Foran et landsmøte

Dermed starter et viktig landsmøte i Høyres historie - hvordan man samler trådene etter et sviende nederlag - en vanskelig situasjon for ethvert parti men en situasjon som krever at lederne skjerper seg, finner ut hva som gikk feil i stedet for å leke "blame game" og kommer opp med nye ideer for hvordan man får velgerne tilbake. For Høyres del er dette ikke en umulig oppgave dersom man setter en del gamle tanker og tradisjoner til side - og ikke bruker for mye tid til å se tilbake uten i den grad det trenges for å trekke de nødvendige konklusjoner.

Fortiden: Det er alltid vanskelig å være et parti i regjeringsposisjon. Man får skylden for alt som går galt, også det som forgjengerne igangsatte og som man ser konsekvensene av først nå. Når man attpåtil er partner i en regjering med to partier det hele tiden må inngås kompromisser med, man helst ville ha hatt statsministerposten og det er forbudt å snakke om EU-meldemskap - ja så er det ikke lett. I en slik situasjon skulle man så ut i valgkamp der et fremstormende populistparti som mener det som er populært i øyeblikket legger ned veto mot statsministeren, og ditt eget parti går til valg for den samme statsministeren - som tilhører et annet parti - ja så har man en oppskrift på katastrofe. Og den kom.

Leksjoner av fortiden: 1) Har man et stort parti, er det lurt å profilere det og ha en statsminister fra det samme partiet. Dersom du likevel skal få skylden for det regjeringen gjør, er det like greit å føre ditt eget partis politikk. 2) Det viktig å høre på hva folk er opptatt av, ikke hva næringslivslederne og banksjefene alene mener. 3) Politisk spill skaper politikerforakt og dette rammer særlig de som sitter i posisjon.

Fremtiden: Det er flere ting å gripe tak i. 1) Det er en kjent sak at Høyre nå er splittet mellom de som vil trekke partiet i en liberalistisk, thatcheristisk retning og de som søker mot mellompartiene "slik man alltid har gjort". Dette er ikke positivt for det bildet folk har av Høyre. Det er allerede et liberalistisk parti i Norge og det er Fremskrittspartiet. Trolig har ikke folk fått med seg dette fordi FrP aldri står frem med en klar politisk profil - dette er årsaken til deres suksess. Høyre trenger derfor å finne - tilbake til - sin egentlige profil: konservatismen. Vi har et partiprogram som ikke nevner "konservativ" med et ord og det er årsaken til vår manglende suksess. Hvis folk hadde en klar oppfatning av vår grunnleggende ideologi, og at denne er annerledes enn liberalistenes - ja så tiltrakk vi oss de som kan støtte en slik ideologi. Med andre ord: Høyre må klart definere hva vår konservative ideologi er, og hva som skiller mellom denne og liberalismen.
2) Man må ikke bare si at Høyre satser på EU, man må vise det gjennom klar profilering av hvilket Europa Høyre ønsker seg og hvorfor vi vil ha EU-medlemskap nå. Det nytter ikke å vise til at "alle vet at Høyre er et ja-parti". 3) Jeg er enig med dem som sier at med et (beklageligvis) stort Fremskrittsparti kan ikke Høyre avvise å ha en form for samarbeid med dem. Det ville være å ikke respektere demokratiet. Men desto viktigere blir det å trekke klare grenser mot deres liberalistiske profil og lunkne holdning til EU - ellers havner vi i en ny koalisjon der det er forbudt å snakke om vårt viktigste utenrikspolitiske spørsmål, slik som under Bondevik eller Stoltenberg nå. 4) Samtidig må Høyre ikke slå hånden av samarbeidet med KrF men aldri igjen må vi la dem leke storebror i en regjering. Høyre skal være det ledende parti i en eventuell ny koalisjon.

Og sist men ikke minst ville det vært interessant å la FrP styre alene uten Høyre i regjering. Av og til må vondt med vondt fordrives. Kanskje denne overmette nasjonen hvis intellektuelle nivå hos velgerne ser ut til å stanse ved siste side av VG fortjener en dose med Fremskrittspartiet i regjeringsstolene. Den kalde likegyldighet de har vist overfor vanskeligstilte i for eksempel Oslo vil da kunne forplante seg utover landet, samtidig som vår internasjonale posisjon kan gå over fra farseaktig til direkte tragisk, særlig overfor EU. Østerrike har testet ut Jürg Haider, Italia har levet med Silvio Berlusconi - hvorfor ikke la Norge få en dose Siv Jensen? Risikoen er at man da som motreaksjon får en SV-RV regjering eller noe sånt, men etter statsvitenskapelig pendellov skulle Høyre gjenvinne sin naturlige posisjon som det største borgerlige partiet straks folket får bedre overblikk over de reelle alternativene. Ha et godt landsmøte, o Høyre!

