Russland

Det er med sorg jeg leser at Russland har brutt det militære samarbeidet med NATO landene, deriblant Norge. Det er et nederlag for alle parter at den normalisering av forbindelsene man hadde oppnådd etter at den kalde krigen var slutt, synes avbrutt - selv om det sivile samarbeidet skal fortsette. Selv om Georgia-konflikten var casus belli i denne sammenhengen er det en lenge oppbygget spenning både i øst og i vest som fikk utløsing. Mens USA samler sine vestlige partnere som en hønemor sine kyllinger og slynger ut sine advarsler mot "retro-kommunistene" i øst, opptrer Russland tilsynelatende som den brutale stormakten man husker Sovjetunionen som. I det mette og oljedopede Norge tar man frem minnene om den truende Ivan, litt overrasket over at den behagelige mellomperioden - der vi kunne se litt medlidende på de fattige, forurensede sosialklientene i øst -plutselig er over!

Historien er alltid en god venn i slike stunder. Hadde politikerne vært historikere og forstått sin historie, ville svært mange tragedier vært unngått. Men de - og de fleste av oss, minnes kun historie i form av forurettethet og hevn over begåtte ugjerninger. For det første "Vesten", som i dag er noe annet enn før 1989. EU og NATO består i dag også av østeuropeiske land som har 40 års bitre minner om kommunistisk diktatur og sovjetisk dominans. Med sin stemmerett har de stor innflytelse på de beslutninger som tas når det gjelder forholdet til Russland. Så har vi USA som har hatt noen gode år som vinner av den kalde krigen og eneste supermakt etter USSRs sammenbrudd i 1991. De ser nødig et sterkt, nytt Russland vokse frem som rival atter en gang. I midten det gamle Vest-Europa, som med sin egen styrke alltid har søkt å spille en rolle som "mellompartier" uavhengig av USA - særlig Frankrike og Tyskland. Med de nye styrkerelasjonene er spillereglene endret. Iallefall inntil EU blir en ny aktør som kan spille en selvstendig, samlet internasjonal rolle. Men det vil ennå ta tid.

Så Russland. Det glemmes åpenbart at Russland var en stormakt også før sovjetperioden. Helt siden tidlig 1700-tall da Peter den Store skapte et sterkt rike som for første gang kastet seg inn i den internasjonale storpolitikken har Russland vært en sterk militær aktør, med et autoritært styre. Årsaken er at Russland fra middelalderen ble bygget ovenfra og ned av sterke tsarer og fyrster som bygget riket omtrent som ringer i vannet, med sentrum i Moskvariket. Alt skjedde i bitter kamp for overlevelse mot tartarer, mongoler, tyske ordensriddere, polakker og svensker. Det var et rike med en autoritær sentralmakt og et hav av menige borgere, uten en middelklasse som i Vest-Europa. Man etterapet teknologiske nyvinninger og inviterte utlendinger til å lære bort det nyeste i militærteknologi og maskineri og kunne således opprettholde den militære stormaktsposisjonen. Takket være det Gerschenkron kaller "tilbakeliggenhetens fordeler" - at et land kan høste fruktene av andres teknologiske og økonomiske utvikling uten å gå igjennom denne utviklingen selv - etablerte Russland seg som en imperialistisk, europeisk stormakt i den post-Petrinske periode uten å utvikle et industrielt, kapitalistisk borgerskap som kunne være en buffer mellom folk og sentralmakt. Iallefall frem til slutten av 1800 tallet.

Under napoleonskrigen var Russland en viktig alliert for de allierte i kampen mot Frankrike og det var i Russland at Napoleon fikk sitt banesår, selv om hans storhetstid tok endelig slutt ved Waterloo tre år senere. Resten av 1800-tallet gikk med til en kald krig, kalt "the Great Game", mellom det britiske imperium og Russland. Fremdeles utvidet russerne sitt rike, og underla seg Finland, Polen, og voksende deler av sentral-Asia - herunder dagens konfliktområde i Kaukasus. De støtte sammen med britene i Afghanistan og langs Indias grenser. Først i 1914 tok denne kalde krigen slutt da Storbritannia og Russland ble allierte mot Tyskland. I 1914 var Russland en autoritær stormakt meget lik dagens nasjon, bortsett fra at det omfattet mange av dagens selvstendige nasjonalstater, som Baltikum, Ukraina, Georgia og Azerbaidsjan, m.v.
Etter revolusjonen fikk den nye Sovjetstaten kjempet seg til fornyet kontroll over disse statene selv om Finland og Polen gikk tapt. Etter 1945 bygget sovjeterne opp et maktområde over Øst-Europa som de holdt i en jernhånd helt til 1989. Vi fikk en bipolær verden med USA/NATO og Sovjet/Warszawapakten som hovedmotstandere. USA "vant" det militære kappløpet ved en enestående satsing på avansert militærteknologi som Sovjetunionen ikke kunne matche, ved siden av at det kommunistiske statsbærende partisystem imploderte pga. Gorbatsjovs Glasnost politikk som fjernet selve det ideologiske legitimitetsgrunnlag som Warszawapakten bygget på. Man kunne ikke opprettholde et imperium uten noen form for politisk legitimitet, og det fantes heller ingen økonomiske, eller sågar emosjonelle bånd som bandt sovjetnettverket sammen, slik det britiske Samvelde har overlevet avkoloniseringen. Man brøt rått og brutalt med hverandre, undertiden med voldelige løsrivelsesprosesser, særlig i sentral-Asia, Baltikum og i Romania. Sovjetunionen selv falt fra hverandre og Russland var mindre enn i 1914.

