi fra den motivasjonen et flertall av funksjonshemmede gir uttrykk for mht. å ønske å arbeide, å tjene sitt levebrød gjennom en jobb. Men hindringene man møter vil ta motet fra noen og enhver:
Først har vi altså arbeidsgivernes fordommer og negative grunnholdning. De har ingen "bjeller" når det gjelder å diskriminere funksjonshemmede.
Deretter har vi de altfor firkantede reglene omkring kombinasjon trygd-arbeid, som gjør at du ikke skal tjene mer enn 1 G før du taper uførepensjonen. 1 G kan ingen overleve på i vårt overprisede land. Og derfor tør man ikke risikere å miste trygden med mindre du får en lønn du kan leve av. Men det får man ikke hvis man ikke blir ansett som seriøs arbeidstaker pga funksjonshemningen, jfr. over.

For å styrke denne onde sirkelen er det også et problem at svært mange norske arbeidsplasser er utilgjengelige for funksjonshemmede - fysisk pga. trappetrinn, terskler, dårlig arbeidsmiljø etc. og teknologisk ved at man ikke har skaffet seg f.eks. leselist for blinde, spesialtelefoner for døve, tilgjengelig programvare etc. Alle disse tingene kan man få offentlig støtte til å ordne hvis man vil. Men der ligger hovedutfordringen, ikke i fokusere på de som ikke er i arbeid, men mer på hvorfor de ikke er det. Jeg benekter ikke at det finnes de som misbruker systemet. Men derfra å trekke hele gruppen inn i mistankens søkelys, det er dårlig journalistikk og dårlig politikk.

Northwest frontier revisited

2006-08-15T09:45:00.000+02:00

Yesteday I had, by the way, the pleasure of seeing again the great and absolutely forgotten movie "Northwest Frontier", taking place at the Khyber pass. Laureen Bacall plays the main female part as an American nurse(they had to put in an American to sell the movie in US) and an exiting story it is. Taliban's grandfathers are attacking an Indian Raja and the British have to rescue his son the prince. After leaving his father is cut to pieces and so the prince is the titular leader of all Hindoos or else India will be swarmed by Musulmans. (strange idea but..) The male hero played by Kenneth More is the professional British officer getting princes, nurses, weapon dealers and the Governor's wife out of the beleaguered British fortress thereafter - literary speaking with the last train (dug out by the third hero, Gupta. But one of the passengers turns out to be a halfbreed, Musulman journalist hating all Brits and plotting to kill the poor little prince. Lots of action, with Afghans making wild west attacks on horseback against the little train (again to sell the movie in USA I suppose) and the British officer outwitting them again and again and finally he and the nurse discloses the evil plot of the Musulman journalist who wants to kill the little prince with a heavy machinegun (overkill??). After a classic on-the-trainroof fight he is killed in stead, by the nurse ("I learned how to use these thing and never left my home in Oklahoma without one") and when reaching their objective they fall in love, of course. The prince gives them a stiff "thank you" and leaves, saying it is a pity he will "have to fight the British". "That's not much of a thanks", says Laureen. "It is what we usually gets", says Stephen, quoting Kipling. Recommended!

Northwest frontier

2006-08-08T09:45:00.000+02:00

Some hobby activities were done this summer, as usual. The great news from Armies in Plastic (Herodotus's main deliverer of 54mm figures besides good old Airfix)was Indian lancers - or Indian mounted cavalry as they call it. They are produced in different colours but the figures in each box are identical. What you get is: 5 horses and 5 "sowars" - Indian lancers, 5 saddles and 5 lances. Three of the sowars have ringhands so that you can stick the lance through in an attacking pose, but the great thing is that the ringhand is correctly dimensioned and doesn't look like the hand is heavily swollen. One is a buglar (of course) and the last is an officer with an excellent sword ready to cut down the King-Emperor's enemies, be they Afghanis, Germans or whoever.
Very interesting and stirring stuff. I enclose a picture of my new detachment of the Skinner's Horse, or 1st Bengal Lancers, in full charge somewhere along the Northwest Frontier and the Khyber pass!

Apart from that, we have been following the topic of Raj closely this summer and produced a range of buildings in particular for my sprawling Calcutta diorama which - like its original - continues to grow. More on this later. But the summer heat is still there and there is time for more North West wargaming when we return to our summer house and I plan to take a series of pictures to inspire others to take up modelling - this most exiting of all hobbies.

Summer's end

2006-08-08T09:30:00.000+02:00

Akk ja da er ferien til Herodotus over. Hytte pluss Trieste er lik mye svette men flotte fjell og sjøer! Det var så deilig å glemme post en stund, la vær' å tenke på at man egentlig burde jobbe med noe jobbrelatert og være flittig. Men det var for varmt! Herodotus hadde dog også gleden av å motta besøk fra det store (og farlige) EU og hadde en hyggelig kveld med dem! Ikke verst. Nu vender hverdagen tilbake og det er på tide å fylle opp dette litterære nettsted med glimrende analyser av politikk og samfunn atter en gang.

Apropos EU er det utrolig hvor mange biler med utenlandske skilter som er parkert utenfor hyttene i min fjellheim. Danske - ikke så unaturlig - men også nederlandske og tyske. Har de kjøpt eller leid? Tar de hyttene fra oss gode nordmenn?! Hadde nei-siden i EU saken rett likevel når de sa at dersom Norge melder seg inn i EU kommer utlendingene til å kjøpe alle hyttene våre? Men hvorfor har de gjort det likevel, når vi ikke meldte oss inn i EU?? På den annen side -de legger igjen mye penger til turistnæringen - for de som bekymrer seg for denne siden av fedrelandets økonomi. Unntaket er nederlenderne. Herodotus kjenner en del av dem og er ikke overrasket. De sparer penger på alle områder og det lureste du kan gjøre når du bor i utlandet - for eksempel Brussel - er å spørre nederlandske venner hvor man skal shoppe saker og ting. Da er du garantert å finne frem til de billigste stedene! Derfor har alle nederlendere i Norge campingvogn - med det sinnsvake prisnivået norsk næringsliv holder seg med laster de dem selvsagt fulle med mat og andre livsfornødenheter! Hehe, kanskje jeg skulle gjøre det samme: kjøpe en campingvogn med masse frysere, dra til Nederland og kjøpe mat for et par måneder og returnere til Norge og leve høyt på den! Hvem trenger sprit fra Strömstad!

Hjelp, utlendingene tar over pressen vår!

2006-06-30T08:54:00.000+02:00

Det var underholdende å se NRKs dekning av problematikken av herr Montgomerys overtakelse av Orklas kulørte presse i går. En aldrende kvinnelig journalist klaget over hvordan hennes avis var blitt omgjort fra et godt, sosialistisk organ, til en popularisert kulørt presseskandale. Og konklusjonen var klar: la den utenlandske kapitalisten Montgomery - en sur, innesluttet fyr ble vi fortalt - overta, og den gode norske intellektuelle pressen vil gå samme vei. Kanskje får vi flere pupper og færre artikler.
Jeg skal ikke gjøre et stort poeng ut av at neppe noen vil merke forskjell på innholdet i norsk populærpresse med utenlandsk eierskap. Arbeiderpartiorganene Aftenposten og Dagsavisen blir neppe berørt og absurde innlegg om EU vil fortsatt stå i Nationen. Poenget er den nasjonalistiske bølgen som oppstår i vår såkalte toneangivende fjernsynskanal med en gang en utlending vil spandere penger på å investere i gode og trygge norske bedrifter. Jeg husker jeg en gang så på noe som hadde det trygge navnet Norsk Barneblad som bare hadde tre fargar (det var på nynorsk såklart): rødt, kvitt og blått. Og så kom det inn leserbrev om at "dette bladet var ærlig og godt å ta i"!

Vår venn Trond Giske brukte nærmest de samme ord om farene forbundet ved å la utlendinger - som ikke en gang i det minste er nordiske - overta ærlige norske bedrifter. Det ene er hykleriet som ligger under - at er noe norsk så er det bra. Det andre er den totale mangel på forståelse av, og aksept for eksistensen av, det som heter internasjonalisering og globalisering. Vi lever i Europa, der grensene får mindre og mindre betydning. Vi er medlem av EØS og fri bevegelse av kapital er et av grunnprinsippene for samarbeidet landene imellom.

Det er legitimt å bekymre seg over at et utenlandsk oppkjøp på sikt kan sette norske arbeidsplasser i fare. Men hva er forskjellen på at f.eks. Dagbladet sparker en god porsjon ansatte som det skjedde for ikke så plagsomt lenge siden, og at en utenlandsk eiet avis gjør det samme? At i det første tilfellet er den norske eieren slem, men man har en viss forståelse for at skylder på generelle økonomiske vanskeligheter i bedriften. I det andre tilfellet har eieren ingen interesse for å bevare norske arbeidsplasser og tenker kun profitt. En norsk eier er uheldig, en utlending - endog fra et EU-land - er ond og fjern. Nå vet vi også om ham at han ødela den sosialistiske profilen til en britisk tabloidavis og at han er innelukket og sur. Vi har visst noe å glede oss til..

Foran et landsmøte

2006-05-12T08:56:00.000+02:00

Dermed starter et viktig landsmøte i Høyres historie - hvordan man samler trådene etter et sviende nederlag - en vanskelig situasjon for ethvert parti men en situasjon som krever at lederne skjerper seg, finner ut hva som gikk feil i stedet for å leke "blame game" og kommer opp med nye ideer for hvordan man får velgerne tilbake. For Høyres del er dette ikke en umulig oppgave dersom man setter en del gamle tanker og tradisjoner til side - og ikke bruker for mye tid til å se tilbake uten i den grad det trenges for å trekke de nødvendige konklusjoner.

Fortiden: Det er alltid vanskelig å være et parti i regjeringsposisjon. Man får skylden for alt som går galt, også det som forgjengerne igangsatte og som man ser konsekvensene av først nå. Når man attpåtil er partner i en regjering med to partier det hele tiden må inngås kompromisser med, man helst ville ha hatt statsministerposten og det er forbudt å snakke om EU-meldemskap - ja så er det ikke lett. I en slik situasjon skulle man så ut i valgkamp der et fremstormende populistparti som mener det som er populært i øyeblikket legger ned veto mot statsministeren, og ditt eget parti går til valg for den samme statsministeren - som tilhører et annet parti - ja så har man en oppskrift på katastrofe. Og den kom.

Leksjoner av fortiden: 1) Har man et stort parti, er det lurt å profilere det og ha en statsminister fra det samme partiet. Dersom du likevel skal få skylden for det regjeringen gjør, er det like greit å føre ditt eget partis politikk. 2) Det viktig å høre på hva folk er opptatt av, ikke hva næringslivslederne og banksjefene alene mener. 3) Politisk spill skaper politikerforakt og dette rammer særlig de som sitter i posisjon.

Fremtiden: Det er flere ting å gripe tak i. 1) Det er en kjent sak at Høyre nå er splittet mellom de som vil trekke partiet i en liberalistisk, thatcheristisk retning og de som søker mot mellompartiene "slik man alltid har gjort". Dette er ikke positivt for det bildet folk har av Høyre. Det er allerede et liberalistisk parti i Norge og det er Fremskrittspartiet. Trolig har ikke folk fått med seg dette fordi FrP aldri står frem med en klar politisk profil - dette er årsaken til deres suksess. Høyre trenger derfor å finne - tilbake til - sin egentlige profil: konservatismen. Vi har et partiprogram som ikke nevner "konservativ" med et ord og det er årsaken til vår manglende suksess. Hvis folk hadde en klar oppfatning av vår grunnleggende ideologi, og at denne er annerledes enn liberalistenes - ja så tiltrakk vi oss de som kan støtte en slik ideologi. Med andre ord: Høyre må klart definere hva vår konservative ideologi er, og hva som skiller mellom denne og liberalismen.
2) Man må ikke bare si at Høyre satser på EU, man må vise det gjennom klar profilering av hvilket Europa Høyre ønsker seg og hvorfor vi vil ha EU-medlemskap nå. Det nytter ikke å vise til at "alle vet at Høyre er et ja-parti". 3) Jeg er enig med dem som sier at med et (beklageligvis) stort Fremskrittsparti kan ikke Høyre avvise å ha en form for samarbeid med dem. Det ville være å ikke respektere demokratiet. Men desto viktigere blir det å trekke klare grenser mot deres liberalistiske profil og lunkne holdning til EU - ellers havner vi i en ny koalisjon der det er forbudt å snakke om vårt viktigste utenrikspolitiske spørsmål, slik som under Bondevik eller Stoltenberg nå. 4) Samtidig må Høyre ikke slå hånden av samarbeidet med KrF men aldri igjen må vi la dem leke storebror i en regjering. Høyre skal være det ledende parti i en eventuell ny koalisjon.

Og sist men ikke minst ville det vært interessant å la FrP styre alene uten Høyre i regjering. Av og til må vondt med vondt fordrives. Kanskje denne overmette nasjonen hvis intellektuelle nivå hos velgerne ser ut til å stanse ved siste side av VG fortjener en dose med Fremskrittspartiet i regjeringsstolene. Den kalde likegyldighet de har vist overfor vanskeligstilte i for eksempel Oslo vil da kunne forplante seg utover landet, samtidig som vår internasjonale posisjon kan gå over fra farseaktig til direkte tragisk, særlig overfor EU. Østerrike har testet ut Jürg Haider, Italia har levet med Silvio Berlusconi - hvorfor ikke la Norge få en dose Siv Jensen? Risikoen er at man da som motreaksjon får en SV-RV regjering eller noe sånt, men etter statsvitenskapelig pendellov skulle Høyre gjenvinne sin naturlige posisjon som det største borgerlige partiet straks folket får bedre overblikk over de reelle alternativene. Ha et godt landsmøte, o Høyre!

Utvidelsen av EU - en suksess?