Utvidelsen av EU - en suksess?

Det skorter ikke på negative kommentarer om hvorvidt utvidelsen av EU var en suksess eller ikke. Alt fra økte skattebyrder til oversvømmelse av polske rørleggere og baltiske prostituerte har vært anført som negative konsekvenser og et bevis på at utvidelsen var prematur og ødeleggende for folks oppslutning om EU i de gamle EU15-landene. Herodotus kan selv huske den gangen Eurostat publiserte meningsmålinger der så lite som 40% av velgerne i f.eks. Tyskland støttet utvidelsen, mens 70 % støttet at Norge skulle bli medlem! Det var den gang folk ennå husket at vårt land eksisterer.. :-)

Nå har imidlertid Europakommisjonen gitt ut en rapport ved navn "Enlargement, two years later: An economic evaluation, laget av DG Economic and Financial Affairs. Rapporten kan nok på mange virke som et mottrekk mot all kritikken mot utvidelsen, men EU svarer med kalde fakta: Kun 1-1,5 % jobber er "tapt" for de gamle EU-landene til de nye ved relokalisering. Investeringer i de nye landene er hovedsakelig et resultat av provatisering og ikke ved at virksomheter er flyttet fra gamle til nye EU-land. På dette vis mener Kommisjonen å avvise trusselen om sosial dumping som resultat av utvidelsen. Andre tall som legges på bordet er at de nye medlemsland har en årlig vekstrate på 3,75 % og inntekt per capita har steget fra 1997-2005 fra 44 % av EU-gjennomsnittet til 50 %. Utenlandske investeringer står for 40 % av brutto nasjonalproduktet i de nye medlemslandene - for 10 år siden var tallet ca. null. Man søker også å påvise at utvidelsen også gir fortjeneste for de gamle EU15 landene; for eksempel har våre driftige medskandinaver i Danmark fått opprettet 35 000 nye jobber i eget land knyttet til utvidelsen.

Det spørs om rapporten blir folkelesning nok til å redusere folks "polakkskepsis", men det er interessante tall å arbeide med. Helt fra det gamle EEC har man jobbet med lovgivning og tiltak for utjevning i Europa for å hindre nettopp "sosial dumping" ved overflytting av arbeidsplasser - den gang i 1957 til Syd-Europa. Det var nettopp derfor EEC/EU fikk en sosialpolitikk fra den første dag (18 av 248 artikler i Romatraktaten men dog..) for å gi felles regler for arbeidsmiljø og sikkerhet på arbeidsplassene. I dag er EU i ferd med å bli en større sosialpolitisk aktør og en god sosialpolitikk regnes i dag som forutsetningen for EUs konkurransedyktighet - ikke et biprodukt av vekst. Dette må Øst-Europa forholde seg til på lik linje og sannsynligvis vil dette ha samme effekt på å motvirke sosial nød og ulikhet i øst som det i sin tid hadde i Irland, Spania, Portugal og Hellas. Nå er det EUs utfordring å spre mer informasjon om de faktiske konsekvenser og i mer popularisert versjon enn tørre rapporter!

Gratulerer med dagen!

Som alle kultiverte mennesker vet er det Europadagen i dag! Og en interessant nyhet er jo at 15 land nå har ratisfisert Grunnlovstraktaten med Estlands parlamentariske vedtak. Finland skal være det neste. At 15 mot 2 stemmer betyr at de 2 har makt til å stanse ratifikasjonsprosessen kan jo virke rart for noen men det er jo slik at sjokket var så stort ved de gamle medlemslandene Nederlands og Frankrikes nei at det hele gikk i stå. Men nå sies det at Europakommisjonen har våknet av sjokket og i morgen vil legge frem et dokument som skal gjøre slutt på stillstanden. I følge BBC skal dette gå ut på å utvide samarbeidet mot terrorisme for å vise at EU kan gjøre noe for borgernes trygghet i hverdagen. I tillegg skal man ha en debatt i juni på neste toppmøte for å finne veier ut av dagens ny-eurosklerotiske situasjon. Poilitisk realisme tilsier også at intet vil skje før Tyskland overtar formannskapet i 2007. I tillegg antyder BBC at de to nei-nasjoner Nederland og Frankrike begge skal ha valg neste år...