Det fulgte en i russiske øyne svært ydmykende periode under Jeltsin. Fattigdommen var åpenbar overalt, folk mistet sine sparepenger, gamle mennesker fant livet verre enn under Leningradbeleiringen 1941-1943 og soldatene fikk sin lønn i poteter. Verst var kanskje slaget mot den nasjonale stoltheten. Warszawapaktlandene var plutselig NATO-medlemmer, Nordflåten rustet i filler, demagoger av alle avskygninger, symbolisert ved den politiske klovnen Sjirinovskij gjorde det nye demokratiet til en karikatur og multimillionærer brisket seg med en rikdom som sto i skrikende kontrast til elendigheten flertallet levde i. I et land som alltid har vært sentralstyrt, har statens ære og stormaktsstatus vært av enorm betydning. I tillegg har de mange eksterne truslene alltid gitt innbyggerne en forståelse av at stormaktspolitikk er eneste alternativ til å bli fullstendig knust. Hvorfor hadde Sovjetrussland ofret rundt 30 millioner liv for å slå Hitler-Tyskland, når resultatet var håpløshet overfor et triumferende Vesten med USA i spissen? Da Putin overtok makten, klarte han å bygge opp landet igjen fra bunnen av, ikke minst gjennom satsing på oljeutvinning, økonomisk utvinning, knusing av de nyrike pengebaronene og en generell heving av levestandarden. Jeg har selv observert de store forandringene som har skjedd i Russland under Putin. Hans overveldende popularitet var fullt forståelig. Landets historie har alltid handlet om sterk sentralmakt versus oppløsning og svakhet.

Med den økonomiske oppbyggingsprosessen og sentralstyrte gjenreising av Russlands styrke som nasjon var det tid for å gjenreise de militære musklene og dette gikk forholdsvis raskt unna. I mellomtiden var det med russiske øyne høyst irriterende å se gamle deler av det russiske rike rive seg løs og peke nese av Moskva med NATO og EU i ryggen - helt likegyldig overfor russisk makt og ære. Ukrainas oransje revolusjon var det siste eksempel. USA begynte å etablere seg i Kaukasus og støtte f.eks. Georgia - for å sikre amerikansk tilgang til oljekilder. Land som Russland hadde støttet, f.eks. Irak, ble valset over ende og okkupert av amerikanerne. Det hele fortonte seg som en ny innringning av Moder Russland. Til slutt ble lilleputtstaten Georgia så modig at man angrep russiske innbyggere i Ossetia, i fast tro på at Vesten ville stå den kjekke bi.
Alle hadde undervurdert styrken i Russlands nasjonalfølelse, tro på sentralmaktens rett og - deres gjenreiste militærkapabilitet. Mangel på historisk forståelse har ført til nytt blodtap, og USAs øyeblikkelige gjenopptakelse av kald krigsretorikk eskalerte konflikten hinsides alle proporsjoner. Russland er ikke et gjenfødt Sovjetunionen, men på mange måter den gjenfødte stormakten fra 1914. Autoritær men ikke totalitær. Selvbevisst, med tro på sentralmakten som har gitt folk flest velstand og stolthet over "Moderlandet Russland" tilbake. Men fremdeles uten den sterke velstående middelklassen som i vest dempet statsmaktens enevelde overfor innbyggerne. Følelsen av "oss mot dem" - av å være alene mot en truende omverden er dessverre også levende og ved uklok politikk fra Bush's og Vestens side kan denne følelsen igjen ta overhånd og alt som var bygget opp av tillit og samarbeid kan være tapt igjen for lange tider.
Opphevelsen av samarbeidet med NATO er en skarp advarsel fra historien. Vi må ta den, og forstå den!

AP+Høyre = EU-medlemskap

Dagens utspill fra Kristin Clemet om at det er tid for at AP og Høyre tenker samarbeid, ikke minst mhp. EU-medlemskap, gjorde dette til en god dag! I følge Aftenposten viste hverken Erna, Lars eller Jens noen utpreget entusiasme over ideen med å danne en Høyre-AP regjeringskoalisjon med det formål å få Norge inn i EU. Det forbauser ikke. Hvor mange ganger har vi ikke hørt store ord fra (la oss ikke nevne navn) om at "det er viktigere for oss med EU-medlemskap enn å sitte i regjering" - eller "vi vil være med der beslutningene tas"? Men når sjansen byr seg trekker alltid varmen fra taburettene dem som møll til lyset. Forstår ikke partilederne at man må komme ut av de tradisjonelle tankebaners frosne hjulspor og bryte med Rokkans høyre-venstre akse når det gjelder noe så sentralt som norsk medlemskap i EU? Må nye tanker alltid møtes med vantro og skuldertrekninger?