2006-05-10T15:59:00.000+02:00

Det skorter ikke på negative kommentarer om hvorvidt utvidelsen av EU var en suksess eller ikke. Alt fra økte skattebyrder til oversvømmelse av polske rørleggere og baltiske prostituerte har vært anført som negative konsekvenser og et bevis på at utvidelsen var prematur og ødeleggende for folks oppslutning om EU i de gamle EU15-landene. Herodotus kan selv huske den gangen Eurostat publiserte meningsmålinger der så lite som 40% av velgerne i f.eks. Tyskland støttet utvidelsen, mens 70 % støttet at Norge skulle bli medlem! Det var den gang folk ennå husket at vårt land eksisterer.. :-)

Nå har imidlertid Europakommisjonen gitt ut en rapport ved navn "Enlargement, two years later: An economic evaluation, laget av DG Economic and Financial Affairs. Rapporten kan nok på mange virke som et mottrekk mot all kritikken mot utvidelsen, men EU svarer med kalde fakta: Kun 1-1,5 % jobber er "tapt" for de gamle EU-landene til de nye ved relokalisering. Investeringer i de nye landene er hovedsakelig et resultat av provatisering og ikke ved at virksomheter er flyttet fra gamle til nye EU-land. På dette vis mener Kommisjonen å avvise trusselen om sosial dumping som resultat av utvidelsen. Andre tall som legges på bordet er at de nye medlemsland har en årlig vekstrate på 3,75 % og inntekt per capita har steget fra 1997-2005 fra 44 % av EU-gjennomsnittet til 50 %. Utenlandske investeringer står for 40 % av brutto nasjonalproduktet i de nye medlemslandene - for 10 år siden var tallet ca. null. Man søker også å påvise at utvidelsen også gir fortjeneste for de gamle EU15 landene; for eksempel har våre driftige medskandinaver i Danmark fått opprettet 35 000 nye jobber i eget land knyttet til utvidelsen.

Det spørs om rapporten blir folkelesning nok til å redusere folks "polakkskepsis", men det er interessante tall å arbeide med. Helt fra det gamle EEC har man jobbet med lovgivning og tiltak for utjevning i Europa for å hindre nettopp "sosial dumping" ved overflytting av arbeidsplasser - den gang i 1957 til Syd-Europa. Det var nettopp derfor EEC/EU fikk en sosialpolitikk fra den første dag (18 av 248 artikler i Romatraktaten men dog..) for å gi felles regler for arbeidsmiljø og sikkerhet på arbeidsplassene. I dag er EU i ferd med å bli en større sosialpolitisk aktør og en god sosialpolitikk regnes i dag som forutsetningen for EUs konkurransedyktighet - ikke et biprodukt av vekst. Dette må Øst-Europa forholde seg til på lik linje og sannsynligvis vil dette ha samme effekt på å motvirke sosial nød og ulikhet i øst som det i sin tid hadde i Irland, Spania, Portugal og Hellas. Nå er det EUs utfordring å spre mer informasjon om de faktiske konsekvenser og i mer popularisert versjon enn tørre rapporter!

Gratulerer med dagen!

2006-05-09T14:39:00.000+02:00

Som alle kultiverte mennesker vet er det Europadagen i dag! Og en interessant nyhet er jo at 15 land nå har ratisfisert Grunnlovstraktaten med Estlands parlamentariske vedtak. Finland skal være det neste. At 15 mot 2 stemmer betyr at de 2 har makt til å stanse ratifikasjonsprosessen kan jo virke rart for noen men det er jo slik at sjokket var så stort ved de gamle medlemslandene Nederlands og Frankrikes nei at det hele gikk i stå. Men nå sies det at Europakommisjonen har våknet av sjokket og i morgen vil legge frem et dokument som skal gjøre slutt på stillstanden. I følge BBC skal dette gå ut på å utvide samarbeidet mot terrorisme for å vise at EU kan gjøre noe for borgernes trygghet i hverdagen. I tillegg skal man ha en debatt i juni på neste toppmøte for å finne veier ut av dagens ny-eurosklerotiske situasjon. Poilitisk realisme tilsier også at intet vil skje før Tyskland overtar formannskapet i 2007. I tillegg antyder BBC at de to nei-nasjoner Nederland og Frankrike begge skal ha valg neste år...

Men hvorfor er situasjonen så vanskelig? Det er en kjent sak at det vel så mye var en innenrikspolitisk protest mot egne regjeringer som lå bak nei'ene i Nederland og Frankrike, som en kritikk av Grunnlovstraktaten. Likevel fikk avstemningene samme effekt som om et flertall av EUs medlemsland hadde avgitt et mistillitsvotum mot hele EU-systemet. Det vanligste standpunktet er at folkeavstemningene i de to landene er symbolsk for en generell mistillit mot EU-systemet og at folk flest føler det er for avsondret fra folks alminnelige hverdag. Det er en viktig sak å ta fatt på. Men spørsmålet er om det er terrorisme EU først og fremst skal ta tak i, i beste USA-stil. Politi- og sikkerhetssamarbeid i EU må bygges ut - EU ble i sin tid etablert som et svar på borgernes følelse av at statene ikke engang hadde klart å utføre sin primære oppgave - beskytte mot nazistenes overfall i 1940. Men for folks hverdag er også økonomisk trygghet og sosial velferd vel så viktig i dag. Det er når folk oppfatter EU som noe som sikrer deres økonomiske sikkerhet i vanskelige tider - en europeisk velferdsstat - at det gir en positiv assosiasjon for folk flest. I tillegg skal det ikke glemmes at Grunnlovstraktaten ville styrket individers rettigheter mot diskriminering i en langt større grad enn f.eks. i Norge. Det snakkes det lite om nå.

Men nettopp her er nasjonalstatene ofte en bremsekloss - paradoksalt nok. Statene har lett for å skylde på EU for det som er galt, men samtidig bruker man nærhetsprinsippet for å hindre videreutvikling av en europeisk velferdsstat som kanskje ville være det viktigste element i bredere oppslutning om EU i medlemslandene. Slik er man stilt hverandre i sjakk og leter etter en vei ut av stagnasjonen. EU er dermed ved en skillevei mellom integrasjon i dybden eller fortsatt tilsynelatende stagnasjon. Ikke minst vi på Ja-siden venter nå spent og utålmodig på neste trekk.

FN og mere sådant

2006-05-08T13:44:00.000+02:00

Det er politisk korrekt for den rød-grønne regjeringen å understreke norsk støtte FN fordi man da slipper å snakke om norsk tilknytning til EU. Men samtidig hører vi om alvorlige skandaler knyttet til folk som misbruker sin stilling til å berike seg selv, hjelpearbeidere og FN-styrker som bruker utdeling av mat og medisiner til å skaffe seg sex fra mindreårige og får en øket følelse av at dette er en organisasjon som bruker mer tid til å snakke enn å handle. Dette får oss til å tenke over hva FN egentlig skulle bety, hva den betyr nå og hva som skal til for at organisasjonen skal ha en rolle som internasjonal garantist for fred og frihet i fremtiden.

På den ene side vet man at uten en sterk internasjonal organisasjon som FN kan enhver angripernasjon gjøre hva de vil: Folkeforbundet ble dannet på oppfordring fra USAs president i 1918 men så besluttet Kongressen at USA ikke behøvde å være medlem selv. Det ble dermed en rimelig kraftløs organisasjon av krigstrette land som intet stilte opp mot de nye diktaturene Italia, Tyskland og Japan. Disse meldte seg i tur og orden ut av forbundet så snart de ble kritisert. FN skulle vise at USA nå hadde lært leksen i 1945 og de sluttet helhjertet opp om den iallefall i begynnelsen. Men selv om organisasjonen har en rekke kritikkverdige forhold vet man hva alternativet er - en verden uten noen internasjonal "appellinstans" som blir avhengig av at noen tar på seg rollen som internasjonal "politimann". Folkeforbundet lente seg på Frankrikes hær og Storbritannias flåte. Ingen av delene stoppet Mussolini, Hitler og Hirohito, fordi man ikke i tide hadde den politiske viljen til å bruke makt. FN lente seg på USAs styrker i Korea og siden på andre NATO-lands og andres lands styrker.

Organisasjonens styrke er at man kan arbeide frem sterke internasjonale bindende konvensjoner som medlemslandene må følge. For eksempel vil man i 2006 omsider legge frem en konvensjon om menneskerettigheter for funksjonshemmede, som vil ha rettskraftig virkning i de land som ratifiserer den. Organisasjonens svakhet i dagens verdenssamfunn viser seg i at man 1) må basere seg på medlemslandenes godvilje og at mange misbruker situasjonen til å skaffe seg selv fordeler, eller å begå direkte overgrep (se for eksempel (http://vampus.blogspot.com/) ; 2) at USA ikke bidrar med tilstrekkelig støtte men som i 1920-årene foretrekker å kjøre sitt eget løp; og 3) at FN gjenspeiler en internasjonal struktur fra den kalde krigens dager og ikke dagens multipolære bilde med terror som hovedtrussel og ikke kommunisme vs. kapitalisme. Det som trenges er en omfattende renovasjon av FN-systemet for å gjøre det til en fredsbevarende organisasjon istedet for en prateklubb.

Det andre som trenges er at man videreutvikler integrasjonen i EU som et regionalt samarbeidsorgan og gir det den politiske og forsvarsmessige styrke som man allerede har økonomisk. Bare EU er i stand til å fatte bindende politiske vedtak som tvinger medlemslandene til å opptre samlet. Da kan Europa opptre på verdensarenaen som like sterk som USA - og igjen opptre samlet i FN og f.eks. tvinge igjennom at denne organisasjonen oppfyller den rollen den var tiltenkt i 1945. For Norges del må dette være et avgjørende argument for medlemsskap. En regjering som prøver å feie dette under teppet bør ikke være ansvarlig for landets utenrikspolitikk.

Har Europa råd til velferdsstaten?

2006-05-02T16:18:00.000+02:00

Dette spørsmål stilles i en kommentar på www.eu.observer.com som er en interessant nyhetskanal for oss EU-interesserte. Kommentatoren, George Irvin, er forskningsprofessor ved SOAS (School of Oriental and African Studies) i London og har gitt ut boken ”Regaining Europe”. Han tar utgangspunkt i at det er ganske mange som svarer negativt på dette spørsmålet, fordi globaliseringen øker internasjonal konkurranse, senker prisene og ødelegger småindustrien. Derfor må Europa skjære ned på det offentlige utgiftsnivået, spesielt de skatter som pålegges næringslivet. Og med lavere skattenivå er Men er dette budskapet korrekt, selv om det gjentas mange ganger - og er religion i USA der man ser ned på oss europeere som ”velferdsrusavhengige”? Irvin mener det er tre hovedgrunner til at globalisering og ikke må føre til en nedbygging av velferdsstaten: For det første at det ikke er sant at man ikke lenger har råd til den, for det andre at EU ikke blir mindre konkurransedyktig på grunn av globaliseringen og for det tredje, at beskyttelse av arbeidsplasser, sosiale sikkerhetsordninger og gode helsetjenester til alle har en direkte korrelasjon med et høyt velstandsnivå.

EU har råd til velferdsstaten fordi EU til sammen har et større bruttonasjonal produkt enn USA; Tyskland er verdens ledende eksportør, og produksjon pr time arbeidet i de sentrale EU landene er like høy som i Nord-Amerika. Hva overskuddet går til er et politisk valg – her vises det til at mens Storbritannia under Thatcher valgte å la overskuddet gå til privat konsum valgte de kontinentale EU-landene og Norden å bruke overskuddet til sosial og økonomisk infrastruktur. Irvin kaller de høye skattene som et slikt system krever for ”transfer payments”, dvs. penger man sparer i gode tider for å benytte i tider der man er offer for arbeidsløshet, sykdom eller er blitt pensjonist. Det er vanskelig privat å spare opp et tilsvarende beløp for å sikre seg mot dårlige tider. Tilsvarende får arbeidsgivere en arbeidsstyrke som har bedre utdannelse, sunnere helse og er mer produktive, med det europeiske velferdssystemet.

Irvins andre argument er at det ikke er korrekt at EU må skjære ned på offentlige utgifter for å kunne være konkurransedyktig overfor nyindustrialiserte land som Kina. Han henviser til den amerikanske økonomens uttrykk for denne type teori – ”globaloney” og understreker at konkurransedyktighet er vel så mye bygget på komparative fortrinn som fordeler ved å være et lavkostnadsland. Et høyt utdanningsnivå og sterke tekniske og industrimessige tradisjoner gir f.eks. Tyskland komparative fordeler fremfor Kina, selv om sistnevnte land kan selge tekstiler og maskinverktøy billigere enn Tyskland. På samme måte har kineserne komparative fortrinn innen tekstileksport. Etter hvert finner alle land frem til nye nisjer der de har en komparativ fordel – Finland er ikke lenger hovedsaklig en eksportør av tømmer, men av mobiltelefoner og IKT. Globalisering behøver ikke gjøre noen fattigere og mindre i stand til å finansiere en velferdsstat.

God økonomi gir mer velferd, statistisk sett er det en positiv korrelasjon mellom de to elementene. Årsaken er at med rikere samfunn stiger betydningen av offentlige goder, som vi bruker daglig: utdannelse, helse, og sosialt sikkerhetsnett som beskytter mot ufortsette ulykker. Dersom du må bruke all din tid til å skaffe mat og tak over hodet har du ikke overskudd til å yte det som skal til for å skape et velstående samfunn. Samfunn som ikke sikrer alminnelig tilgang til slike goder, men der kun en elite kan ha råd til dem er heller ikke så stabile, men løper en risiko for konflikter, sosiale kriser og sammenbrudd. Dette er like meget tilfellet for latinamerikanske republikker (juntaer og deres støttespillere) som for det tidligere Sovjetunionen (nomenklatura klassen) – godene eksisterer men de er stort sett tilgjengelig for et privilegert mindretall. En sunn, velutdannet arbeidsstyrke gir mer velstand til samfunnet som helhet. Her trekker Irvin frem de nordiske land som eksempel på samfunn der et høyt nivå på sosiale goder til alle som et lim som holder samfunnene sammen også i raske internasjonale endringsprosesser. Det man derimot må diskutere er for eksempel balanse mellom trygghet for arbeidsplasser og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, løsning på problemer mht. pensjoner og pensjonsalder, og hvorvidt private løsninger som supplement til de offentlige er den beste modellen.

Irvins diskusjon er relevant for dagens debatt om såvel EU som mer aktiv sosialpolitisk aktør versus subsidiaritetsprinsippet, og diskusjonen om hva en ”felles europeisk sosialpolitisk modell” skal være. En åpen diskusjon om disse spørsmålene er også viktig i Norge som tross vår utenforskap er daglig berørt av EUs politikk og lovgivning. De dager er forlengst over da sosialpolitikk var et rent nasjonalt anliggende.

Hvor ble det av dannelsen?

2006-05-02T09:23:00.000+02:00

Det er bare å innrømme det: Herodotus begynner å trekke på årene. Fredag var jeg på fest på Grünerløkken (sjelden mann å se der men dog..) og det var veldig hyggelig ikke minst for vertinnen som hadde housewarming og bursdag samtidig. Vel, man drakk og danset og klokken ble over midnatt. En gammel rev som Herodotus holder seg imidlertid på bena og gikk ut for å nytte frisk luft (=ta en sigarett) i godt selskap, heriblant en meget smukk dame. Det regnet, var kaldt og jeg tok følgelig på kappe. Damen derimot sto i tynn bluse, i regnet. Hva er det naturlig og korrekt å gjøre? Du byr frem kappen for at hun skal vernes mot elementene. Men fikk man takk?