Men hvorfor er situasjonen så vanskelig? Det er en kjent sak at det vel så mye var en innenrikspolitisk protest mot egne regjeringer som lå bak nei'ene i Nederland og Frankrike, som en kritikk av Grunnlovstraktaten. Likevel fikk avstemningene samme effekt som om et flertall av EUs medlemsland hadde avgitt et mistillitsvotum mot hele EU-systemet. Det vanligste standpunktet er at folkeavstemningene i de to landene er symbolsk for en generell mistillit mot EU-systemet og at folk flest føler det er for avsondret fra folks alminnelige hverdag. Det er en viktig sak å ta fatt på. Men spørsmålet er om det er terrorisme EU først og fremst skal ta tak i, i beste USA-stil. Politi- og sikkerhetssamarbeid i EU må bygges ut - EU ble i sin tid etablert som et svar på borgernes følelse av at statene ikke engang hadde klart å utføre sin primære oppgave - beskytte mot nazistenes overfall i 1940. Men for folks hverdag er også økonomisk trygghet og sosial velferd vel så viktig i dag. Det er når folk oppfatter EU som noe som sikrer deres økonomiske sikkerhet i vanskelige tider - en europeisk velferdsstat - at det gir en positiv assosiasjon for folk flest. I tillegg skal det ikke glemmes at Grunnlovstraktaten ville styrket individers rettigheter mot diskriminering i en langt større grad enn f.eks. i Norge. Det snakkes det lite om nå.

Men nettopp her er nasjonalstatene ofte en bremsekloss - paradoksalt nok. Statene har lett for å skylde på EU for det som er galt, men samtidig bruker man nærhetsprinsippet for å hindre videreutvikling av en europeisk velferdsstat som kanskje ville være det viktigste element i bredere oppslutning om EU i medlemslandene. Slik er man stilt hverandre i sjakk og leter etter en vei ut av stagnasjonen. EU er dermed ved en skillevei mellom integrasjon i dybden eller fortsatt tilsynelatende stagnasjon. Ikke minst vi på Ja-siden venter nå spent og utålmodig på neste trekk.

FN og mere sådant

Det er politisk korrekt for den rød-grønne regjeringen å understreke norsk støtte FN fordi man da slipper å snakke om norsk tilknytning til EU. Men samtidig hører vi om alvorlige skandaler knyttet til folk som misbruker sin stilling til å berike seg selv, hjelpearbeidere og FN-styrker som bruker utdeling av mat og medisiner til å skaffe seg sex fra mindreårige og får en øket følelse av at dette er en organisasjon som bruker mer tid til å snakke enn å handle. Dette får oss til å tenke over hva FN egentlig skulle bety, hva den betyr nå og hva som skal til for at organisasjonen skal ha en rolle som internasjonal garantist for fred og frihet i fremtiden.

På den ene side vet man at uten en sterk internasjonal organisasjon som FN kan enhver angripernasjon gjøre hva de vil: Folkeforbundet ble dannet på oppfordring fra USAs president i 1918 men så besluttet Kongressen at USA ikke behøvde å være medlem selv. Det ble dermed en rimelig kraftløs organisasjon av krigstrette land som intet stilte opp mot de nye diktaturene Italia, Tyskland og Japan. Disse meldte seg i tur og orden ut av forbundet så snart de ble kritisert. FN skulle vise at USA nå hadde lært leksen i 1945 og de sluttet helhjertet opp om den iallefall i begynnelsen. Men selv om organisasjonen har en rekke kritikkverdige forhold vet man hva alternativet er - en verden uten noen internasjonal "appellinstans" som blir avhengig av at noen tar på seg rollen som internasjonal "politimann". Folkeforbundet lente seg på Frankrikes hær og Storbritannias flåte. Ingen av delene stoppet Mussolini, Hitler og Hirohito, fordi man ikke i tide hadde den politiske viljen til å bruke makt. FN lente seg på USAs styrker i Korea og siden på andre NATO-lands og andres lands styrker.