Vi har skravlet lenge nok, holdt tilstrekkelig mange taler i Europabevegelsen om hvor viktig man anser EU-medlemskap å være, for så å glemme det med det samme man er tilbake i Regjeringskvartalet. Det som trenges er vilje til å tenke nytt, så kan de andre følge med på lasset eller la være. Det er mange argumenter for en slik løsning:

1) Det er ikke nødvendig å bryte for godt med den tradisjonelle høyre-venstre aksen - dette kan man som Clemet sier, komme tilbake til i 2013. Jeg tror ikke en AP-H koalisjon er mer utopisk enn en borgerlig koalisjon mellom KrF, V og FrP -med H som en slags riksmeglingsmann i midten - synes å være i dag. Dersom man faktisk klarte å feste blikket mer enn forbigående på EU saken kunne man løst de praktiske problemene med en samling i midten - og sluppet både venstresosialistene i SV og liberalistene i FrP...

2) EU er i rask og konstant utvikling og jo lenger vi venter desto mer kommer Norge i en politisk, og etterhvert økonomisk, baklekse. Selv om norsk presse knapt gidder å nevne helt sentrale politiske og lovmessige initiativer i EU, f.eks. når det gjelder å løse utfordringer fra den demografiske utviklingen, globalisering, miljø og sysselsettingspolitikk - så er det et faktum at EU består av en serie prosesser som pågår parallellt, og som påvirker Norge på de aller fleste områder. Men uten at vi har annet enn en rent symbolsk påvirkningskraft.

3) Denne påvirkningskraften blir etterhvert enda mer redusert med at EU i større grad bruker den åpne samordningsmetoden (OMC) på sin beslutningsprosess. I korthet betyr dette at man starter f.eks. en lovgivningsprosess med å bli enige politikerne imellom i de 27 EU landene om grunnleggende verdier før man setter i gang den vanlige beslutningsprosessen fra EU kommisjonens side. (Uten et slikt system ville det bli svært vanskelig å samle 27 forksjellige land om én felles politikk). Det betyr at prosessen starter på Ministerrådsnivå, der Norge ikke har noen innflytelse - i stedet for på Kommisjonsnivå, der vi iallefall har rett til å gi våre innspill.

4) En slik koalisjon av Arbeiderpartiet og Høyre er ikke utenkelig - vi har nok av eksempler på det samme fra andre land i Europa. Man vil ikke ha store meningsforskjeller om utenriks- og sikkerhetspolitikk (ubetydelig i forhold til hva AP har i dag i forhold til SV), man kunne enes om velferds- og sosialpolitikk og resten kan man forhandle om. Forhandlingene ville trolig vært betydelig enklere enn å forene KrF, V, H og FrP i ett regjeringsalternativ?

5) Så er det spørsmål om folkeavstemning. Vi husker at man i 1994 mente det var politisk korrekt å la Arbeiderpartiet lede an i EU saken mens Høyre holdt lavere profil. Dersom man nå laget en historisk ny koalisjon mellom erkerivalene ville det gi et meget kraftig signal til folket om betydningen man omsider la på EU-saken fra landets ledende politikere! Trolig vil det få Venstre helt over på Ja-siden, føre til en debatt i KrF og man ville kanskje få EU-tilhengerne i SV og FrP ut av skapet og legge et press på ytterfløypartiene. EU ville gå fra en bisak til en hovedsak.

Kanskje er dette løsningen på dagens udemokratiske situasjon med norsk utenforskap, og samtidig løse den gordiske knuten på borgerlig side? Kanskje kunne Norge endelig vise solidaritet med sitt eget kontinent?

Men -hvordan blir man en vellykket profet i sitt eget land?

Mellom sjokk og vantro

Stakkars oss som har vår tilknytning i Høyre - mellom et Fremskrittsparti hvis leder ofte er sjokkert over alle annerledestenkende og en Arbeiderparti statsminister som ser vantro ut over all kritikk som slår som brenninger mot de rødgrønne kyster. Jeg har ofte nok kommentert FrPs gjøren og laden, til grilldressfolkets store irritasjon, nå er det tid for analyse av de rødgrønnes suksesser, så der ett års tid før valgkampen for alvor kommer i gang..

En god disposisjon kan være å rope høyt de rødgrønnes mest avskydde tabuord: EU! Privat! Hovedstad! Og mens de stikker hodet så dypt i sanden at de blir kvalt kan vi studere deres meritter.

EU: Det er alltid en fornøyelse å høre Jens' og Jonas' taler om at "Norge vil være der det skjer, i EU" men det er begrenset til Europabevegelsens årsmøter og lignende evenementer. Straks deres svarte limousiner har bragt dem tilbake til Regjeringskvartalet har vi "et aktivt forhold til EU", dvs. man snakker om det men ikke høyt fordi taburettene er så gode å sitte på. Åslaug, agrarfascistenes ansikt utad, blir både rød og hvit når noen forklarer at det ville gitt mer uttelling å kjempe for miljø og andre saker innenfor EU enn utenfor. At Norge som EU medlem ville hatt avgjørende innflytelse på europeisk energipolitikk, og en betydelig bedre økonomisk trygghet som del av et fellesskap enn som utenforland, er et ikke-tema. For ikke å snakke om EUs betydelig økte interesse for nord-områdene - der Norge er utelukket fra de avgjørende beslutningsprosessene - hysj!