"NEI!" sa hun. "Jeg har hørt om sånne som trekker deg inn i mørket og overfaller deg!" Hmmm - "men det regner og er kaldt" sa jeg oppklarende og pekte på himmelen. En annen herre som var til stede forklarte at på hans (Herodotus') kant av byen er det høflig å by frem kappen sin. "NEI! Dette tør jeg ikke" sa hun oppskremt og forsvant inn i huset.
Vel Herodotus iførte seg sin (nå kalde) kappe og lurte på hvor manerer og dannelse har tatt veien når kvinner oppfatter høflighetsgester som opptakt til voldtekt og konversasjon utover "harr'u fyr?" er griseprat. Det er to løsninger: Det er de andre mennenes skyld som ikke oppfører seg som herrer lenger, eller, kvinner er blitt skjøre i nøtten av alle bladene de leser. Trist er det iallefall. Skål!

Dødsstraff i øst og vest

2006-04-24T10:58:00.000+02:00

Medblogger Vampus (http://vampus.blogspot.com/) skriver i dag om en dødsstraffsak i Iran der en jente som har forsvart seg mot voldtekt skal henrettes. Hun setter saken i relasjon til den oppmerksomheten dødsstraff får får den finner sted i USA. Herodotus er selv sterkt imot dødsstraff uansett hvilket samfunnsregime den finner sted under. Svært ofte er bruk av dødsstraff en ultimat form for å vise hvilket trinn på den samfunnsmessige rangsstigen folk befinner seg. Du har større sjanse til å bli henrettet i USA dersom du er en ressurssvak farget person enn en ressurssterk hvit, viser statistikk fra Amnesty International. På samme måte får du en langt mindre pen behandling av rettsvesenet i enkelte muslimske land dersom du er kvinne. Jeg husker ennå med gru en glimrende reportasje fra Iran i Der Spiegel jeg leste i 1980-årene om en kvinne som ble stenet for "utroskap". Første stenen skulle kastes av hennes far, men han var ikke noe treffsikker og etter tre "sjanser" overtok dyktigere folk. Groteskt.

Men vi skal heller ikke glemme det som skjer svært ofte lenger øst, i Kina, og som vi aldri får høre om. Her blir folk dømt for politisk opposisjon, skattesvik, prostisjon, hallikvirksomhet etc. med jevne mellomrom en plakat om halsen, blir kjørt rundt i byene på åpne lastebiler til spott og spe og endelig skutt på f.eks. en fotballbane som skrekk og advarsel. Den britiske kirurgforeningen har nå reagert på den usannsynlige korte leveringstiden Kina har på å levere donororganer til kirurger som trenger det. Det er ikke tvil om at Kinas gode tilgang på dette kommer av alle de mennesker som blir skutt og deretter må "donere" sine organer til statens beste. Hvorfor er det ingen oppmerksomhet på dette i Norge? Hvorfor viser NRK bare smilende presidenter som spiller på Griegs piano på Trollhaugen og aldri Amnestys opptak av offentlige henrettelser?

At staten slipper unna med mord er like galt når det skjer i USA som i Kina og Iran og alle de andre landene som praktiserer en barbarisk straffepraksis. Men la oss nå ikke tenke på ubehagelige ting for lenge; det er snart fotball-VM..

En hellig påske

2006-04-18T15:07:00.000+02:00

Herodotus har vært ganske tilbaketrukken lenge fordi den lange prosessen mot konvertering til den Katolske Kirke har tatt opp de fleste våkne timer. Dette har vært en lang prosess som startet da jeg var i Belgia i flere år og oppdaget det vakre fellesskapet som de av mine venner og kolleger som er katolikker kunne være en del av. Den Katolske Kirke er Moderkirken, og uttrykker en opprinnelig hellighet som har forsvunnet i dagens norske "in-statskirke". Egentlig burde kirken ikke stå i veien for noen ting, mener man i Norge, den må være "moderne" og følge trendene ellers så bør den forsvinne og joine de andre sektene.

Jeg er imot selve begrepet statskirke, og at en stat skal styre en kirke i det hele tatt. Kirken skal ta seg av helt andre ting enn staten. Den skal gi hjelp og rettledning i troen, trøste alle de som har det vanskelig i samfunnet, og være et rom der man kan finne stillhet, tro og føle helligheten som strømmer fra treenigheten i Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Det siste stedet du finner denne rene formen for tro og hellighet er i den Katolske Kirke. Og et fellesskap med andre troende som ikke handler om å følge trender og moter men å styrke hverandre i en apostolisk gjerning som prester og legfolk står sammen om. Først og fremst er den Katolske Kirke det motsatte av nasjonal - den har et fellesskap på tvers av grenser, den representerer en europeisk helhet og ikke nasjonalisme. Den krysser kontinentene og raseskillene og har et medlemstall på over en milliard mennesker!

Så Herodotus gikk på kurs, deltok i evangeliseringsuken, som var et initiativ fra avdøde pave Johannes Paul II og gransket sitt eget indre nøye. Egentlig var beslutningen fattet for lenge siden men det vakreste øyeblikket å ta kommunionen og fermingen (konfirmasjonen) er Påskenatt. Og det fikk jeg lov til av selveste biskopen.

I en kirke bare opplyst av vokslys gikk vi inn i prosesjon og etter lesingene fra ulike deler av Bibelen var det store øyeblikk inne. Først ble alle lys tent og alle klokkene ringte. Jesus var oppstanden! Vi var seks som skulle tas inn i det fulle katolske fellesskap, hvorav en skulle også døpes. (De som allerede er døpt i statskirken slipper ved konvertering) Så sa vi frem trosbekjennelsen, ble salvet og fikk den første kommunion. Det er ikke mulig godt nok å beskrive følelsen av å krysse en terskel, begynne på resten av livet, føle varmen fra de hundrer av folk som var der og kjenne de varme håndtrykk fra gamle og nye venner. Biskopen utstrålte en vennlighet og velkomst som jeg aldri har opplevet før. Først et godt stykke inn i 1. påskedag var det over og jeg var klar til å påbegynne et nytt liv!

Senere ble det opplyst på NRK at det var overstrømmende oppslutning i de katolske kirkene i Norge og at den Katolske Kirke nå er det nest største trossamfunn i Norge. Selv om man prøvde å antyde at dette skyldtes alle utlendingene som strømmer til landet er det ikke til å komme bort fra at de som har en kristentro, og jeg er blant dem, nå vender seg til Moderkirken. Alt dette vil jeg diskutere etterhvert!

Demokrati for funksjonshemmede i EU

2006-03-16T14:37:00.000+01:00

Hvem er lengst fremme i å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser har reell stemmerett og mulighet til å delta i det politiske liv? Norge eller landene i EU? I dette utsnittet av en fagartikkel Herodotus har laget blir demokrati på EU-nivå debattert, men det er også viktig å studere de enkelte medlemslandene i EU.

Valg til Europaparlamentet
Politisk deltagelse har ikke hatt en frontposisjon når det gjelder funksjonshemmedes kamp mot diskriminering på europeisk nivå. I forbindelse med valget til Europaparlamentet i 2004 ble det satt i gang en kampanje fra organisasjoner av funksjonshemmede i Europa. 200 delegater fra organisasjoner av funksjonshemmede fra EUs medlemsland og søkerlandene samlet seg og vedtok et manifest med krav om ”Full og likeverdig tilgang til demokrati”, gjennom:
Dialog med medlemmene av de europeiske og nasjonale organisasjonene av funksjonshemmede i forbindelse med valgkampen og inkludering av deres krav i valgprogrammene;

At valgmateriale skulle være tilgjengelig for alle;
At informasjon om valgprosedyrene og adgang til selve valgene skulle være tilgjengelige for alle; og
At man skulle oppmuntre mennesker med funksjonsnedsettelser og pårørende til de som ikke kunne representere seg selv, til å delta i valgprosessen og stille som kandidater.

Det ble også stilt krav om en felles europeisk antidiskrimineringslovgivning, at alle Europaparlamentets bygninger skal være tilgjengelige for alle, og at det må etableres faste konsultasjonsrunder mellom parlamentarikerne og organisasjoner av funksjonshemmede.
Antidiskrimineringslovgivning og demokratiske rettigheterHistorisk sett har de europeiske organisasjonene av funksjonshemmede helt fra 1990-tallet arbeidet for en generell antidiskrimineringslov, særlig etter at Amsterdamtraktaten trådte i kraft 1999. I Artikkel 13 i denne traktaten gis Europakommisjonen i samarbeid med de andre EU institusjonene juridisk kompetanse til å bekjempe diskriminering bl.a. på grunnlag av funksjonsnedsettelse.Amsterdamtraktaten utgjør, sammen med de andre delene av EUs traktatverk, EUs primærrett. Av denne er det avledet diverse direktiver og forordninger som utgjør sekundærretten. Dette gjelder felt som transport, offentlige anskaffelser og IKT og har bidratt til å lovfeste rett til tilgjengelighet i Europa. I tillegg har EU også et antidiskrimineringsprogram, som også Norge tar del i. Selv om EU ikke har lovgivning som lovfester funksjonshemmedes rett til politisk deltagelse, har man lover som bidrar til at forutsetningene for deltagelse er til stede. For eksempel åpner direktivet for offentlige anskaffelser for kravet om at innkjøpere av varer og tjenester skal kunne stille krav om universell utforming. I denne sammenheng vil det ha betydning når det gjelder krav til offentlige bygg der politisk arbeid, møter etc. skal foregå, innkjøp av datatjenester f.eks. for offentlige hjemmesider og annen informasjon, og krav til at offentlig informasjon skal være tilgjengelig i alternative formater.

Det skal også i denne sammenheng nevnes at Charteret for grunnleggende rettigheter, som ble vedtatt av EU i 2000, inneholder paragrafer som er relevante for politisk deltagelse for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Kapittel II Friheter, Artikkel 12 nevner at enhver har rett til å organisere seg og delta i politiske, fagforeningsrelaterte eller andre aktiviteter.
Kapittel III Likhet, Artikkel 21 forbyr diskriminering på grunnlag av bl.a. funksjonsnedsettelse. Artikkel 26 sier at EU anerkjenner og respekterer retten til mennesker med funksjonsnedsettelser til å nyte godt av tiltak som skal øke deres selvstendighet, sosiale og yrkesmessige integrasjon og deltagelse i samfunnslivet.
Kapittel V Borgerrettigheter, Artikkel 39, slår fast at enhver borger av et EU land har rett til å stemme i valg til Europaparlamentet, og til å stille som kandidat i det land han eller hun bor i.

Alle disse rettighetene ville fått juridisk bindende status dersom Grunnlovstraktaten var blitt vedtatt i EU fordi Charteret, ville da ha blitt tatt inn i Grunnlovstraktaten. Imidlertid ble Charteret avvist i folkeavstemningene i Nederland og Frankrike. Charteret har derfor fremdeles bare status som uavhengig charter uten rettslig bindende kraft, og det er uvisst hvilken løsning man finner på spørsmålet om hvorvidt Charterets innhold kan tas inn på EU nivå på noen annen måte.

Konklusjon
Vi ser av denne oversikten at det er økende oppmerksomhet i de europeiske landene og i EU hva angår fysisk tilgjengelighet til deltagelse til valg. Det har også skjedd en viss bevisstgjøring når det gjelder behovet for at informasjon og valgmateriale skal være tilgjengelig i flere formater. Prinsippet om at enhver har rett til å delta i og å stille til valg uansett funksjonsnedsettelse er også ukontroversielt.Men det er et langt skritt fra teori til praksis også i de nordiske land.Et annet utviklingstrekk er forståelsen for at rett til deltagelse i valg er en del av antidiskriminerings- og rettighetslovgivningen. Dette reflekterer at rett til demokratisk deltagelse i økende grad aksepteres som en del av funksjonshemmedes menneskerettigheter.

Blir det endelig liv i Toryene?

2006-03-15T14:03:00.000+01:00

Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1246887.ece) gir oss det glade budskap at arven fraThatcher hjelpes til graven av den nye Tory-ledelsen under Cameron og at partiet nå beveger seg i retning av sentrum. Med andre ord - de konservative er i ferd med å finne tilbake til seg selv. Det er på tide at den utviskelsen av forskjell på liberalisme og konservatisme blir fjernet og at sanne konservative verdier nå får dominere partiet igjen. Dette vil i våre dager særlig dreie seg om hensyn til miljø, familieliv og et samfunn der like gode helsetjenester gis til alle, ikke bare de som kan betale seg ut av køen. Cameron har min fulle støtte i å advare næringslivet om tap av konservativ støtte dersom de setter egne interesser over samfunnets - f.eks. hva miljø angår, og i å angripe EU-skepsisen i partiet. Dette er en av de mest destruktive deler av arven etter jern-Ladyen, ved siden av den ensidige fokus på skattelette og markedsmekanismens primat.

Konservatisme er ikke i seg selv en ideologi, i betydningen en modell man skal styre samfunnsretningen i retning av. Det overlater vi til sosialister og liberalister. Det er heller troen på at samfunnet er en organisme som har utviklet seg, og som fortsatt må få utvikle seg, uten andre inngrep enn de som trenges for at borgerne skal kunne sikres en sosial og samfunnsmessig trygghet. Det behøves en sterk stat for å kunne sikre dette, men en stat som tjener alles interesser og ikke et bestemt partis. Samfunnets interesse, uttrykt gjennom en representativ stat, må stå over individets frihet. Det er dette som skiller oss fra liberalismen der friheten er absolutt og markedet skal styre. Statens rolle for en ekte thatcherist er å sikre at kontraktene overholdes. I praksis betyr dette sosial nød for taperne i markedsspillet. Liberalistene er alltid raskt ute med å si at det alltid skal være "et sosialt sikkerhetsnett" som fanger opp de som faller utenfor. Men mistanken faller alltid på de som havner i dette nettet, om at de egentlig burde arbeidet, og at det er altfor lett å få seg trygd.

Slik var ikke verden før Thatcher. Da var det en konsensus mellom venstre- og høyresiden i britisk politikk om at man skulle bygge opp en velferdsstat som skulle gjøre landet godt å leve i. For å erstatte de utbombede boligene ble det laget offentlige boliger som rett etter krigen huset mange på en bedre måte enn de hadde opplevet før krigen. Thatcheristene kalte dette sløsing med statlige midler. Men de som bodde der var glad de hadde fått bolig og for at det offentlige satte en standard som de til og med hadde råd til å betale for. Tenk deg dagens norske boligmarkedspriser i et utbombet land der folk har mistet mye av det de eier! Toryene var med på oppbyggingen av samfunnet - faktisk dominerte de regjeringene i det meste av det 20. århundret. Statsministere som Macmillan og Heath hadde begge vært offiserer og lært seg nytten av god planlegging for å gjennomføre en god militæroperasjon. For Thatchertilhengerne var de noe av forrædere som hadde danset etter sosialistenes pipe..

