En meget stille uke

Ååååh så deilig det var å ta påskeferie! Ikke dro jeg til fjells og ikke hadde jeg sånne planker på benene man kaller ski. Men jeg sov og hvilte, og samlet krefter. Slik skal en ferie være etter en evigvarende vinter, mørke og lange arbeidsdager!

Men som god katolikk glemte jeg ikke påskebudskapet heller. Hvert år undrer man seg over den uendelige kjærligheten vår Skaper har vist ved at Han først viste seg blant oss mennesker i noe så svakt og sårbart som et lite barn - slik vi lærer i Juleevangeliet og som Paven talte om julaften, og deretter lot Ham lide døden for å løskjøpe oss mennesker for våre synder. Og deretter lot oss få føle det uendelige håp om noe bedre som ligger i oppstandelsen. Ufattelig, selv etter å ha hørt om det i 44 år - når vi tenker på all den ondskap som stadig preger menneskeheten 2000 år etter at alt dette hendte. Som en av prestene sa 1. påskedag i St. Olav: vi som er her er alle barn av det 20. århundre og kjenner til total krig, folkemord og uendelig ondskap som del av vår historie. Er det mulig å tro på noe godt med våre erfaringer? På den annen side: er det ikke selve Jesu ansikt vi ser i all den lidelse dette århundret kunne frembringe? Den lidelse Han led for oss menneskers skyld, kan gjenkjennes i konsentrasjonsleirenes grusomheter, i Saddams folkemord, i ruinene skapt av Hitlers bander. Så hvor er håpet?

Håpet ligger i troen, i beretningen om oppstandelsen, i ordene Jesus vant og jeg har vunnet! Og i vissheten om at det gode er akkurat så meget sterkere enn det onde - uansett hva vi mennesker tenker ut av ugjerninger mot hverandre - hat, rasisme, raseri bygget på uvitenhet og avvisning av kjærlighetsbudskapet. Kanskje er vi ikke verre i dag enn for 2000 år siden da Jesus var blant oss. Fra historieboken leser vi om supermakten Roma, folkemord mot andre folkeslag, etnisk rensning, tortur og forfølgelser - i antikkens verden. Men vi har fått mer effektive våpen og er i stand til å utrydde oss selv og vår verden med dem - det er kanskje hovedforskjellen.

Kanskje er det slik at vi må gjennom gjentatte ulykker og sorger for å forstå Guds kjærlighet og se håpet i oppstandelsen? Det er et gammelt ord at hver generasjon er dømt til å kjempe sin krig og gjenta sine forfedres feil. Er historien cyklisk eller lineær? Kan vi tro at det stadig er en utvikling fra generasjon til generasjon, eller gjentar historien seg bak stadig nye fasader? - Den tekniske utviklingen er utvilsom og den er stort sett til menneskehetens gode. Men den menneskelige? Vi er blitt flinkere til å kamuflere våre handlinger bak politisk korrekte termer, i stedet for det rene maktspråk antikkens herskere benyttet uten å bekymre seg over opinionsmålinger. Vi kan ikke lenger skylde på uvitenhet om konsekvensene av våre gjerninger fordi informasjon spres øyeblikkelig til alle som vil ha, nesten i samme øyeblikk som tingene skjer. Men er vi blitt bedre og klokere av det - eller er påskebudskapet fortsatt like aktuelt?

Jeg tror det er - fordi vi mennesker stadig trenger et håp om noe bedre. Ikke noe materielt bedre - det skaffer vi oss i mengder, iallefall i denne del av verden - men noe åndelig, noe som gir mening med livet. I alt det onde som stadig omgir oss - krig, terror, fattigdom - er det det enkle budskapet om Guds uendelige kjærlighet, manifistert gjennom Jesu lidelse og død på korset for å kjøpe oss fri for våre synder som trenges. Stormakter har kommet og gått, konger og presidenter har forherliget seg selv og blitt glemt... men det vergeløse barnet på Marias arm, og det budskap som ligger i Jesu død på korset og Oppstandelsen deretter har overlevet de siste 2000 år og er sterkere enn noensinne!

Hva betyr dette? At kjærligheten overvinner alt, at tross alt er det håp selv for oss mennesker dersom vi våger å tro, og at det gode Gud være lovet tross alt er akkurat så meget sterkere enn det onde - slik at vi, nærmest på tross av oss selv, fortsatt er her og lever, to tusen år etter at Han døde for vår skyld og sto opp fra de døde. Det er dette som lå i Pave Benedikts budskap - Jesus, Guds sønn, svak og sårbar som oss mennesker, men bringer av et budskap som er sterkere enn all ondskap og all krig og som gir oss det vi trenger for å gå videre. Så la oss vende tilbake til hverdagen med glede og fortrøstning!