Privat: Jeg tenker på det kjente sykehotellet og motviljen mot å la private løse floken ved Radiumhospitalet. Det ble en gåte like uløselig for Harlem og kameratene hennes som selve kreftgåten for legevitenskapen. Først etter betydelig utvist arroganse og høyrøstet mangel på innsikt ble denne saken løst. Det eneste ingen diskuterte var pasientenes interesser. Det er forferdelig nok å ha en kreftdiagnose om man ikke skal bli kasteball mellom ulike interesser og måtte flytte fra sted til sted fordi man ikke kan ha en skikkelig beslutningsprosess. Selvfølgelig er investorer interessert i å tjene penger men det var ikke noen grunn til å betvile at det lå et ekte engasjement for pasientene bak de private tilbud som ble gitt. Heller ikke her imponerer Jens med ektheten i sitt engasjement for de mennesker han og hans regjering skal være ombudsmenn for.

Hovedstad: Nå har det aldri vært pop å forsvare Oslos interesser i sosialistpartiene - hverken de med rød eller de med grønn etikett. Selv for en obskur lokalpolitiker som undertegnede er det synd å se på de fordommene som blir så mye mer åpenbare etter som tiden går. Tromsø OL er symbolsk både for sosialdemokratisk triksing og de grønne nasjonalistenes hat mot urbanitet og alt som smaker av hovedstad. Lite eller ingenting gjøres for å styrke kampen mot kriminalitet. Kampen mot fattigdommen har slått feil og selv Jens må innrømme det, i sin vantro at vi et økende antall innbyggere med alvorlige økonomiske problemer. Vi går mot et landbruksoppgjør der forbrukerne skal rammes skikkelig på pungen. Jens mener det er som det skal være - vi har råd til alt - og siden det er snart er valg skal skattene ikke økes. Bare prisene.

Fasit er - dette er ikke imponerende! Valgløfter bortforklares og glemmes. Sosialistene har bare solidaritet med seg selv og sine posisjoner. For de som stemte på dem må det føles som en lang blåmandag (ikke metaforisk ment).

I en slik stund burde det være klart for at opposisjonen samlet seg til motstøt - med ett år til å planlegge og drive langsiktig valgkamp. Her er det positivt at Høyre begynner på å fokusere på sin egen identitet. Konservatismen er og blir den tryggeste politiske strategien fordi den bygger på styringserfaring og kunnskap og ikke absolutte ideologier som sosialismen og liberalismen. Mange assosierer konservatisme med bakstreversk tro på fortiden - det er feil. Forandringer skal til der det trenges, men ikke for å endre terrenget slik at det skal stemme med det ideologiske kartet. Erfaring er en fordel når man skal finne løsninger på problemer, fordi man kan analysere hva som virker og ikke gjør det og handle deretter. Det gir også en balanse mellom det som trenger politisk styring og det som ikke gjør det. Konservatisme er ikke total statsstyring for styringens egen skyld (rødgrønne) eller å overlate alt til markedet og la de som taper skylde på seg selv (liberalister). Først og fremst er vi et troverdig alternativ. La oss tro på noe - oss selv!

Å kjempe EU-kampen

Igjen våkner man til nyhetene fra klokkeradioen, mens oppleseren forkynner at aldri har flere vært imot norsk EU medlemskap, hele 54 %. (I tillegg er det mandag, usj!)

NRK innhenter som alltid nei-sidens triumferende begrunnelser, ikke kommentarer om hvordan man anser saken på ja-siden.

Men jeg har jo denne bloggen, da, og kan gruble fritt selv.

1) La oss begynne med en positivistisk innfallsvinkel: Folk vet så mye om EU, dens beslutningsprosesser, politiske trender og lovgivning at man på et godt begrunnet, akademisk grunnlag finner at det er mer som taler mot, enn for, norsk EU-medlemskap. Kommentar: Neppe. Spør mannen i gata om han vet at 31-bussen er tilgjengelig for gamle med rullator pga. et EU-direktiv, og han svarer helst at "visste ikke det - men de skal nå regulere alt mulig". Eller at det er direkte valg til Europaparlamentet, at Lisboatraktaten og Charteret for grunnleggende rettigheter gir EU-borgere sterkere individuelle rettigheter enn norske borgere - alt er ukjent. Hvorfor? Fordi det ikke er fokus på positive sider ved EU-samarbeidet i media, politisk debatt eller f.eks. i kulturspaltene i det hele tatt. Det man aldri snakker om, vet man heller ikke mye om. Ett unntak er miljøkravene fra EU som motvillig anerkjennes som gode, men "Norge skal bli like bra som dem!" er en vanligere reaksjon - enn at man begriper at man oppnår mer gjennom forpliktende samarbeid enn alene.

2) En annen vinkling: EU har opptrådt "dumt" mot Norge og ingen vil være i det europeiske fellesskapet, der vi blir underlagt liberalistisk styrte kapitialist-stormakter. (Nasjonalistisk-sosialistisk synsvinkel). Kommentar: Jeg mener nå EU har opptrådt svært så forståelsesfullt overfor Norge, altfor imøtekommende spør du meg. (Sett at du ledet en organisasjon som skulle arbeide for medlemmenes beste. Medbestemmelse krevde at man var medlem, som vanlig er. Så er det en pappagutt som forlanger at han skal være med å bestemme i organisasjonens styre, men ikke melde seg inn, og som forkynner høylydt hvor mye flinkere han er enn alle de andre medlemmene til sammen. Han vet lite om organisasjonen men kritiserer den høylydt. Det mest komiske er at han betaler mange penger for å følge reglene til organisasjonen men blåser i å være med å utforme dem. Vel, som foreningsleder synes du han er en pain in the ass, men han betaler jo for å dumme seg ut.. ) Liberalisme... vel, EU er et fellesmarked og ble født som sådan, men man har for lengst innsett at man trenger en god, felles sosialpolitikk og miljøvern for at det nevnte markedet skal fungere. Men den viktige diskusjonen er gått hus forbi i Norge!