I stedet ble Storbritannia et polarisert land mellom bittert stridende ideologier. Det var ikke bare Thatchers skyld - fagforbundene hadde tiltatt seg en makt som truet med å lamme næringslivet samtidig som britisk eksport gikk ned. Dette var ikke så mye fagbevegelsens skyld som at taperne i 2. verdenskrig hadde hatt fordelen av å starte fra økonomisk scratch og ta igjen og overgå de vestlige "vinnerlandene". Hun knekket fagbevegelsens makt men skapte også et så delt samfunn man ikke hadde sett siden Charles Dickens tid. Labour vant til slutt denne kampen av to grunner: Tony Blair lot ikke fagbevegelsen få tilbake sin overdrevne maktposisjon og beveget seg samtidig over mot sentrum i sin økonomiske politikk. Kombinert med at folk ikke ønsket mer thatcherisme har dette gitt Labour 10 år i posisjon. Storbritannia har til en viss grad blitt en EU-medspiller og økonomien er blitt solid.

Toryene har på sin side slitt med utilstrekkelige ledere og med minnet om jernladyen. Det er på tide å våkne og finne igjen konservatismen. Den er tidløs, den appelerer til unge som gamle og den sikrer at samfunnets, og ikke sjefsideologenes, interesser er styrende. Best of luck Cameron!

OL - er det virkelig over?

2006-02-26T16:57:00.001+01:00

Herodotus merket i ettermiddag at migrenen begynte å gi seg. Hva kan det ha vært? Kan de sorgtunge klagene over dårlig norsk innsats ha gitt seg - er OL over? Hurra!
Man kan samle seg om en normal hverdag igjen! På den filosofiske siden kan man si at en innsats ikke bare skal måles i gullmedaljer. At mange av utøverne våre faktisk gjorde en innsats selv om de ikke vant de forventede (!) gullmedaljene skal man ikke påstå. Min svenske sjef er i toppform om dagen - ikke rart. Det var da på tide at naboen i øst fikk en olympiade å juble over også!

Hva er det som "gikk galt" i den norske OL-innsatsen da? Kan det ha vært prestasjons- les: produksjons- kravene som gikk idrettsutøverne på nervene? Det er jo en bråte penger knyttet til dette med idrett, og på samme måte som helseinstitusjonene skal produsere i form av utskrevne pasienter (som havner på overfylte sykehjem i stedet) så skal landslaget produsere medaljer. Som det er skrevet, er det noe DDR-aktig over de norske forventningene til landslagenes prestasjoner i internasjonal idrett. Forskjellen på DDR og Norge er bl.a. om man kaller seg kapitalistisk eller kommunistisk. Det ble i begge tilfeller knyttet nasjonal prestisje til antall medaljer man kunne skilte med i ettertid, det ble og blir lagt enormt press på utøverne, og det var sanksjoner i vente - direkte straff i DDR, manglende sponsorkontrakter (?) og stygge artikler i VG i Norge.

I ettertid har det vist seg at det meste av DDRs idrett gikk på bloddoping og at alt var et blendverk blott, som Shakespeare skrev. I det offisielt uskyldsrene Norge driver vi bare med pengedoping. Resultatet er stort sett likt - man ser med et skjevt smil på hele sportsgreia og lurer på hvilken naivist som en gang sa: Det viktigste er ikke å vinne men å delta??
God aften.

Telefonregninger II

2006-02-23T21:06:00.000+01:00

Kort oppdatering: Noe senere fikk Herodotus faktisk en regning fra Telenor. Han ble ikke engang overrasket over at den nå hadde lagt på seg over 200 kroner i forhold til det beløpet som ble oppgitt av telefonselskapet. Det er klart at hvis du følger denne prosedyren og ganger med mange hundre kunder så blir det penger av det etterhvert!
Til publikums orientering så brøt jeg i fjor sommer med UPC som leverandør av telefoniske og internettrelaterte tjenester fordi den internett tilknytningen de hadde gitt meg aldri virket. I måned etter måned klaget jeg til dem på telefon - de skyldte på all verdens ting men sendte aldri noen tekniker. Men om jeg ikke fikk internett fikk jeg massevis av regninger. Til slutt sa jeg opp hele greia og en av UPCs egne folk sa faktisk at jeg burde være berettiget til erstatning. "Hmmm" tenkte jeg - kanskje noen av de ganske mange pengene jeg hadde betalt, kunne vende tilbake til pappa?

Så dermed skrev jeg et brev og beskrev situasjonen samt nevnte at de kunne selv kontrollere at internett-tilkoplingen deres aldri hadde virket og at jeg derfor hadde betalt en masse for intet. Noe senere kom svaret: De kunne ikke se å gi meg noen kompensasjon fordi de aldri hadde registrert klagene mine. Eller med andre ord: du kan ringe og kjefte så mye du vil men så lenge bedriften ikke noterer at du har ringt og klaget er de ikke erstatningspliktige! Næringslivets forretningsmoral er meg stadig en kilde til ny overraskelse - men ikke på en positiv måte....

Telefonregninger og mere sådant

2006-02-22T10:09:00.000+01:00

Herodotus skulle en morgen ringe sin kontofon for å se om det var kommet noen venner til den tikronen han hadde på konto. Men telefonen var sperret. (!) tenkte jeg og ringte Telenor(med mobilen), det gode og trygge selskap . En vennlig robot med damestemme fortalte at telefonen ville bli åpnet når regningen var betalt. "vil-du-at-telefon-skal-åpnes-midlertidig?" "Ja" ropte jeg. Etter to timers venting var klokken blitt 0800 og jeg fikk en fysisk person å skjelle ut. Jeg var nysgjerrig på a) hvorfor jeg ikke hadde fått noen regning; b) hvorfor jeg ikke hadde fått noen purring, og c) hvordan de kunne stenge uten å varsle siden elementene a) og b) ikke var til stede. Skal ikke gjenta den opplivede debatten som fulgte uten at de skulle sende regning.

Dette ville vært en uinteressant historie å sette på trykk dersom Herodotus ikke senere samme dag fant en debattspalte på en nettavis der flere av innleggene handlet om den samme historie. Det later til at telefonselskapene har som sport å stenge folks telefon og sende inkassovarsel før de sender regningen! Eneste tegn til forsvar var at "normalt stoler man på at postverket sender brevene til adressatene i tide". Hmm... er det postverket som tuller eller selskapene?

Undertegnede har bodd i mange år på denne adressen så det er neppe posten. Men hva skjer når du sender en purring og truer med stenging og det som verre er? Jo, du kan legge på et purregebyr og tjene noen hundringser ekstra i firmaets kasse. Hvis man multipliserer dette med mange kunder får man et pent overskudd! At det er en påkjenning for oss kunder skiter næringslivet i. Ha!! Heureka!! Jeg fant en konspirasjonsteori! Dagen er reddet...

Fugleinfluensaen når Storbritannia

2006-02-21T15:25:00.000+01:00

Fra vår ultrakonservative yndlingsavis the Daily Telegraph har Herodotus funnet en annen treffende kommentar nå når Storbritannia må takle et dobbelt angrep av karikaturtegnere og fugleinfluensavirus. Men Good Old Blighty har taklet verre utfordringer før; franskmenn, irer, nazister og irer igjen. We shall fight on the beaches!!

En trøst er det jo at Chicken Run allerede er spilt inn og at det foreløpig ikke er snakk om et Chicken Run Pandemonium II. Vi forventer oss kanskje et Donald Duck Die Hard drama med Michael Caine i hovedrollen som onkel Skrue?

Hjelp se opp for fugler!

2006-02-20T13:33:00.000+01:00

I disse harde tider er det best å være forberedt. Trolig vil den norske reaksjonen være rimelig lik nabolandets, som vi ser av Berglins klassiske strek!
I mellomtiden lover jeg å la være å klappe fuglene i parken og på hytta! Herodotus

Hvor går EU - og vi?

2006-02-16T08:48:00.000+01:00

Det er nå, mer enn noensinne, viktig å få ut informasjon om hva som skjer i EU og hvordan Norge berøres av utviklingen i Europa. 2005 var et vanskelig år på grunn av folkeavstemningene i Frankrike og Nederland om EUs grunnlovstraktat. Man fikk inntrykk av en dyptgående tillitskrise mellom befolkningene og EUs sentrale institusjoner, som ble utnyttet for det, det var verdt av nei-siden i Norge – som fremstilte det hele som et ”folkelig nei til EU” og ikke som et utslag av frykt for arbeidsplasser pga innvandring fra Øst-Europa og tillitskrise overfor egne regjeringer. At et flertall av andre medlemsland som har tatt stilling til grunnlovstraktaten har stemt ja, forbigås i taushet.

Hva er egentlig situasjonen for EU nå?
For to år siden ble EU utvidet og har nå 454 millioner innbyggere. Man har en felles myntenhet, felles militær slagevne og andre viktige symboler på fellesskap. Men EU har også behov for:
Et nytt indre styringssystem
Ny økonomisk omfordeling mellom rike og fattige
En debatt om man skal ha en stadig tettere eller en stadig større union.

Grunnlovstraktaten fra 2004 samlet de tidligere traktatene for EU, og inneholder verdier, arbeidsområder og arbeidsform for EUs institusjoner. Kommisjonen fikk redusert antall kommissærer, Ministerrådet fikk til en stor grad opphevet vetoretten. Det skulle innføres en ny avstemningsregel for beslutningsprosessen der det ble krevet at et flertall land pluss 55 % av befolkningen stemte for. Det halvårlige formannskapet skal erstattes av en fast president, man skulle ha felles utenriksminister, formell rett til utmeldelse og det felles charter for grunnleggende rettigheter skulle tas inn som en del av traktaten slik at f.eks. alle sosialt ekskluderte grupper ville fått sterkere juridisk vern.

Som vi vet ble det altså 55 % nei i Frankrike og 62 % nei i Nederland. Men årsakene var forskjellige:
I Frankrike var det en protest mot regjeringen og EU-eliten, mot fremmedarbeidere fra Øst-Europa og utflagging, frykt for arbeidsløshet, frykt for mindre innflytelse på EU pga at et stort Øst-Europa ville dominere beslutningsprosessen på bekostning av franske interesser.
I Nederland var det også misnøye med EU-eliten, men ikke den samme frykten for markedsliberalisme. Det var misnøye med Euroen og at de store landene tilsynelatende fritt kunne bryte avtalene om budsjettdisiplin etc. Nederland ville ikke betale mer til EU for å subsidiere de nye medlemslandene og man fryktet tap av suverenitet i et utvidet EU. I tillegg var det misnøye med økt innvandring særlig fra Tyrkia.

Konsekvensen var at traktaten ikke kan iverksettes før alle eventuelt har ratifisert den og at EU derfor styres etter Nice-traktaten. Dette gir et meget tungrodd styringssystem med 25-27 medlemsland. Vi skal også merke oss at EU ikke ble rikere med utvidelsen – befolkningen økte med 20 % men inntektene bare med 4 %. Dette vil øke motsetningene og konfliktene dersom man ikke:
Øker det totale budsjettet (i dag 1 % av BNP eller123 milliarder Euro, som er 860 milliarder kroner)
Omfordeler penger fra de tidligere netto mottakere av støtten – 80 % av EUs budsjett går i dag til regionalstøtte, bl.a. til landbruket. De fattigste landene med mye bønder får mye støtte.
Sørger for utjevning gjennom ny økonomisk vekst i EØS. Øst-Europa har konkurransefortrinn i form av lavere lønninger og sosiale utgifter, svake arbeiderrettigheter, lav selskapskatt, nærhet til EU-markedet. Arbeidsplasser flyttes østover i en slags miniatyrutgave av outsourcingen til Asia før. Vest-Europa sliter på sin side med høy arbeidsløshet og svak vekst, smertefulle omstillinger i EUs kjerneområde Tyskland, høye energipriser og en aldrende befolkning.

Det er derfor en stor debatt om hva slags sosialpolitisk modell man skal gå for i EU og valget står mellom den britiske med høy fleksibilitet og lav sosial trygghet, og den kontinentale med lav fleksibilitet og høy sosial trygghet? Dette vil bli kjernen i debatten om hvordan man skal løse de sosiale problemene og samtidig redusere motstanden mot nye utvidelser til land som uvergelig vil være fattige.

For Norges del betyr dette at vi må forholde oss til dagens virkelighet i EU. Vi må erkjenne at EU faktisk ikke ivaretar alle norske interesser for oss. Det viser seg at de store endringene utenfor Norge har liten betydning for våre meningsmålinger.

Norge er i dag ”med” i EU gjennom Schengen, EØS og forsvaret, men uten innflytelse på de politiske beslutningsprosessene. Hvis vi skal ha en suksessrik omkamp om norsk EU medlemskap krever dette at vi opplever varige politiske endringer i vårt land:
KrF, SV og FrP må endre standpunkt til Ja
Det er bare H og SP som har en usplittet ledelse i synet på EU medlemskap (velgermassen er ikke fullt så entydig)
Typiske Nei-yrkesgrupper må endre ståsted, som bønder, fiskere og den offentlige sektor
Vil et norsk Ja gjøres mer sannsynlig med en økonomisk nedgangstid i Norge?
Er det mulig at dersom utviklingen i EU fører til en ”løsere” større union vil dette være mer fordøyelig for nordmenn enn den tendens til føderalisme som nå har dominert kontinentet?
Vår oppgave vil uansett bli å spre informasjon, være til stede i lokalsamfunnet, tørre å stå frem som tilhengere av norsk medlemskap i EU og holde en høy profil.

Blasfemi og karikaturer - respekt og ytringsfrihet

2006-02-08T10:03:00.000+01:00

Mens ambassadene brenner er det interessant å merke seg Vatikanets offisielle uttalelser. Ikke uventet har man uttalt seg kritisk til det å latterliggjøre andres religioner, fordi enhver har rett til respekt for sine religiøse overbevisninger. Herodotus er enig i dette og har da ikke lagt ut vitsetegninger av profeten og vennene hans, men derimot er det i tidligere artikkel lagt ut et mer seriøst portrett av lederen for muselmennene. De ville nok blitt sinte likevel, hadde de lest Herodotus i Gaza og Kabul.

Imidlertid poengterer Vatikanet også at man ikke kan gå så langt i sin vrede over blasfemiske ytringer at man kan la det gå utover ambassadeeiendommer og representanter for de land karikaturene ble offentliggjort i. Dette er også noe jeg selvsagt vil støtte og har ofte gitt uttrykk for det. Men så har vi diskusjonen om blasfemi og ikke blasfemi og i den anledning bør vi ha en konservativ debatt om hva som er rett og galt i denne saken.