Organisasjonens styrke er at man kan arbeide frem sterke internasjonale bindende konvensjoner som medlemslandene må følge. For eksempel vil man i 2006 omsider legge frem en konvensjon om menneskerettigheter for funksjonshemmede, som vil ha rettskraftig virkning i de land som ratifiserer den. Organisasjonens svakhet i dagens verdenssamfunn viser seg i at man 1) må basere seg på medlemslandenes godvilje og at mange misbruker situasjonen til å skaffe seg selv fordeler, eller å begå direkte overgrep (se for eksempel (http://vampus.blogspot.com/) ; 2) at USA ikke bidrar med tilstrekkelig støtte men som i 1920-årene foretrekker å kjøre sitt eget løp; og 3) at FN gjenspeiler en internasjonal struktur fra den kalde krigens dager og ikke dagens multipolære bilde med terror som hovedtrussel og ikke kommunisme vs. kapitalisme. Det som trenges er en omfattende renovasjon av FN-systemet for å gjøre det til en fredsbevarende organisasjon istedet for en prateklubb.

Det andre som trenges er at man videreutvikler integrasjonen i EU som et regionalt samarbeidsorgan og gir det den politiske og forsvarsmessige styrke som man allerede har økonomisk. Bare EU er i stand til å fatte bindende politiske vedtak som tvinger medlemslandene til å opptre samlet. Da kan Europa opptre på verdensarenaen som like sterk som USA - og igjen opptre samlet i FN og f.eks. tvinge igjennom at denne organisasjonen oppfyller den rollen den var tiltenkt i 1945. For Norges del må dette være et avgjørende argument for medlemsskap. En regjering som prøver å feie dette under teppet bør ikke være ansvarlig for landets utenrikspolitikk.

Har Europa råd til velferdsstaten?

Dette spørsmål stilles i en kommentar på www.eu.observer.com som er en interessant nyhetskanal for oss EU-interesserte. Kommentatoren, George Irvin, er forskningsprofessor ved SOAS (School of Oriental and African Studies) i London og har gitt ut boken ”Regaining Europe”. Han tar utgangspunkt i at det er ganske mange som svarer negativt på dette spørsmålet, fordi globaliseringen øker internasjonal konkurranse, senker prisene og ødelegger småindustrien. Derfor må Europa skjære ned på det offentlige utgiftsnivået, spesielt de skatter som pålegges næringslivet. Og med lavere skattenivå er Men er dette budskapet korrekt, selv om det gjentas mange ganger - og er religion i USA der man ser ned på oss europeere som ”velferdsrusavhengige”? Irvin mener det er tre hovedgrunner til at globalisering og ikke må føre til en nedbygging av velferdsstaten: For det første at det ikke er sant at man ikke lenger har råd til den, for det andre at EU ikke blir mindre konkurransedyktig på grunn av globaliseringen og for det tredje, at beskyttelse av arbeidsplasser, sosiale sikkerhetsordninger og gode helsetjenester til alle har en direkte korrelasjon med et høyt velstandsnivå.

EU har råd til velferdsstaten fordi EU til sammen har et større bruttonasjonal produkt enn USA; Tyskland er verdens ledende eksportør, og produksjon pr time arbeidet i de sentrale EU landene er like høy som i Nord-Amerika. Hva overskuddet går til er et politisk valg – her vises det til at mens Storbritannia under Thatcher valgte å la overskuddet gå til privat konsum valgte de kontinentale EU-landene og Norden å bruke overskuddet til sosial og økonomisk infrastruktur. Irvin kaller de høye skattene som et slikt system krever for ”transfer payments”, dvs. penger man sparer i gode tider for å benytte i tider der man er offer for arbeidsløshet, sykdom eller er blitt pensjonist. Det er vanskelig privat å spare opp et tilsvarende beløp for å sikre seg mot dårlige tider. Tilsvarende får arbeidsgivere en arbeidsstyrke som har bedre utdannelse, sunnere helse og er mer produktive, med det europeiske velferdssystemet.