3) En tredje vinkling: Norge klarer seg best alene. Vi har jo NATO og Europarådet (noen som husker hva de driver med?), og først og fremst oljen. Med så god råd som "alle" har trenger vi ikke EU? (Naivistisk-narcissistisk vinkel). Kommentar: Utviklingen går mot flere sikkerhetspolitiske beslutninger fattet i Europa, som angår Europa. Da hadde det vært fint å kunne være med i de besluttende organer? I fjor ble det holdt et for Norge svært viktig møte om nordområdenes fremtid, men det var for EU-land og innbudte tredjeland. Ikke Norge. En episode som raskt ble fortiet av norsk presse men ganske så symbolsk. Europarådet er der, men det er sjelden man hører om dem for de kan ikke fatte beslutninger som binder medlemmene og produserer ikke mye mer enn rapporter og erklæringer som man kan følge om man vil. De har faktisk mindre å si over nasjonal styring enn FN, som iallefall kan lage konvensjoner man må følge! Skulle venstre- og ytre høyresiden angripe et europeisk supperåd, ville Europarådet være en mer relevant blink.. Men de forstyrrer oss ikke så why bother?!

4) En fjerde vinkling: EU er en venstreorientert byråkratmaskin som vil innføre sosialistisk markedskontroll. La oss melde oss inn i USA i stedet (liberalistisk synsvinkel). Kommentar: Vel, Norge er en landfast del av Europa. Vi har alltid vært en del av europeisk kultur og er i et skjebnefellesskap med våre nærmeste naboer, først og fremst. Det er korrekt at EU kommer med bestemmelser som kan virke irriterende på deler av næringslivet, f.eks. innen miljø, eller at man helst skal tenke universell utforming ved offentlige anskaffelser. Flyselskapene skal ikke lenger kreve penger for å assistere funksjonshemmede og annen styggedom. Men disse bestemmelsene er visselig fattet av de 27 medlemsregjeringene i fellesskap, hvorav ganske mange er utgått av høyrepartier?

Kort sagt, uvitenheten er nei-sidens beste våpen og venn. Så hva kan vi utdøende ja-folk gjøre? Holde motet oppe, og spre informasjon, kaste lys over så vel venstre- som høyresidens falske påstander om EU, og håpe på at denne selvtilfredse nasjonen en dag vil oppdage at også vi har et ansvar for Europas fremtid..

Brev til Kleppa om husleiereguleringen fra Rådet for funksjonshemmede

23. januar ble Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner informert om konsekvensene av oppheving av husleieregulering for en ikke ubetydelig del av bydelens - og byens - innbyggere. Av disse vil caa. 15 % være uføretrygdet. På bakgrunn av informasjonen, og et par forskningsrapporter som forsterker inntrykket, ble følgende brev oversendt kommunalminister Kleppa:

Konsekvenser av oppheving av husleiereguleringen fra 2010 for funksjonshemmede og eldre i bydel Frogner

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner vil med dette brevet uttrykke vår store bekymring for konsekvensene for innbyggere med nedsatt funksjonsevne og eldre i vår bydel. I forbindelse med Rådets møte den 23.01.2008 ble vi gitt orientering om konsekvensene av oppheving av husleiereguleringen i bydel Frogner. Basert på denne orienteringen retter vi herved denne henvendelsen til kommunalministeren for å be om en orientering om hvilke tiltak Departementet vil foreta seg for å avhjelpe at mange beboere uforskyldt havner i alvorlige sosiale og økonomiske problemer pga. avviklingen av husleiereguleringen.

Fra NIBR-rapport 2007:21 ”Husleieregulering – status før avvikling i 2010” kjenner vi til at det er i bydel Frogner man finner de fleste kjente regulerte leieboligene, 43 %, men at det totale antallet regulerte leieforhold imidlertid er betydelig høyere. Det regnes videre med at gjennomsnittsalderen for beboerne er 63 år, at 2 av 3 er enslige. Videre vet vi at 38 % av beboerne lever av alderspensjon, 33 % av lønn, 15 % av uførepensjon. Beboerne har i gjennomsnitt leid boligen i 30 år.