Liberalistene vil uten tvil kjøre løpet ut med sin absolutte frihetstolkning, og det er gitt uttrykk fra bl.a. Unge Høyres leder at blasfemi og rasismeparagrafen således bør fjernes helt, som oppfølging av de tumulter som har funnet sted. En konservativ tilnærming vil være annerledes og siden Høyre er et konservativt parti og Herodotus en svoren konservativ, mener jeg den siden av saken også må diskuteres. Utgangspunktet er altså toleranse for andres religion vs ytringsfriheten i sin absolutte variant. En av Høyres kjerneverdier er nettopp toleranse og det er en fundamental del av konservatismen å ha en respekt for alle kulturer som er utviklet på bakgrunn av en naturlig historisk utvikling. Edmund Burke kritiserte således britenes fremferd i India i den tidlige kolonitiden fordi man sendte misjonærer og embedsmenn i fleng som ingen forståelse og respekt hadde for gammel hinduisk og muslimsk tradisjon der i landet. Ikke fordi han var imot britisk herredømme i India men fordi konservatisme tilsier respekt for enhver samfunnsmessig tradisjon inklusive religion, i like stor grad som man respekterer tradisjonene i eget samfunn.

Ut fra en slik tankegang ville det være naturlig at f.eks. Høyres leder like klart hadde gått ut og krevet respekt for andre religioner som f.eks. Vatikanet gjorde det - den ene av ideologiske grunner, den andre av religiøse.
Så har vi diskusjonen om ytringsfrihet. Her har vi et spørsmål om grad. Fremdeles mener jeg islamistene går så langt i å kneble enhver form for spørsmålstegnsetting ved deres religion at de faktisk ikke viser en grunnleggende respekt for en historisk utviklet tradisjon som den Vesten har. Her sikter jeg ikke til religion men til friheten til å stille spørsmålstegn ved etablerte sannheter, og til å være kritisk til de mest negative utslag av enhver samfunnsform, inklusive den islamske. Å kalle enhver kritisk bemerkning et overtramp som bør straffes med døden er ekstremisme og man kan ikke påberope seg respekt uten at den er gjensidig.

Men derfor kreves det dømmekraft og balanse for å vurdere om en ytring er klart blasfemisk eller rasistisk. Svaret er ikke å fjerne lovene som skal beskytte folk mot rasistiske eller blasfemiske ytringer, men å sette fornuftige grenser for hvor disse skal gjelde. Blasfemiparagrafen har vært anvendt i Norge før på saker som i dag ikke ville vekket oppsikt. Men den er skjelden brukt fordi grensene for hva som skal tolkes som blasfemi er skjøvet fremover med samfunnets øvrige utvikling. Men den skal fortsatt være der for ellers sier vi farvel til de grunnleggende verdier vi som mennesker fortsatt bør basere oss på. Ellers sier vi nei til åndelige verdier for godt og aksepterer et samfunn der det bare er markedet og kald beregning som gjelder. Det ville ikke liberalistene hatt noe imot men som konservative må vi kjempe imot en slik utvikling.

Rasismeparagrafen er på samme måte en lov det i dagens samfunn vil være håpløst å fjerne. Hele den europeiske historie viser at uten antidiskimineringslov vil man ikke ha et grunnlag for å bedømme hvor grensene går for overgrep og ytringer som virker sårende på andre, enten det er på grunnlag av rase, kjønn, religion, seksuell legning eller funksjonshemning. Å fjerne denne vil åpne for en kjede av rettstvister og fjerne de selvpålagte grenser mennesker har i dag. Om vi ikke er i stand til å respektere andre kan frykten for sanksjoner som regel være et godt virkemiddel. Og rettstvister er det kun de mest ressurssterke som har evne til å følge helt til mål, viser europeiske erfaringer. Det gjør grupper som ofte står sosialt svakt ekstra utsatt for diskriminering og situasjonen blir forverret. Et liberalistisk samfunn tar kun hensyn til et velfungerende marked, ikke til menneskene. Antidiskrimineringslover er et av de viktige elementene i å skape et balansert rettssamfunn, og det må vi som konservative forsvare.

Amerikansk dobbeltmoral slår til igjen

2006-02-07T13:32:00.000+01:00

Det er med undring vi i dag leser fra britisk presse at det amerikanske utenriksdepartementet har gått i rette med oss nordboere når det gjelder offentliggjøring av muhammedkarikaturer. Det ble uttalt at "These cartoons are indeed offensive to the belief of Muslims." Det ble også sagt at "We all fully respect freedom of the press and expression but it must be coupled with press responsibility. Inciting religious or ethnic hatred in this manner is not acceptable." Vedlagte kommetar fra Daily Telegraph får tale for seg!

Men Herodotus stusser på at nettopp USA som angivelig er forsvareren av den frie tale og trykkerfrihetens hjemland siden Benjamin Franklins dager nå tar så sterk avstand fra de synspunktene noen av oss nå forfekter her på berget. Kan det være at Bush ikke vil ha flere aksjoner rettet mot seg enn han allerede har satt igang på egen hånd gjennom Irakkrigen etc.? Kan det være et utslag av den gode gamle USA vs. Europa duellen som reiser sitt hode på nytt? Eller er det frykt for at amerikansk eiendom og businessinteresser i Midt-Østen ellers kan være truet?

Herodotus tviler iallefal på at det er en plutselig orientering i retning av muslimske verdier som preger den amerikanske utenrikstjenesten. Trolig kan mange elementer spille inn her men jeg holder en knapp på næringslivets interesser heller enn religiøs toleranse. ..

Diplomati mellom kristne og muhammedanere Anno 1680

2006-02-06T14:22:00.000+01:00

Intet er nytt under solen. I 1680 var det en spent stemning mellom de saporosjiske kosakker i Ukraina og sultanen av Tyrkia, som hadde stormaktsambisjoner i regionen. Sultanen ble så vred at han sendte følgende brev:
"Jeg, sultanen, Muhammeds sønn, solens og månens bror, Allahs bror og stedfortreder, hersker over alle riker: det makedonske, aleksandriske, og jerusalemske, og store og lille Egyptens konge. herre over alle levende. Uovervinnelig som kriger og den hellige gravs ubetvingelige hersker. Guds egen formynder og alle kristnes skrekk og redsel, men alle muselmenns håp og fortrøstning, jeg befaler Eder, kosakker fra Saporosje, å overgi Eder frivillig og uten noen som helst motstand og holde opp med å krenke meg med Eders grensetokter. "
Hilsen Muhammed, tyrkisk sultan

Men kosakkene lot seg ikke skremme av det, men sendte et passende svarbrev i ytringsfrihetens navn. Ilja Repin har siden malt et berømt bilde av scenen du ser over. Alle er med og dikterer!
Her er svarbrevet:
"Din tyrkiske satan, den lede djevels bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, måtte han hente deg og ditt lurvete krigerfølge. Ikke makter du å tvinge kristne under ditt herredømme. Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg. Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjeller, armenske svin, tartanske potte, kamenetzske stut, podolske illgjerningsmann, selve den ledes yngel, en forargelse for jorden og for himmelen og en narr for Vårherre. Ditt grisetryne, hoppefitte, din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skolde deg i blanke ræva. På denne måten har kosakkene vist deg, din hedenske hund, at du ikke kan skremme troende kristne. Datum vet vi ikke, for kalender har vi ikke, månen står på himmelen og året i bøkene, og dagen er den samme hos dere som hos oss, og dermed kyss oss midt i møkka."
Kosakkhøvding Sakhartsjenko, sammen med alle kosakker i Saporosje.

Cartoons of the prophet - a burning issue

2006-02-06T08:33:00.000+01:00

As most of my international readers will have noticed, Norwegians (and Danes for that matter) are not popular these days in the world of muselmans. Actually it is a burning issue for them to put our embassies and representation offices to the torch and it is a matter of good luck that no one yet have been murdered. I think it is not a matter of good manners only that they have used the weekend to tear down the walls of the infidel's castles to ensure that the Norwegian staff had their usual weekend leave.

So how can it be that the nice and peaceful Nordic countries have been the objective of such uncontrolled rage? After all, we have donated a lot of development aid to these people, and we all (should) remember the Oslo agreement when Norwegian ministers and diplomats did a magnificent effort to once again make some sort of peace in the Middle East. And the Danes did some good too. Well, it is a matter of cartoons, as you know. Not Disney-like, but cartoons of the prophet of the musulmans, who should not at all be depicted at all, as you know. And these cartoons - some funny, none very offensive - appeared last year in a major Danish newspaper and a maverick Norwegian christian-fundamentalist newspaper. The Danish cartoons are actually rooted in the illustrations of a children's book that nobody dared to publish last year, whereupon the Danish newspaper published some cartoons followed by the Norwegian paper. All very boring until now.

Then somebody decided that this is a major insult of all muslims and provocateurs have been active in the most inflammable areas of the musulman world not only showing the actual cartoons, but totally different and very much more insulting cartoons including a praying musulman being buggered by a dog and that sort of things. This strategy was easy, as a small minority in the Middle East are regular readers of Danish and Norwegian newspapers, we assume. - We then have websites with in absentia killings of the Norwegian editor of the fundamentalist magazine, and of (strangely enough) the chair of the Norwegian media assosiation - the latter presented as a Dane. (When will they notice the difference??) And then the embassy in Syria was burned and even the EU office in Gaza attacked (they assume we are members of EU, what a dream!), the Turks are angry with us, and the Afghans and soon the Iranians. And so it goes on.

What happens in Norway? Well, not even Herodotus had registered the cartoons before the whole matter suddely became a burning issue for us all. The foreign minister is very cross with Syria and will have the pay for the property they were supposed to defend (but obviously didn't).

But the main issue here is freedom of the press and freedom of free utterings. Immediately the crisis arised, bloggers were for instance urged to publish the cartoons or any illustration of the prophet, to show that those who try to threaten the West to show so-called respect to the musulmans believes or else be gagged, burned and killed (in that order) will not succeed. I did so (in a more polite manner) and most of us took part in a heated debate where many understood that this is not a matter of making fun of prophets but fundamental values being opposed. In the West we have got used to free speech and to put a questionmark on all kinds of "fundamental believs" and prejudices. In that way we have actually moved forward from the middle ages. Everyone is entitled to her own believes, but not to enforce others to show absolute reverence to everything she believes in. In many parts of the musulman world - at least the more phanatic parts of the population - we are still in the early days of the crusades, where any joke on their faith is a major insult and a capital offense to be punished by death. Remember S. Rushdie's book being burned. Remember the Norwegian publishing company's director being shot for publishing Rushdie's book. Remember all the statements that "we Norwegians do not understand them" when we protest against forced marriages and murder of girls protesting against it in Nordic countries, circumcising of young girls, the stoning of mentally disabled women having been used as prostitutes and other modern practices of our muslim friends.

If you remember all of this, you might understand there is a certain animosity also in this very liberal-minded region of the north, even if there is a lot of sympathy with the lot of poor people in the musulman world. But now the feeling is that the right to being critical is being threatened. And a vital borderline has been crossed in the murder threats, the burning of our flag and the destruction of our embassies. The thing has of course assumed a political dimension long ago, illustrated by the fact that Syrian authorities were passive during the outrages, that agents provocateurs nurge the flames by spreading false rumours and for instance the fact that Denmark has soldiers in Irak and Norway fighterplanes in Afghanistan. All this is high politics, of little matter to ordinary people - until the day you don't feel safe in your own homeland.

Why is it that people feel a chill in their spine by publishing or laughing at these drawings? Because someone is actually threatening our world with death and destruction if we do. Disguised under a mantle of being "underdogs of the Western world" they try to scare us into silence. We won't take it. Respect is vital but it must be mutual.

Burn, baby, burn!

2006-02-04T21:35:00.000+01:00

...Også er ambassaden i Syria brent uten at de syriske myndigheter løftet en seriøs hånd for å oppfylle sine internasjonale forpliktelser. Sosialister, sitt gjerne og forstå dere ihjel på muslimene. Vi andre, det er på tide å våkne opp. Dette er ikke "undertrykte muslimers" protest mot de onde kapitalistene, det er kamp mellom de verdiene vi står for - demokrati, ytringsfrihet og retten til å stå for og uttrykke skepsis til etablerte sannheter - og middelaldersk fanatisme og forsøk på å tvinge andre til taushet.

Det er åpenbart krefter som ønsker å utnytte det som er skjedd til å skape mest mulig hat og forbitrelse mot Vestens kultur, og som bevisst pisker opp stemningen med å finne opp fornærmelser der det ikke er tilstrekkelig med virkeligheten, true med mord og drap og nå brenne ambassadene, sannsynligvis med regimets velsignelse. Jeg håper utenriksministeren gjør det riktige og bryter forbindelsen med Syria.
Det er nå viktig at man ikke lar frykten ta overhånd men fortsetter uredd å kjempe for friheten til å holde på den utviklingen Vesten har arbeidet seg frem til gjennom vår historie. Dette dreier seg om noe mye mer enn karikaturer, det dreier seg om retten til å leve det liv vi ønsker uten å la seg tvinge til taushet av vold og trusler om vold.

Noen har sammenlignet muhammedkarikaturer med nazistenes hetsing av jødene som del av opptakten til holocaust. Dette er å sette historien på hodet. Situasjonen er ganske lik 1930 tallet, men helt motsatt: Også den gang krevde nazistene respekt for at det tyske folk skulle være herrer i eget hus når modige mennesker kritiserte konsentrasjonsleierne, jødeforfølgelsene og undertrykkelsen av anderledestenkende. Tyskland "hadde ingen flere territorielle krav", bare andre respekterte dem og lot dem drive med sitt. Verdien i slike ord så vi 9. april 1940.

Jeg tror ikke at de islamske landene er i ferd med forberede krig mot Norge og Norden, neida, men jeg tror det er på tide å slutte med vår selvtilfredse naivitet og tenke at alle i den islamske verden må da skjønne at Norge er et snilt land - det er de slemme amerikanerne, britene og franskmennene de lar det gå utover. Nå må vi skjønne at vi er en del av Vesten og at vi er like truet i vår frihet som "de slemme" (i venstresidens øyne). Damaskus-affæren er en stygg historie men er kanskje positiv dersom den er en øyenåpner.

Om Muhammed-debatten - publish and be damned!

2006-02-02T12:11:00.000+01:00

For tiden raser det i pressen og i bloggosfæren en underholdende debatt om det er en del av ytringsfriheten å legge ut karikaturer av profeten Muhammed. Årsaken er som vi nå alle vet - hvis de ikke er enda mer uttafor enn Herodotus - at det kristenfundamentalistiske Magazinet og avisen Jyllandsposten la ut noen kule karikaturer av profeten. Dette har ført til flaggbrenning, trusler mot gode norske hjelpearbeidere og demonstrasjoner utenfor EU kontoret på Gaza. (Kommentar: De tror altså Norge er medlem av EU - var det så vel!). - Det har også ført til oppfordring om å legge ut tegninger av profeten for å vise at man støtter ytringsfriheten.