Irvins andre argument er at det ikke er korrekt at EU må skjære ned på offentlige utgifter for å kunne være konkurransedyktig overfor nyindustrialiserte land som Kina. Han henviser til den amerikanske økonomens uttrykk for denne type teori – ”globaloney” og understreker at konkurransedyktighet er vel så mye bygget på komparative fortrinn som fordeler ved å være et lavkostnadsland. Et høyt utdanningsnivå og sterke tekniske og industrimessige tradisjoner gir f.eks. Tyskland komparative fordeler fremfor Kina, selv om sistnevnte land kan selge tekstiler og maskinverktøy billigere enn Tyskland. På samme måte har kineserne komparative fortrinn innen tekstileksport. Etter hvert finner alle land frem til nye nisjer der de har en komparativ fordel – Finland er ikke lenger hovedsaklig en eksportør av tømmer, men av mobiltelefoner og IKT. Globalisering behøver ikke gjøre noen fattigere og mindre i stand til å finansiere en velferdsstat.

God økonomi gir mer velferd, statistisk sett er det en positiv korrelasjon mellom de to elementene. Årsaken er at med rikere samfunn stiger betydningen av offentlige goder, som vi bruker daglig: utdannelse, helse, og sosialt sikkerhetsnett som beskytter mot ufortsette ulykker. Dersom du må bruke all din tid til å skaffe mat og tak over hodet har du ikke overskudd til å yte det som skal til for å skape et velstående samfunn. Samfunn som ikke sikrer alminnelig tilgang til slike goder, men der kun en elite kan ha råd til dem er heller ikke så stabile, men løper en risiko for konflikter, sosiale kriser og sammenbrudd. Dette er like meget tilfellet for latinamerikanske republikker (juntaer og deres støttespillere) som for det tidligere Sovjetunionen (nomenklatura klassen) – godene eksisterer men de er stort sett tilgjengelig for et privilegert mindretall. En sunn, velutdannet arbeidsstyrke gir mer velstand til samfunnet som helhet. Her trekker Irvin frem de nordiske land som eksempel på samfunn der et høyt nivå på sosiale goder til alle som et lim som holder samfunnene sammen også i raske internasjonale endringsprosesser. Det man derimot må diskutere er for eksempel balanse mellom trygghet for arbeidsplasser og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, løsning på problemer mht. pensjoner og pensjonsalder, og hvorvidt private løsninger som supplement til de offentlige er den beste modellen.

Irvins diskusjon er relevant for dagens debatt om såvel EU som mer aktiv sosialpolitisk aktør versus subsidiaritetsprinsippet, og diskusjonen om hva en ”felles europeisk sosialpolitisk modell” skal være. En åpen diskusjon om disse spørsmålene er også viktig i Norge som tross vår utenforskap er daglig berørt av EUs politikk og lovgivning. De dager er forlengst over da sosialpolitikk var et rent nasjonalt anliggende.

Hvor ble det av dannelsen?

Det er bare å innrømme det: Herodotus begynner å trekke på årene. Fredag var jeg på fest på Grünerløkken (sjelden mann å se der men dog..) og det var veldig hyggelig ikke minst for vertinnen som hadde housewarming og bursdag samtidig. Vel, man drakk og danset og klokken ble over midnatt. En gammel rev som Herodotus holder seg imidlertid på bena og gikk ut for å nytte frisk luft (=ta en sigarett) i godt selskap, heriblant en meget smukk dame. Det regnet, var kaldt og jeg tok følgelig på kappe. Damen derimot sto i tynn bluse, i regnet. Hva er det naturlig og korrekt å gjøre? Du byr frem kappen for at hun skal vernes mot elementene. Men fikk man takk?

"NEI!" sa hun. "Jeg har hørt om sånne som trekker deg inn i mørket og overfaller deg!" Hmmm - "men det regner og er kaldt" sa jeg oppklarende og pekte på himmelen. En annen herre som var til stede forklarte at på hans (Herodotus') kant av byen er det høflig å by frem kappen sin. "NEI! Dette tør jeg ikke" sa hun oppskremt og forsvant inn i huset.
Vel Herodotus iførte seg sin (nå kalde) kappe og lurte på hvor manerer og dannelse har tatt veien når kvinner oppfatter høflighetsgester som opptakt til voldtekt og konversasjon utover "harr'u fyr?" er griseprat. Det er to løsninger: Det er de andre mennenes skyld som ikke oppfører seg som herrer lenger, eller, kvinner er blitt skjøre i nøtten av alle bladene de leser. Trist er det iallefall. Skål!