Når det gjelder gjengs leie i bydel Frogner, som leiene vil bli fastsatt etter ved oppheving av husleiereguleringen, er denne allerede meget høy i vår bydel:
1-roms kr 6 338,-
2-roms kr 8 122,-
3-roms kr 9 911,-
4-roms kr 12 867,-
5-roms kr 16 348,-

Prisene er pr. 3. kvartal 2007. Det sier seg selv at de inntektsgruppene som vil bli utsatt for en så voldsom husleieøkning fra 2010 vil ha uoverstigelige problemer med å klare sine boutgifter og at bydelen i realiteten sitter på en ”tikkende bombe” av sosiale problemer for mennesker som har tilbrakt det meste av livet her.
Det kan gis statlig og kommunal bostøtte, men denne dekker bare delvis boutgiftene til personer med lave inntekter, henholdsvis 1 000 kroner pr. måned til de med under kr 14 000,- i månedlig inntekt og kr 4 000,- i statlig bostøtte for en enslig minstepensjonist. Med oppheving av husleiereguleringen blir det helt utilstrekkelig. Bydelsadministrasjonen oppgir at det regnes med at det er ca. 1 750 boliger med prisregulering i bydelen.

En av årsakene til at mange er havnet i dagens vanskelige situasjon er at man på 1980-tallet ga adgang til å omgjøre obligasjonsleiligheter til selveierleiligheter. Leieboerne kunne da kjøpe leilighetene eller utleierne kunne innløse obligasjonene og enten selge leilighetene som selveierleiligheter eller fortsette å leie ut. Fra denne perioden begynte en vanskelig økonomisk situasjon for mange, selv med husleiereguleringen for dem som bor i eldre gårder.

Avvikling av husleiereguleringen betyr at det at det blir et stort press på kommunale botilbud (bydelen har i underkant av 500 boliger hvorav de fleste er leid ut på langtidsavtaler, og det vil derfor ikke være mulig å fremskaffe kommunale botilbud til denne gruppen). Det vil bli en betydelig økning i sosialhjelpsutbetalingene i bydel Frogner etter at beboerne har brukt opp alle sine sparepenger.. Det vil også oppstå store flyttebehov blant eldre og hjelpetrengende til mindre boliger med lavere leier. Det vil føre til et generelt press på husleiene i bydelen, som allerede er høyest i Oslo.

For funksjonshemmede vil dette utgjøre ytterligere problemer. ”Statusrapport 2007 om samfunnsutviklingen for personer med nedsatt funksjonsevne”, utgitt av Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, viser at i Norge er kun 7 % av norske boliger helt tilgjengelige for funksjonshemmede. I tillegg stiller funksjonshemmede ofte svakt på boligmarkedet pga. lavere inntekt og fordommer om personer med nedsatt funksjonsevne som beboere.

Denne gruppen, samt eldre med ulike aldersrelaterte funksjonsnedsettelser, vil etter Rådets oppfatning altså kunne møte ytterligere stigmatisering og sterkt redusert livskvalitet ved siden av de problemer som rammer alle som blir berørt ved opphevingen av husleiereguleringen.

Vi vil også rette Statsrådens oppmerksomhet mot de tildels store psykiske belastninger som usikkerheten ved oppheving av husleiereguleringen påfører de som vil møte disse problemene. Rapporten ”En annen historie. Om det å bo i Oslo” av forsker Anne Helset viser gjennom intervjuer at mange av denne gruppen føler en psykisk press som går på helsen løs, etter at de har bodd i mange år av sitt liv i samme leilighet. Dette er en meget sterk beskrivelse av mennesker, ikke statistikk: ”I enkelte tilfeller må leietakere forholde seg til utleiere som vet å benytte seg av huller eller uklarheter i lovverket som omhandler boligsektoren. Eiernes ønske om økt fortjeneste på sine eiendommer kombinert med den lovbestemte økningen i leieprisen bidrar til å svekke leietakernes trygghet for eget hjem og gjør det ulikeverdige forholdet mellom utleier og leietaker tydelig”.

Sikkerhet avhenger av at man kan betale sin husleie og er denne for høy i forhold til inntekten forsvinner sikkerheten for å kunne bo, uansett hvor sterke rettigheter man har ihht. Husleieloven. Svært mange i bydel Frogner har ”uoppsigelige leiekontrakter”, noe som indikerer lang botid, og har lav leie sammenlignet med gjengs leie og markedsleie – likevel er den for mange i overkant av hva de kan klare å betale etter sin inntekt. Ikke alle har heller oppsparte midler og de fleste vil ikke lenge kunne klare dagens markedsleie i bydelen. Mange frykter sine huseiere, blir utsatt for press for å selge eller si opp sine kontrakter, eller har endog vært utsatt for fiktive ”visninger” for å legge ekstra psykisk press på dem.

Det er flere løsninger som er mulige – fortrinnsvis at de leietakere som ønsker det kan bli boende. Dette kan omfatte ”frysing” av regulerte leier til et fortsatt rimelig nivå, eller subsidiering av husleien på samme måte som eldre i dag får subsidierte eldreboliger, eller at bostøtten får et bredere grunnlag enn i dag for middelaldrende og eldre i private utleieboliger slik at de kan få bostøtte før de utsettes for en økonomisk nødssituasjon. Eventuelt kan det, slik Helsets rapport foreslår, etableres boltilbud og hjelpeordninger for det økonomiske mellomsjiktet av middelaldrende og eldre som ikke er i stand til å delta på det ordinære boligmarkedet med sine korttidskontrakter og høye leier, spesielt i bydel Frogner.

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner ber statsråden gjøre rede for hvilke tiltak og løsninger som kan finnes, mens det ennå er tid, til å hjelpe innbyggerne og forhindre sosial nød.

Vi ser frem til Statsrådens tilbakemelding.