Her er vi altså ved kjernen: Muhammedanerne liker ikke at Allah og Muhammed avbildes (de tåler vel ikke dagens lys), og vi i vest liker ikke å bli truet når vi karikerer andres guder. Muhammedanernes fobi mot bilder skulle nok respekteres, dersom de samme muhammedanerne viste skyggen av respekt for vestlig religion og kultur, for eksempel ytringsfriheten. Den siste er en like sentral verdi for oss i vest som muhammedanernes vandring rundt Kaba er i deres verden. Men muhammedanerne viser ikke toleranse. De forakter de vestlige samfunnene de bor i, omtaler burkaløse kvinner som horer, dreper filmskapere (som VanGogh i Nederland) som tar opp vold mot muslimske kvinner, skyter norske redaktører som gir ut Salman Rushdies bok, og brenner selsamme bok slik nazistene brente bøker de ikke tolererte. Alt under dekke av at "muslimer er underdogs" under det rike og arrogante vesten.

Herodotus er selv å regne som kristen og respekterer andres tro. Men jeg kan ikke forstå muhammedanernes ensidige hårsårhet når denne til stadighet gir seg utslag i vold mot de som stiller spørsmålstegn mot de brutale og middelalderske sider av Islam. Også Kristendommen har hatt sine mørke sider men vi har faktisk utviklet oss. Men møter ikke tilsvarende respekt for det.

Som sagt er det gått ut bud fra vår venn Vampus, Grünerløkkens store datter, på http://vampus.blogspot.com/, der medbloggere oppfordres til i ytringsfrihetens navn å legge inn en samling karikaturer av Muhammed profeten. Herodotus velger som god konservativ en gylden middelvei. Jeg la nemlig forbauset merke til at dersom du søker på "Muhammed" på Google/bilder, finner du både snille og slemme bilder av såvel profeten som bokseren med etternavnet "Ali". (Hvorfor blir ikke Google truet og deres logo brent???) - Jeg valgte denne gamle tegningen fra et amerikansk bibliotek, både for å vise at jeg er for ytringsfriheten, men samtidig ikke vil terge muhammedanerne for mye!

"Publish and be damned" som den gamle jernbanekongen Vanderbildt sa, og det har jeg dermed gjort. Men heldigvis er jeg salig i min egen tro og synes Vampus, Jyllandsposten og alle som våger halsen fortjener støtte.

Herodotus på årsmøte

2006-01-23T15:39:00.000+01:00

Hvilket årsmøte i Oslo Høyre! En ny leder som sier klart fra at Høyre skal være et konservativt parti, og ikke underlate seg liberalismens eksesser. Hurra!

Ellers holdt man et beskjedent innlegg som her refereres i sin helhet, i mangel av noe tilsvarende Times' referater fra Underhuset. Referatet gjaldt visjoner for Oslo som hovedstad og regional motor:

"Ærede årsmøte osv. Oslo må satse på å være en drivkraft i den reginale økonomiske utviklingen på europeisk nivå. I den globale økonomi, der næringslivet følger en polysentrisk utvikling og etablerer seg på tvers av landegrensene, får regionen en spesiell betydning. Regionalt næringsliv gir bedre mulighet for personkontakt og utveksling av tekniske innovasjoner på tvers av landegrensene, noe som er viktig for de såkalte fleksible produksjonssystemer som dominerer eller vil dominere etter at de store produksjonssentrenes tid er omme.
En region som Oslo må derfor tilby næringslivsenhetene internasjonalt nærhet til fysisk infrastuktur, utdannet arbeidskraft, tilgang til energi etc.

Dette krever god planlegging fra regionens side - det er ikke nasjonalstaten men regionene som kommer til å dominere etablering og lokalisering av næringsenheter i fremtiden. I EU har man erkjent dette og at nasjonalstaten i økonomisk forstand er en foreldet territoriell struktur. Viktige programmer og beslutningsprosesser er igangsatt som Norge er ekskludert fra fordi vi ikke er medlem av EU. I EUs regionalpolitiske dokument Europa 2000+ er det poengtert at det trenges mer balanserte bysystemer og en vitalisering av byene i Europas periferi for å skape infra- og infostrukturer og utvikle periferien.

Byene er potensielle motorer i den regionale utviklingen. Derfor er det uheldig at Norge ikke er medlem av de europeiske planorganene for regional utvikling. Osloregionen må kompensere for dette gjennom å være en motor for overnasjonalt regionalt samarbeid for å utnytte våre fordeler. Mye er gjort men virkelig innflytelse får vi kun med medlemskap i EU!"

Arme flyselskaper!

2006-01-11T14:32:00.000+01:00

Det er til å gråte over (se for eksempel bildet) når flyselskapene i Europa må ta hensyn til passasjerene sine og erstatte dem for tort og svie!
EF-domstolen har i en viktig dom den 10. januar gått imot flyselskapenes klagesak i forbindelse med det vedtatte direktivet om rettigheter for flypassasjerer. Dette betyr at man ikke kan skalte og valte - nekte ombordstigning og lage svære forsinkelser - uten at passasjerene har rett til assistanse, og i verste fall erstatning. Herodotus har selv arbeidet i flere år med rettigheter for passasjerer med funksjonsnedsettelser i EU. Nå er disse rettighetene både nedfelt i det omstridte vedtatte direktivet om flypassasjerers rettigheter, og vil bli ytterligere styrket i et nytt direktiv som vil nekte flyselskapene å diskriminere flypassasjerer på grunnlag av deres funksjonshemning.
Hvorfor er dette et problem? Fordi Europakommisjonen en gang fikk en oversikt over hva slags diskriminering mennesker med funksjonshemninger faktisk møter når de skal ut å fly med et europeisk selskap: Air France krevet egenerklæring fra rullestolbrukere om at de forpliktet seg til ikke å være til sjenanse for sine medpassasjerer.. En tysk familie fikk rettens medhold om at pakketuren deres var "kvalitativt ødelagt" fordi det satt psykisk utviklingshemmede i kabinen... Icelandair nekter blinde å reise uten ledsager.. av "sikkerhetshensyn.".. Dette og mer til gjør at mange av Europas 50 millioner funksjonshemmede kvier seg for å reise, av frykt for ydmykende behandling.
Et annet problem er retten til assistanse uten å måtte betale for det. Sippedokka på bildet er sjef for et selskap som krevde ekstra betaling fra en rullestolbruker på London Stanstead for å hjelpe ham til å komme seg frem på flyplassen. Han bestred dette kravet og Ryanair ble dømt etter den britiske antidiskrimineringsloven, som slo fast at man ikke kan straffe funksjonshemmede for at de trenger hjelp med ekstra avgifter. Ryanair svarte med å erklære at "prisene for alle passasjerer dessverre må settes opp fordi de var tvunget til å gi gratis hjelp til funksjonshemmede". Ryanair truet også med å boycotte Dublin lufthavn en gang de ville innføre det samme kravet. Dublin Airport ga seg, men nå blir det bare verre, for EU blander seg inn med rettighetslovgivning og kaller forskjellsbehandling diskriminering. Herregud - hvor skal det ende?

Om norsk arroganse og selvgodhet overfor andre...

2005-12-23T10:24:00.000+01:00

Det er sørgelig å lese de holdningene som ligger bak Nasjonalforeningen for folkehelsen når de melder seg ut av sitt europeiske samarbeidsorgan fordi "man ikke har noe å lære av de europeiske landene" på hjertekar sykdommer og helsesamarbeid, og fordi det ikke er noe poeng å arbeide overfor EU når Norge ikke er medlem i EU. Andre viktige årsaker er at man ikke har råd til medlemskontingenten og at portoutgiftene går opp...

Portoutgifter i disse e-post tider dessuaktet, så er det arrogansen og uvitenheten som slår en ved dette vedtaket. Helse blir i økende grad en del av det europeiske samarbeidet, og det fattes vedtak om politikk og lovgivning som berører alminnelige borgeres hverdag i Norge uten at vi har noen påvirkning på prosessen. Det smaker også av usakelighet når man mener seg så flinke på helseområdet at ingen andre har noe å lære oss! Arroganse bygger ofte på uvitenhet om andre og dette vedtaket er et stjerneeksempel etter min mening.

Med all respekt for norsk medisin og forskning, men det er tungt for folk som har brukt år på å bygge opp europeiske nettverk og opplevet at ingenting er så bra for å oppnå politiske og faglige målsettinger som et internasjonalt samarbeid der alle setter inn sine - like verdifulle - ressurser og kunnskaper uten å se hen til nasjonaliteten til deltakerne - for så å måtte lese om gammelmodig nasjonalisme og sjåvinisme i norske interesseorganisasjoner som dette. Herodotus ønsker alle en God Jul og håper portoutgiftene til julekort ikke blir for harde å bære for folk flest...

En europeisk sosialpolitikk?

2005-12-15T11:08:00.000+01:00

Hvilken betydning har EU for den nasjonale sosialpolitikken i medlemslandene? EU assosieres med et fellesmarked, en storpolitisk aktør eller et fjernt byråkratisk kjempeapparat – men ikke noe som egentlig påvirker dagliglivet. Dette er imidlertid et av problemene knyttet til Norges demokratiske underskudd vis-à-vis Europa: er forståelsen begrenset for at EU fatter vedtak som berører den enkelte borger i dagliglivet, er interessen for å påvirke disse beslutningene også begrenset. Det er faktisk mange lover i EU som påvirker dagliglivet i Norge, men som vi som nasjon har lite eller ingen innflytelse på.

Sosialpolitikk i EU har i det meste av Fellesskapets eksistens vært konsentrert om forholdet mellom arbeidslivets parter, og regulering av arbeidslivsrelaterte saker som arbeidstid, lik lønn for kvinner og sikkerhet på arbeidsplassene. Ulike utviklingstrekk i Europa har tvunget frem et bredere engasjement på andre sosialpolitiske områder, som tradisjonelt har vært reservert nasjonalstatene. Årsaken er den demografiske utviklingen, aldrende befolkning, behov for tilrettelegging av arbeidslivet slik at folk kan forbli i arbeid og behovet for at grupper som har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet skal kunne delta i arbeidslivet. EU er engasjert i bekjempelse av fattigdom, kamp mot diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisk opprinnelse, funksjonsnedsettelser, religion, seksuell legning og alder. Samtidig har nye utfordringer innen helsevesenet presset EU til å bli mer aktiv også på dette området, bl.a. for bedre å kunne møte epidemiologiske kriser.

EU har beveget seg fra et syn på sosialpolitikk som verktøy for økonomiske målsettinger og en ”sideeffekt” av økonomisk politikk, til å gi den en selvstendig posisjon på EUs politiske dagsorden. Dette er ikke minst på grunn av den aktive rolle som Europakommisjonen har spilt i utviklingen. Men man kan også peke på at utviklingen av EUs indre marked, basert på frihandel og økonomisk vekst, medførte at man ga prioritet til økonomiske målsettinger. I tillegg har anvendelsen av nærhetsprinsippet betydd at det ikke har vært lett å identifisere EUs kompetanse på det sosialpolitiske området: hvor går grensen mellom nasjonalstatenes sosialpolitikk og EUs felles regelverk og kompetanseområde?

- Høy sosial standard blir i dag ansett som en faktor som bidrar til EUs konkurranseevne. Denne forståelsen gjenspeiles både i økende aktivitet i form av lovgivning og politiske initiativer fra EUs side, og i fremveksten av sosialpolitiske interesseorganisasjoner som driver lobbying overfor EU. Denne utviklingen påvirker også Norge, både gjennom de sosialpolitiske tiltakene og ikke minst gjennom lover på det sosialpolitiske området som tas inn i norsk lovgivning, samt at et antall norske organisasjoner arbeider direkte mot EU eller gjennom sine europeiske paraplyorganisasjoner.

Når det gjelder det nasjonale nivået, er Europa historisk preget av ulike sosialpolitiske ordninger, bygget på ulike nasjonale tradisjoner. EU søker å utjevne forskjellene i Europa bl.a. gjennom nasjonale handlingsplaner mot fattigdom og sosial eksklusjon (NAPs Inclusion). I perioden 2003-2005 har EU satt opp seks prioriterte områder som medlemslandene bes konsentrere seg om å:
Sørge for et inkluderende arbeidsmarked,
Levedyktige og tilgjengelige sosiale beskyttelsestiltak for alle,
Økt tilgjengelighet for de mest sårbare grupper til boliger, kvalitetsmessig gode helsetjenester og mulighet for livslang læring;
Tiltak for å unngå for tidlige avbrudd av utdannelse og bedre mulighetene for overgang fra skole til arbeid;
Fokus på å utrydde fattigdom og sosial eksklusjon blant barn;
Redusere fattigdom og sosial eksklusjon blant innvandrere og etniske minoriteter.

Traktatene har hittil ikke helt avklart hvordan man definerer minimumsnivå på sosial beskyttelse, for eksempel på tvers av landegrensene. Men EU har i undersøkelser utarbeidet oversikt de europeiske velferdssystemene i forhold til fattigdomsproblematikk og sosial eksklusjon. [1] Man har empirisk bevist en sammenheng mellom hvor meget som brukes på utgifter til sosiale tiltak og risiko for fattigdom. De medlemsland i EU som har et høyere utgiftsnivå til sosiale velferdstiltak pr. capita enn gjennomsnittet, har lavere risiko for fattigdomsproblemer. Men det spiller også andre faktorer inn, bl.a. om medlemslandenes skatteinntekter benyttes til å oppnå sosiale målsettinger, hvordan man strukturerer fordeling av midlene, hvilke målgrupper man retter seg inn etter, effektivitet i sosiale tjenester, befolkningenes alderssammensetning, utjevningspolitikk og generelt økonomisk velstandsnivå. I tillegg har EU gjennom så vel antidiskrimineringslovgivning[2] som lover som skal bidra til å fjerne hindringer mot tilgjengelighet til transport, bygg og informasjonsteknologi gjort meget for å hindre sosial ekskludering av mennesker med funksjonsnedsettelser og eldre fra arbeidsliv, utdannelse og andre samfunnsområder.

