Dødsstraff i øst og vest

Medblogger Vampus (http://vampus.blogspot.com/) skriver i dag om en dødsstraffsak i Iran der en jente som har forsvart seg mot voldtekt skal henrettes. Hun setter saken i relasjon til den oppmerksomheten dødsstraff får får den finner sted i USA. Herodotus er selv sterkt imot dødsstraff uansett hvilket samfunnsregime den finner sted under. Svært ofte er bruk av dødsstraff en ultimat form for å vise hvilket trinn på den samfunnsmessige rangsstigen folk befinner seg. Du har større sjanse til å bli henrettet i USA dersom du er en ressurssvak farget person enn en ressurssterk hvit, viser statistikk fra Amnesty International. På samme måte får du en langt mindre pen behandling av rettsvesenet i enkelte muslimske land dersom du er kvinne. Jeg husker ennå med gru en glimrende reportasje fra Iran i Der Spiegel jeg leste i 1980-årene om en kvinne som ble stenet for "utroskap". Første stenen skulle kastes av hennes far, men han var ikke noe treffsikker og etter tre "sjanser" overtok dyktigere folk. Groteskt.

Men vi skal heller ikke glemme det som skjer svært ofte lenger øst, i Kina, og som vi aldri får høre om. Her blir folk dømt for politisk opposisjon, skattesvik, prostisjon, hallikvirksomhet etc. med jevne mellomrom en plakat om halsen, blir kjørt rundt i byene på åpne lastebiler til spott og spe og endelig skutt på f.eks. en fotballbane som skrekk og advarsel. Den britiske kirurgforeningen har nå reagert på den usannsynlige korte leveringstiden Kina har på å levere donororganer til kirurger som trenger det. Det er ikke tvil om at Kinas gode tilgang på dette kommer av alle de mennesker som blir skutt og deretter må "donere" sine organer til statens beste. Hvorfor er det ingen oppmerksomhet på dette i Norge? Hvorfor viser NRK bare smilende presidenter som spiller på Griegs piano på Trollhaugen og aldri Amnestys opptak av offentlige henrettelser?

At staten slipper unna med mord er like galt når det skjer i USA som i Kina og Iran og alle de andre landene som praktiserer en barbarisk straffepraksis. Men la oss nå ikke tenke på ubehagelige ting for lenge; det er snart fotball-VM..

En hellig påske

Herodotus har vært ganske tilbaketrukken lenge fordi den lange prosessen mot konvertering til den Katolske Kirke har tatt opp de fleste våkne timer. Dette har vært en lang prosess som startet da jeg var i Belgia i flere år og oppdaget det vakre fellesskapet som de av mine venner og kolleger som er katolikker kunne være en del av. Den Katolske Kirke er Moderkirken, og uttrykker en opprinnelig hellighet som har forsvunnet i dagens norske "in-statskirke". Egentlig burde kirken ikke stå i veien for noen ting, mener man i Norge, den må være "moderne" og følge trendene ellers så bør den forsvinne og joine de andre sektene.

Jeg er imot selve begrepet statskirke, og at en stat skal styre en kirke i det hele tatt. Kirken skal ta seg av helt andre ting enn staten. Den skal gi hjelp og rettledning i troen, trøste alle de som har det vanskelig i samfunnet, og være et rom der man kan finne stillhet, tro og føle helligheten som strømmer fra treenigheten i Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Det siste stedet du finner denne rene formen for tro og hellighet er i den Katolske Kirke. Og et fellesskap med andre troende som ikke handler om å følge trender og moter men å styrke hverandre i en apostolisk gjerning som prester og legfolk står sammen om. Først og fremst er den Katolske Kirke det motsatte av nasjonal - den har et fellesskap på tvers av grenser, den representerer en europeisk helhet og ikke nasjonalisme. Den krysser kontinentene og raseskillene og har et medlemstall på over en milliard mennesker!

Så Herodotus gikk på kurs, deltok i evangeliseringsuken, som var et initiativ fra avdøde pave Johannes Paul II og gransket sitt eget indre nøye. Egentlig var beslutningen fattet for lenge siden men det vakreste øyeblikket å ta kommunionen og fermingen (konfirmasjonen) er Påskenatt. Og det fikk jeg lov til av selveste biskopen.

I en kirke bare opplyst av vokslys gikk vi inn i prosesjon og etter lesingene fra ulike deler av Bibelen var det store øyeblikk inne. Først ble alle lys tent og alle klokkene ringte. Jesus var oppstanden! Vi var seks som skulle tas inn i det fulle katolske fellesskap, hvorav en skulle også døpes. (De som allerede er døpt i statskirken slipper ved konvertering) Så sa vi frem trosbekjennelsen, ble salvet og fikk den første kommunion. Det er ikke mulig godt nok å beskrive følelsen av å krysse en terskel, begynne på resten av livet, føle varmen fra de hundrer av folk som var der og kjenne de varme håndtrykk fra gamle og nye venner. Biskopen utstrålte en vennlighet og velkomst som jeg aldri har opplevet før. Først et godt stykke inn i 1. påskedag var det over og jeg var klar til å påbegynne et nytt liv!

Senere ble det opplyst på NRK at det var overstrømmende oppslutning i de katolske kirkene i Norge og at den Katolske Kirke nå er det nest største trossamfunn i Norge. Selv om man prøvde å antyde at dette skyldtes alle utlendingene som strømmer til landet er det ikke til å komme bort fra at de som har en kristentro, og jeg er blant dem, nå vender seg til Moderkirken. Alt dette vil jeg diskutere etterhvert!