Med hilsen

Rudolph Brynn
Leder, Rådet for funksjonshemmede, bydel Frogner

...det skal bli spennende å se hva hun svarer...

2008 - nye muligheter

Dette blir et spennende år for oss som følger med på utviklingen i EU. Imorgen reiser jeg selv til Brussel for å delta i et europeisk møte om utvikling av standarder innen IKT som kan brukes som indikatorer for å måle universell utforming. Dette blir et viktig verktøy for alle som driver med offentlige anskaffelser i Europa, fordi det gir myndighetene noe konkret å måle etter. Selv har jeg laget en veileder i hvordan man stiller krav om universell utforming i offentlige anskaffelser, men det trenges bestemt mer konkrete og målbare kriterier. Og dette arbeidet er nå i gang flere steder.

I tillegg vil IKT bli et tema for EUs arbeid og det ryktes at man vil komme med en ny lov med krav om universell utforming av offentlige hjemmesider. Ikke for tidlig, ettersom man i flere år har hatt lovgivning med krav om tilgjengelighet til offentlig transport, og har laget diverse politiske retningslinjer og rapporter om eTilgjengelighet, uten å følge opp med lover.En lov mot diskriminering av bestemte grupper i samfunnet er bebudet før sommeren, og den skal omfatte diskriminering på grunnlag av kjønn, alder, seksuell legning, religion, etnisk opprinnelse og funksjonshemning. I tillegg fortsetter arbeidet fra funksjonshemmedes side for å få en egen antidiskrimineringslov (disability specific Directive) slik man vil få det i Norge denne våren. Jeg var i Brussel da 1,3 millioner underskrifter ble overrakt Kommisjonen og Parlamentet for en slik lov, og det gjorde forhåpentlig inntrykk på EUs høye representanter. Dette har vært omdiskutert i mange år i EU - kanskje får vi en positiv utvikling dette året!

I det hele tatt betyr EU mer og mer for grupper som til nå ikke har merket for mye til det Europeiske Fellesskap fordi dette har konsentrert seg om tradisjonell fellesmarkedpolitikk. Men EU er en sosial aktør og Lisboatraktaten som ble vedtatt i fjor gir en ny og sterkere pådrift for videre utvikling. Jeg er heldig som kan følge med på dette og gi et lite bidrag - men tenker ofte på hvor mye mer dette landet kunne gjort i solidaritet med den verdensdelen vi tross alt er geografisk del av - dersom Norge var EU-medlem..

Fortsatt Godt Nyttår!

Lisboa-traktaten er på plass!

Vi gjengir med dette næringsrådens rapport - han sier det like bra som meg!

Lisboa-traktaten er på plass!Som kjent ble den nye Lisboa-traktaten undertegnet i Lisboa den 13. des. Det portugisiske formannskapet klarte, til tross for mye kritikk, å overtale stats- og regjeringssjefen til å fly ned til Lisboa, bare for å undertegne traktaten for så å fly tilbake til Brussel og fortsette toppmøtet der. Og selv om Portugiserne tar æren for at de fikk på plass traktaten er det vel det mandatet som tyskere i sin formannskapsperiode fikk på plass, som førte til at EU nå kan gå videre og konsentrere seg om andre viktige utfordringer. Riktignok skal Lisboa-traktaten ratifiseres i alle landene, og selv om det er mange uavklarte spørsmål hevder i alle fall mange kilder i Kommisjonen at dette vil la seg løse slik at traktaten kan tre i kraft 1. januar 2009.
EU-flagget, EU-hymnen og EU-mottoet og annen symbolikk om overnasjonalitet er strøket i traktaten. EUs toppmøte eller Det Europeiske Råd vil, fra høsten 2009 bli ledet av en fast president (formann) som velges av Rådet for en periode på 2 ½ år med mulighet til forlengelse for ytterligere 2 ½ år. Stillingene til Solana og Ferrero-Waldner slås sammen til Rådets generalsekretær som også blir visepresident i Kommisjonen. Antallet kommissærer vil fra 2014 bli redusert til 2/3 av medlemslandene etter en rotasjonsordning. Det Europeiske Parlament styrker sin rolle og vil få medbestemmelse med Rådet på 95 % av alle lovforslag og være helt likestilt med Rådet når budsjettet skal fastlegges. Av andre endringer kan nevnes at
minst 1 mill borgere kan be om at Kommisjonen legger frem et lovforslag, de nasjonale parlamentene har fått en traktatfestet rolle som overvåkere av nærhetsprinsippet eller subsidiaritetsprinsippet, klimaendringer og energisolidaritet er kommet inn i traktaten
og man har fått en mekanisme der Rådet eller en medlemsstat kan be Kommisjonen om å legge frem et forslag for å oppheve en rettsakt.
Det er for tidlig å si noe konkret om hvilke konsekvenser den nye traktaten får for EØS-samarbeidet, men det blir i alle fall en ny avtalepart, nemlig Den europeiske Union og ikke lengre Det europeiske Fellesskap. Dessuten vil den såkalte søylestrukturen oppheves, der søyle III (justispolitikk) og søyle I (indre marked) gjøres overstatlig, mens søyle II (felles utenriks- og sikkerhetspolitikk) ikke gjøres overstatlig. Det er få (om noen) endringer knyttet til det indre markedet, men flere endringer knyttet til samarbeid utenfor de fire friheter. Dette, sammen med at pilarstrukturen forvinner kan medføre utfordringer knyttet til hva som er innenfor og utenfor EØS-avtalens virkeområde.