Ettersom Europas befolkning generelt aldres er det nødvendig for de fleste medlemslandene å modernisere sine sosiale velferdssystemer. Det foregår en omfattende reformprosess bl.a. i Italia, Tyskland, Østerrike, Frankrike, Hellas og Portugal. Disse reformene vil ha effekt på de EU inspirerte handlingsplanene som skal gjennomføres i alle medlemsland. Men det generelle bildet er at EUs medlemsland står overfor vanskelige valg som følge av økt press på budsjettene pga utgifter til arbeidsløshetstrygd og sosiale støtteutgifter, og behovet for å gi de mest utsatte grupper i samfunnet et rimelig utkomme. Det er blitt åpenbart for medlemslandene i EU at disse utfordringene ikke kan løses alene, men utelukkende i fellesskap – gjennom samarbeid, utveksling av informasjon og eksempler på god praksis og tiltak som koordineres gjennom EU. Sosial velferdspolitikk er ikke lenger kun et nasjonalt anliggende – felles problemer må takles med felles løsninger.
[1] European Commission: Joint Report on Social inclusion 2004. Brussel 2004
[2] Philip Alston (ed.): The EU and Human Rights. Oxford 1999

Ved Alvheims bortgang

2005-12-07T10:48:00.000+01:00

Herodotus møtte aldri Alvheim, men leste og hørte det han snakket om, som de fleste andre. Det som var positivt ved ham var at han var en person på ytre høyresiden som talte de svakestes sak. Han var en Frp'er som faktisk raste over urettferdighet, og ikke snakket om at velferdsstaten er et stort sløseri som bør erstattes med et "sosialt sikkerhetsnett" som fanger opp de "aller svakeste". Tvert imot var han med og sørget for tildelinger på statsbudsjettet som gikk nettopp til grupper som han så best kunne hjelpes på denne måten. Også funksjonshemmede, selv om han er mest kjent for å ha kjempet for eldresaken og rusmisbrukere. Dessverre la han ikke vekt på sammenhengen mellom et tilgjengelig samfunn for alle og eldres og funksjonshemmedes mulighet til å delta i de ulike deler av samfunnslivet.

Det er først når diskriminering og fysiske barrierer mot deltagelse fjernes, at alle kan delta på lik linje. Det ene krever antidiskrimineringslovgivning og holdningskampanjer. Det andre krever at næringslivet forstår at fjerning av fysiske hindre - f.eks. trapper, "gatemøbler", utilgjengelige bank- og andre automater og meget annet - ikke utgjør unødige utgifter, men tvert imot vil øke kundekretsen deres. Det krever at det offentlige stiller konkrete krav om universell utforming ved offentlige anskaffelser, tildelinger av konsesjoner og bevisstgjøringskampanjer.

Men Alvheim skal ha honnør for å ha kjempet mot urettferdigheten i at eldre blir en "belastning" for samfunnet straks de ikke bidrar til samfunnsøkonomien. Noen og enhver kan bli rasende over holdninger som bygger på at et menneskes verdi kun er målt etter hvor mye/lite man "koster" samfunnet i form av omsorg, medisinsk behandling og andre hjelpebehov. Om og om igjen tales det om "de rike eldre" som holder på pengene sine samtidige som skattebetalerne skal fø på dem.

Paradokset er at det er de samme gruppene som sier at enhver skal sørge for seg og sine - i stedet for å stole på at staten gjør det - som kritiserer at eldre gjerne vil etterlate noe til sine kjære! Det er de samme gruppene som klynker over at skattepengene de betaler inn skal gå til gamle folk - som påstår at de fleste eldre er ressurssterke og velstående. De ser ikke at det er de som ikke har råd til å kjøpe private tjenester som er avhengige av offentlige hjelpetilbud, finansiert i siste instans over skatten. De ser heller ikke at det er ganske stigmatiserende å hele tiden lese og høre at man er en belastning for hele samfunnet, etter kanskje 40 års eller mer arbeidsinnsats. Det gjelder så vel eldre som funksjonshemmede og andre.

Kommer Høyre noen gang til å oppfostre en som er sint nok og like uttalt? Herodotus vet ikke, men vil iallefall ta seg den frihet å tale ut der han slipper til om sin utopi om et samfunn for alle, bygget på tanken om at alle faktisk har en verdi helt til slutt. Mens han gruer seg til selv å bli gammel...

Gå ut og spis - hvis du tør!

2005-12-02T08:56:00.000+01:00

Hva er det med norsk restaurantbransje? Magen min vrenger seg bare jeg skrur på nyhetene og ser det ene "gourmetstedet" etter det andre bli avslørt som rottelortsamlende svindelforetagender. Le Canard, restauranten med så høye priser at Herodotus fikk kramper i både lattermusklene og lommeboken da han en gang bestilte menyen med henblikk på en julemiddag. Men hvorfor kommer disse avsløringene på rekke og rad? Det er jo harde tider for næringslivet, lite penger i omløp, harde husleiekontrakter og risikoen for konkurs hengende som damoklessverd over hver liten restauranteier. Et sted må man spare inn: det får bli på renholdet. Kundene går likevel ikke på kjøkkenet eller på lageret!

Da Herodotus var ung student i Belgia, fikk alle etterhvert magesyke av maten. Også her måtte det lokale mattilsynet gripe inn til slutt, og det viste seg at grønnsakene var lagret ute i sol og regn og ble skyllet fra takrennen i bakgården, mens maten var av ringeste kvalitet. Det var rart syntes rektor, for de hadde jo stort matbudsjett? Enkelt regnestykke: Godt budsjett minus dårlig mat = overskudd som går i lommen på kjøkkensjefen. Det viste seg at det samme hadde skjedd 10 år før og resultatet ble en sparket kjøkkensjef i begge tilfelle.

Men nå kan jo ikke retauranteierne sparkes fordi de eier restaurantene. De kan bare legge seg flate (i rottelorten?) 0g erklære at dette er katastrofalt. Forbrukerne kan heller ikke gjøre mye; man kan gå et annet sted og ta sjansen der til dyr betaling. Prisene på norske utesteder er så høye i forhold til andre land at man bare må undre seg! Eller du kan lage mat selv og gå ut og ta en øl etterpå. Men vær for all del forsiktig med matinnkjøpene slik at du ikke får noe som alt er frosset og tint og frosset igjen, eller lagret dårlig eller at rottene alt har prøvesmakt...

Forbrukere forén dere!
Bon apetit!

SV og demokratiet

2005-11-29T22:14:00.000+01:00

Herr Lysbakken er blitt ny nestleder i regjeringens nest største parti. Han har allerede gjort inntrykk selv på Herodotus med sine retro-sovjetiske standpunkter til kapitalisme og demokrati. Det er umulig å avfeie uttalelsene fra en som har en såvidt sentral posisjon i et norsk regjeringsparti, særlig hvis man setter det i sammenheng med andre SV'eres uttalelser om at irakere som får trening i Norge er quislinger, fordi de er USA-lakeier etc.

Jeg synes et at de morsomste sitatene fra Herr Lysbakken er:"Er det en ting som historien har lært oss på venstresiden, så er det at å sitte med ferdige samfunnsmodeller og kart for hvordan noen få på toppen skal bygge et nytt samfunn, det er forferdelig farlig. Ikke særlig realistisk heller". Etter Herodotus' ringe kunnskap er det nettopp en slik politisk modell som er selve kjennetegnet på sosialismen og kommunismen. Man skal bruke den politiske makten til å skape et tenkt utopia og i ytterste konsekvens er det nødvendig fysisk å fjerne de som står i veien for dette utopia..Lysbakken går ikke inn for noe slikt, men vi er så heldige å vite fra historien hva hans modell fører til dersom man bruker det opplegget han selv tar til orde for.

Fordi vi alt har opplevet 70 år med Sovjetunionen og 40 år med kommunisme i Øst-Europa. Der ble både børs (og katedral) og kapitalister fjernet. Men det førte ikke til at folket fikk mer demokrati. Tvert imot ble "kapitalistene" erstattet med en ny elite som levde på statsinntektene, og levde rimelig godt fordi all verdiskapning ble styrt av stat og parti. "Nomenklatura" - den ansiktsløse eliten av partimedlemmer ble en ny faktisk utbytterklasse, mer "parasittiske" enn noen kapitalist har klart å bli. Fordi de ikke behøvde å skape noe selv, som en vestlig bedriftsleder, men med partibok i hånd kunne man leve på det som andre skapte uten å anstrenge seg med annet enn å holde taler om at "i arbeiderklassens egen stat kan det ikke være noen motsetning mellom arbeiderklassen og de styrende".

Selvsagt vil SV/SU avvise dette fordi de selvsagt vil "noe helt annet". Men Herodotus finner ikke det troverdig. Som god konservativ avviser jeg enhver politisk modell som vil omdanne samfunnet etter "ferdige samfunnsmodeller og kart" enten det er til ytre venstre eller ytre høyre. Kapitalisme er en naturlig del av det samfunnet som har utviklet seg i Norge og bidratt til å sikre at man faktisk kan beholde det man skaper uten at noen har rett til å fjerne det. Det er dette som er demokrati og faktisk er en del av menneskerettighetene. Det er en sentral del av konservativ tenkning.

..Og så grep EU inn

2005-11-18T22:16:00.000+01:00

Herodotus har tidligere lansert sine alternative teorier om at bedre samordning innen EU kunne ha rettet opp misforholdene i Frankrike. I stedet trakk den franske regjeringen seg inn bak skigarden (stenmuren?) da folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat endte med nederlag for ja-siden - i seg selv et symptom på at regjeringen og eliten ikke hadde tillit. Den 14. november gikk Europakommisjonens leder Barroso ut og tilbød Frankrike € 50 millioner for at man skal kunne skape arbeidsplasser og dermed rette på noe av bakgrunnen for uroen. I følge Le Monde kan summen bli bortimot € 1 milliard! I følge OECD er arbeidsløsheten blant ungdom generelt i Frankrike på 21 % for fransk ungdom under 25 år, og trolig dobbelt så høy blant innvadrerungdom, mens ca 13 % av ungdommene fullfører ikke høyere utdannelse - noe som gir enda svakere mulighet for å få seg en godt betalt jobb. Et annet problem er den franske lovgivningen som gjør det nær sagt umulig å ha midlertidig ansettelser. - Stilt overfor en slik problematikk er det nødvendig å gripe saken an på europeisk, ikke kun på nasjonalt nivå. Det unike ved EU er nettopp at man kan refordele midler som alle landene bidrar med etter evne, til kriserammede områder.

Uroen i Frankrike er den verste på 40 år og det er frykt for at problemene skal spre seg til andre land. Da er en europeisk løsning den eneste levedyktige, hvilket er bakgrunnen for at Barroso i et brev til statsminister Villepin om å bruke EUs fond til å skape arbeidsplasser og sosial vekst. Han har også kommentert at "det største problemet er arbeidsløsheten. Den beste sosialpolitikken er å skape arbeidsplasser. Det er hovedsaken. Når du har 60 % arbeidsløshet blant ungdommen i forstedene er det et problem," uttalte Barroso til radio Europe 1. Herodotus kan bare løfte sin skalk og si, "Bravo la Commision Européenne!"

Barroso kommenterte også at det er flere EU land som har samme problemer som Frankrike mht mangel på integrasjon og høy arbeidsløshet og har funnet sine egne løsninger. EU må ha redskapene til å takle slike kriser men deretter er det opp til regjeringene å finne egne løsninger på problemene, sa han også. Dette er et eksempel på at man må kunne benytte et europeisk fellesskap til å avhjelpe vanskelige situasjoner, men det illustrerer også at man må begynne å tenke europeisk for å kunne utvikle en strategi for å sikre bedre sosiale og arbeidsmarkedsmessige forhold. Arbeidsløshet er roten til alt vondt og det er på tide å forstå at bruk av EU qua stat - som et uttrykk for en felles europeisk politisk og kulturell arv - er det som skal til. Ren markedsliberalisme er ikke svaret, nasjonalisme er ikke svaret - EU er.

Men EU er bare det som medlemslandene vil at det skal være. Det er å håpe at tilfellet Frankrike vil lære statslederne en lekse og at de bidrar til å utvikle det europeiske fellesskap til det viktigste redskap for felles utvikling. Europa har en gylden sjanse - dette EU alle sier befinner seg i "dyp krise"!

Tour de nostalgie

2005-11-16T23:25:00.000+01:00

Endelig tok noen initiativet til å samle gamle studenter fra Europacolleget, der Herodotus gikk for 10 år siden. Og det var selveste Percy Westerlund - EUs ambassadør som inviterte! Man skyndte seg dit for å oppleve kjente og ukjente fjes, kanapeer og vin - eller "store ord og små kaker" som man sa på Ludvig 15s tid..

Akk - ingen av mitt kull var der unntatt meg selv, men det var masse spennende europeiserte frøkner og hvitvinen var god. Veldig god. Percy himself holdt en tale der han fortalte om hvor fornøyd EU var med sitt forhold til Norge: Vi er et av de beste landene med å gjennomføre EUs lovgivning, vi skaper ikke floker i beslutningsprosessene (fordi vi ikke kan ta del i dem), og vi betaler godt for å "delta". Ironien i det hele gledet gamle Herodotus, samtidig som han gled inn i en behagelig nostalgi fra ti år tidligere...

Brugge! Med tung bagasje for et halvt års opphold kom en ung student med spenning i magen og nysgjerrige blå øyne til middelalderbyen. Ennå kjenner jeg luktene av kanalene, vinden over det flate landskapet, klokketonene fra rådhuset på Grote Markt. Ennå ser jeg inn i senoritaene og signorinaenes mørke øyne som betraktet kjekkasen (?) fra nord. For noen parties vi hadde i en verden der en halvliter kostet 12 kroner og nettene varte til neste morgen. Lærere som røykte mens de spankulerte frem og tilbake i forelesningsrommene og snakket om "les resources propres de la Commission..."

Lesing og festing, Austrian party i smoking, Nordic party i vikingdrakt, stemmen til min italienske venninne når hun sang (ikke når hun kjeftet).. Dårlig fyring, mygg, ullpledd og masse kameratskap som varer ennå! Snipp og slips og blanke sko på muntlig eksamen. Kirker og klostre over alt, ordentlige munker i munkekutte, nonner og prester. Flamsk kunst i vinduene, klokkeklang fra hundre tårn. Tordenvær der lynene danset rundt horisonten i sirkel. Rød og brun murstein, teglstein og grå brostein overalt. Gobeliner og kniplinger til turistene. Bjeller når man gikk inn i butikkene.

Håpet om at man skulle få jobb i EU-systemet - knust den samme høsten av den patetiske folkeavstemningen hjemme. Karikatur i Le Monde av noen eurokrater som ser passivt på serbernes bombing i Kroatia: "Mais que est-ce qu'on veut q'on fasse? Meme les Norvegiens nous lasses tombés.." Man var allerede så vant med at Europa var et hele der vi jobbet sammen for å løse problemene, og ga pokker i nasjonalitet. Gulpet av nasjonalisme fra nord var som en kaldt gufs fra en verden man hadde lykkelig glemt. For et nederlag!

Men vennskapet og forståelsen at grenser er noe kunstig, at vi alle er européere, har overlevd. Ennå, takk og lov, har jeg kontakt med de som sto meg nærmest da og ennå gjør det. Italienerinnen er borte, spanjerinnene dro hjem. Slapset slår mot ruten i utenforlandet.

Men minnene gjør deg fremdeles litt ung igjen, og gir deg vilje til å sloss for Norges plass i et samlet Europa, og mot uvitenheten og nasjonalismen. En dag skal vi ha vår plass der beslutningene fattes, en dag skal vi forstå at det er ikke skigarden som teller, men fellesskapet med andre og forståelsen for at det er gjennom samarbeid vi kan løse problemene som er felles. Kanskje for sent for meg til å ta del i det, men jeg fikk iallefall være en av dem som fikk føle meg ett med et fellesskap der alle sto likt med hverandre og taklet utfordringene ved hjelp av sine personlige ressurser og intelligens, enten de var grekere, spanjoler eller franskmenn, briter eller nordmenn.

Å, Brugge, måtte du la mange nordmenn få oppleve et slikt år som det jeg hadde...

Birth of a Flying Fortress

2005-11-14T22:26:00.000+01:00

For en gangs skyld forlater Herodotus politikkens verden for å skrive en oppbyggelig artikkel om bygging av et av verdens mest berømte fly: Boeing B-17G, eller den Flyvende Festning. Dette var et av de alliertes viktigste våpen for å vinne 2. verdenskrig. I store formasjoner tordnet de fire motors "festningene" fra Storbritannias kyster til angrep mot Tyskland eller det okkuperte Europa. Amerikanernes konsept var dagangrep mot avgrensede, strategiske mål, som jernbaneknutepunkter, industrianlegg etc. og ikke områdebombing, som RAF utførte om nettene. USA trodde på kirurgiske angrep uten for store sivile tap. De var kritiske til britenes områdebombing. Men RAF hadde i krigens første måneder lært at dagangrep med utilstrekkelig eskorte av jagerfly førte til tap man ikke kunne bære dersom flyvåpenets kampkraft skulle opprettholdes. Derfor begynte de nattangrep og reduserte sine tap, men også nøyaktigheten i treffene. Dette før man utviklet luft-til-bakke radarer (H2S) som ga et mer nøyaktig bilde av hva som befant seg på bakken.

USAAF (US Army Air Force - flyvåpenet var ennå en del av hæren i USA under krigen) fant imidlertid selv ut hva det kostet å sende formasjoner av ueskorterte bombemaskiner inn over Tyskland og led svære tap. Inntil P-51 Mustang jagerflyet kom på vingene, som hadde en radius som gjorde at de kunne fly helt til Berlin, måtte USAAF trappe ned sine luftangrep, etter et katastrofalt tokt mot Schweinfurt i 1943.

B-17 var Boeing firmaets svar på en utlysning fra forsvarsdepartementet om et strategisk bombefly, og hadde trekk i seg fra såvel passasjerfly som andre militærfly. Det hadde mitraljøser i ryggtårn, haleposisjon, buktårn og på siden, ved siden av to enkle mitraljøser i nesen betjent av bombesikteren og navigatøren. Flyet hadde 10 manns besetning (pilot, co-pilot, bombesikter, navigatør, flymekaniker og fem skyttere). Etter som tyskerne lærte seg å angripe de store formasjonene rett forfra, der bestykningen var svakest, monterte amerikanerne et tårn med tvillingmitraljøser under "haken" på flyet. Slik oppsto B-17G. Det er dette flyet jeg har laget en modell av. Som bilde (1) viser velger har jeg valgt et sett i 1/72 skala av dette flyet. Det neste man må gjøre er å drive litt grunnforskning i bøker om B-17, som "WalkAbout B-17" som har glimrende fargebilder av interiør og eksteriør av de maskinene som er bevart i USA og Storbritannia (2).

Deretter kan man går i gang. Det mest problematiske er kanskje å få til interiør, detaljer, instrumenter og uniformer på de figurene man vil ha med. Her er et bilde av cockpit og bomberom i B-17G, med to flygere og en navigatør vel installert. (3) Her ser man foruten bombelasten navigatørens bord med kart, Norden bombesiktet og setet til bombarderen som også kontrollerte "haketårnet" på denne modellen.

Deretter monteres resten av interiøret, herunder vinduer, mitraljøsetårn på rygg, buk og i nesen på flyet. De to sidene festes forsiktig sammen. Dette er langt fra lett når det er såvidt mange deler som skal passe sammen. Det kreves mye tålmodighet og nøyaktighet, særlig dersom det hele ikke skal være en "statisk modell" til utstilling - men man vil ha bevegelige tårn, propeller, understell etc. Dette er imidlertid fra produsentens side beregnet å være en modell for "static display" slik at propeller, hjul etc. skal limes fast. Deretter følger montering av vinger, motorer og understell. Også her er maling av indre deler viktig for å skape et realistisk inntrykk av flyet når den endelige modellen skal presenteres. Bilde (4) den ferdige modellen før eksteriørmalingen tar til.

Når de ytre deler av flyet skal males må man se for seg hvordan den endelige modellen skal presenteres. Er det et "nytt" fly, rett fra fabrikken, eller et mer "været" fly som skal se ut som det har vært i aksjon en stund over det europeiske kontinent? Hvis man som jeg velger det siste, husk at: Flyene sto ikke pent i hangarer mellom toktene men på asfalterte "hardstands" utenfor rullebanene i all slags engelsk uvær. Dette slet ned malingen ganske fort og ved siden av slitasjen som fulgte av selve toktene ga dette flyene raskt et værbitt utseende. På gamle fotos ser man fort de karakteristiske stripene fra motorene og akterut på vingene av olje og søl fra bensinpåfyllingen. Dersom flyene fikk treffere fra antiluftskyts (flak) eller fiendtlige jagerfly, måtte panelingen skiftes ut her og der på flykroppene. Det fantes fly som hadde haltet seg hjem på "én motor og en bønn" og som krasjlandet i England og måtte repareres helt fra grunnen av. Ett fly var satt sammen av rester fra 16 andre! Så er det å velge divisjon, bombegruppe, skvadron og individuelt fly. USAAF hadde tradisjon for å individualisere flyene med fargerike pin-ups - lettkledte jenter som utvilsomt hevet mannskapets moral og kampvilje. "Memphis Belle" er vel en av de mest berømte, takket være filmen om det første mannskapet som fullførte pliktturen på 25 tokt i 1943. Andre hadde navn som "Double Trouble" (bilde av 2 jenter eller eller 1 dame og en flaske whiskey), "Little Miss Mischief", "My Devotion" etc. Eller det kunne være patriotiske navn som "Yankee Doodle", "General Ike" eller "The Fox" som var navnet på pub'en like ved deres hjemlige base i Norfolk!

Min modell forestiller "Bobby Sox" fra 490 Bombardment Group, 850 Bomber Squadron. Dette har intet med Eurovision festivalens vinnere fra 1985 å gjøre men er en stilig frøken hvis bakende utgjør de to b'ene i "Bobby"... (490 BG var kjent for sine dristige pin-ups!) . Denne gruppen var kjennetegnet av røde halerorstopper og striper på vingene. Denne maskinen er fra slutten av krigen da man hadde sluttet å kamuflere flyene i olivengrønt og grått. Amerikanske fly skinte sølvblankt i metall, uten at man har registrert at det ble større tap av den grunn. Det siste bildet viser den ferdige modellen - klar til å stilles ut! Voilá - "Bobby Sox" klar til avgang!

Patetisk av Stoltenberg

2005-11-09T12:28:00.000+01:00

Det er sørgelig å høre den samme mannen som fikk stående applaus på Europabevegelsens årsmøte for sin EU-entusiasme, stå i dag og forsvare den rødgrønne regjeringens trusler om bruk av det feilaktige begrepet "vetorett" overfor EU. For å repetere noen grunnleggende kjennsgjerninger: Det finnes ikke noen vetorett men en rett til å reservere seg fra EFTA-landenes side innen EØS mot direktiver - gitt at alle de tre landene er enige. Norge kan ikke reservere seg alene. Og bruker man denne retten settes den aktuelle del av EØS avtalen ut av kraft. Og for det tredje; det er såvidt vites ingen i EU som har stor interesse av å videreføre det som ses på som en særrettighet for rike og egoistiske nordmenn som ikke vil ta sin voksne del av de utfordringer det europeiske fellesskap står overfor. Eller sagt direkte - bruk av denne retten er en bønn om å få ødelagt EØS avtalen som er Norges - stadig mer frynsete - tråd til EU.

Alt dette vet Stoltenberg, og forhåpentlig også hans partifelle og utenriksminister. Og likevel er det viktigere å tekkes nei-partiene SV og SP ved å bruke ord og fakter som må virke svært negativt på utenlandske observatører som interesserer seg for norsk debatt. "Vi skal ha flere venner", preker Stoltenberg. Da er det like smart å utfordre EU som SVs ide om å binde Norge tettere til FN slik at vi ikke har kapasitet til å assistere våre allierte i NATO. Bare nasjonalistene i SP og sosialistene i SV har et bilde av vårt lands betydning som er direkte patetisk - men det hadde ikke vært så ille dersom det antatt ansvarlige Arbeiderpartiet hadde uttalt seg på landets vegne på en måte som viste at den største regjeringspartneren i det minste hadde begrep om virkelighetens verden.

Europa er i en krise, noe den sosiale uroen som preger Frankrike er et eksempel på. Men problemene kan ikke løses av en nasjon alene - skigardens tid er omme i vår verdensdel. Desto mer beklagelig er det at vi da har en regjering som tror de må rasle med sabelen mot EU for å vinne folkets tillit. Det eneste Stoltenberg vinner på dette er mer uvilje fra våre viktigste handelspartnere og et hoderystende sarkastisk sukk fra oss som trodde at iallefall Arbeiderpartiet var ledet av folk med utenrikspolitisk gangsyn..

Enda en fransk revolusjon?

2005-11-09T10:13:00.000+01:00

Det er noe uvirkelig over å se den voldsbølgen som nå ruller over Frankrike - et kulturens sentrum, et sted man reiser for å oppleve historie, natur og kultur av mest interessante slag. Like overrasket virker de politiske myndighetene i landet, som svarer med unntakstilstand og portforbud. De analyser de gjør seg beholder de stort sett for seg selv.

Men desto mer kommenterer bedrevitere i Norge fra høyre- og venstresiden utviklingen. Det er for lite hensyn til innvandrerungdommens behov, arbeidsløshet og likegyldighet fra de rike, hvite elitistenes side (venstresiden). Det er for lite markedsøkonomi - den "sosialistiske velferdsstaten" har spilt fallitt (ytre høyresiden). Er sannheten som vanlig midt imellom? Herodotus velger i stedet et europeisk perspektiv:

Konflikten har utvilsomt noe å gjøre med problematikken rundt muslimske innvandrere å gjøre, som ikke føler seg velkomne eller vellykkede i det franske samfunn. Men dette er en konflikt som har vart lenge. Røttene finner vi i det gamle franske koloniriket, i Algeriekrigen og i den senere store innvandringsbølgen fra det tidligere imperiet som satte fransk "mission civilisatrice" i revers. Frankrike har hatt noen fordeler: Man har en berømt kultur det er åpent for alle å ta del i - snakker man fransk er man "franskmann". (I motsetning til andre, mer lukkede kultursirkler - som den norske). Den spenningen som etterhvert oppsto mellom etniske franskmenn og muslimske innvandrere med dertil hørende rasisme, hat mot et avvisende "vertsland" og seier til Le Pen og hans drabanter i lokalvalgene er en funksjon av frykt for noe nytt, sosiale problemer som i alle land gir seg utslag i motvilje mot fremmedfolk som "stjeler jobbene (og damene) våre" og en motvilje mot myndighetene som aldri gjør noe.

Ingenting av dette er nytt. Men det nye er at man har et EU som - dersom man er villig til å bruke dette nye verktøyet - kunne arbeide for i fellesskap skape europeiske løsninger på problemene. Problemene er nemlig ikke nasjonale - det ser vi av at bilbrenningen alt har spredt seg til Tyskland og Belgia, for ikke å snakke om innvandreruro i mange andre land. Man må være villig til å se at problemer som er felles også må løses i fellesskap. Europeisk integrasjon for å finne felles løsninger tror jeg er svaret. Dette krever at man gjør mer for å skape et felles arbeidsmarked, en felles økonomisk plattform for å skape arbeidsplasser og mer effektive kampanjer for å endre holdninger til innvandrere - fra en utgiftspost på sosialbudsjettene til en viktig arbeidskraft som bidrar til å styrke Europas økonomi. Det trenges ikke flere konferanser og komiteer av velmenende eksperter - det trenges direkte politiske tiltak med virkekraft over hele EU. Det krever at man setter de nasjonale særinteressene til side og begynner å innse at EU er der som en felles politisk plattform som har et potensiale i seg til å løse felles problemer. Som Benjamin Franklin sa det da noen forkynte at "nå gjelder det å henge sammen!": "Ja, det er utvilsomt bedre enn å bli hengt hver for oss.."

Da er det sørgelig at Frankrike etter folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat valgte å vende seg bort fra det europeiske felleskap der de har hatt en lederrolle sammen med Tyskland og drive en innadvendt politikk for å skape mer arbeidsplasser - noe de åpenbart ikke har lyktes med. Man overlot til EU selv å arbeide for mer entusiasme overfor det "europeiske prosjekt". Men EU er ikke mer enn summen av medlemslandene, og bidrar ikke disse til å styrke en europeisk identitet nytter ikke tiltak fra Brussels side alene. Et annet problem er at de europeiske lederne ikke er av samme kapasitet som på Kohls og Mitterands tid, ved siden av at man har en EU kommisjon som er svakere enn på mange år. Barroso har ikke vist seg som noen ny Jacques Delors. Storbritannia har ikke tatt noe grep for å lede Europa, mye takket være arven fra Thatcher.

Arbeid, sosial sikkerhet, kamp mot diskriminering og europeisk fellesskap hører uløselig sammen. De gamle modellene funker ikke lenger, hverken gammelliberalisme, gammelsosialisme eller gammel nasjonalisme. Konservative må bidra med å vise til EU som et uttrykk for en felles europeisk arv - eldre enn nasjonalstaten, viktigere enn lokale pragmatiske politiske interesser. Konservatives syn på staten er at den er et uttrykk for en naturlig utvikling og at dens rolle er å sørge for like muligheter for alle, samtidig som den skal ha en rolle som beskytter av borgernes interesser. Dette er en modell det nå er på høy tid at man overfører til EU. Europeiske felles tiltak vil være nødvendig for å snu voldsspiralen.

Da er det selvsagt trist at Norge er utenfor det politiske samarbeidet i EU, men det er en annen sak...