Jobb- og vekst strategien for en ny treårs periode.
Med bakgrunn i det såkalte ”Vision paper” som Kommisjonen presenterte til toppmøtet i oktober, samt alle medlemslandenes fremdriftsrapporter på sine nasjonale reformprogrammer, presenterte Kommisjonen, den 12. desember sitt forslag til den nye treårs-syklusen fra 2008 til 2010. Det gjøres ingen endringer i de 24 integrerte retningslinjer (som danner basis for de nasjonale reformprogrammene)
De 4 hovedprioriteringer; mer FoU og innovasjon, SMB’ers business potensial, flexicurity i arbeidsmarkedet, og en integrert EU-politikk på energi og klimaendringer – ligger fortsatt fast!
Barroso sa, under presentasjonen, at ”Europa leverer resultater” og landene har tatt de nasjonale reformprogrammer på alvor, men påpekte samtidig at vedtatte reformer må implementeres, og at selv om det merkes en viss form for ”reform-matthet” må nye reformer til for å mestre globaliseringen!
Kommisjonen foreslår bl.a. følgende handlinger for den neste 3-års perioden:- bredbånd til min 30 % av EUs borgere - og samtlige skoler innen 2010
- det må fastsettes nasjonale mål for å øke basis-kompetansen til skolebarn samt mål på å begrense drop-out fra skolen
- vedta ”European Small Business Act”
- vedta et integrert patentsystem (der språket har vært største hindring)
- fullføre det indre marked for energi
- vedta obligatoriske målkrav for energiforbruk i offentlige bygninger, og
- energieffektivitet må være ett av kriteriene ved off. innkjøp
Når det gjelder globaliseringen og den eksterne dimensjonen for EU sier Kommisjonen at man må ”kombinere åpenhet med det legitime kravet om å beskytte europeiske interesser”. Kommisjonen vil utarbeide en årlig analyse av land og sektorer, utenfor EU, der handelsbarrierer fortsatt eksisterer.

Kommisjonen presenterte også Fellesskapets Lisboa program (CLP) den 12.des. Dette favner de fleste fellesprogrammene, slik som i forrige periode med CIP, 7 rammeprogram etc. Siden de fleste av disse programmene er i full gang er CLP ganske endret for den nye tre års syklusen der de viktigste elementene er etableringen av en Small Business Act, skaffe mer venture capital til innovasjon, etabler et ”blue card” for kunnskapsbasert immigrasjonspolitikk, fokusere på finansielle tjenester i det indre marked og etablere en bærekraftig industripolitikk (greening industry). Samtidig påpeker Kommisjonen at det er viktig med en klarere fordeling av ansvaret mellom hhv medlemslandene, Kommisjonen og Europaparlamentet.

Revisjon av det indre marked
I forkant av den lenge varslede ”Single Market Review” presenterte KOM en skryteliste på hva man har oppnådd i EU de siste årene; velstanden har økt med 2,15 % av BNP, det er skapt en rekke nye arbeidsplasser, det er lettere å bevege seg uten pass, et bredere sortiment av varer og tjenester og til lavere priser som kan handles på tvers av landegrensene, enklere og billigere å etablere en bedrift, mindre red-tape, lettere å studere i et annet land og lettere å flytte på seg.

Denne revisjonsprosessen har vært en lang prosess med mange høringer og store forventninger før den endelig ble presentert på You Tube (!) før jul! Den setter fremfor alt EUs borgere i høysete og vil gi forbrukerne større rettigheter ved blant annet å etablere en klageadgang overfor produktprodusenter på tvers av landegrenser. Kommisjonen ønsker å gi forbrukere bedre opplysning gjennom å etablere ”indre markeds sentere” i de respektive medlemsland. De vil komme med initiativ for å bedre matvaremerkingen, bedre markedsovervåkning av legemidler og gi bedre opplysning om farmasøytiske produkter. Det skal bli enklere å bytte bank over landegrensene uten store avgifter. De vil gjøre det lettere for SMBer å få tilgang til kapital, gi de enklere regelverk samt gjøre det lettere å delta i anbud om offentlige innkjøp. Kommisjonen vil også etablere ”indre markeds ambassadører” som vil drive prosessen fremover og ivareta forbrukernes interesser, samt at de årlige fremdriftsrapportene på de nasjonale reformprogrammene vil få et eget punkt om kontroll av hvordan det indre marked fungerer. De vil etablere en ny og forenklet standardiserings-strategi, forsøke å få fortgang i patentsaken og etablere såkalte forsker pass som vil gjøre det enklere for forskere (med familie) og flytte over landegrenser. Det foreslås også å etablere et eget forbruker scoreboard med naming og shaming av hvordan medlemslandene ivaretar forbrukernes interesser.
Indre markeds revisjonen har også en sosial dimensjon med visjoner om blant annet
likestilling, mobilitet og jobbmuligheter, samt en kommunikasjon om tjenester av allmenn interesse inkludert sosiale tjenester av allmenn interesse.

Brussel, 4. januar 2008
Dag Holler
Næringsråd