Gratulerer med dagen!

Som alle kultiverte mennesker vet er det Europadagen i dag! Og en interessant nyhet er jo at 15 land nå har ratisfisert Grunnlovstraktaten med Estlands parlamentariske vedtak. Finland skal være det neste. At 15 mot 2 stemmer betyr at de 2 har makt til å stanse ratifikasjonsprosessen kan jo virke rart for noen men det er jo slik at sjokket var så stort ved de gamle medlemslandene Nederlands og Frankrikes nei at det hele gikk i stå. Men nå sies det at Europakommisjonen har våknet av sjokket og i morgen vil legge frem et dokument som skal gjøre slutt på stillstanden. I følge BBC skal dette gå ut på å utvide samarbeidet mot terrorisme for å vise at EU kan gjøre noe for borgernes trygghet i hverdagen. I tillegg skal man ha en debatt i juni på neste toppmøte for å finne veier ut av dagens ny-eurosklerotiske situasjon. Poilitisk realisme tilsier også at intet vil skje før Tyskland overtar formannskapet i 2007. I tillegg antyder BBC at de to nei-nasjoner Nederland og Frankrike begge skal ha valg neste år...

Men hvorfor er situasjonen så vanskelig? Det er en kjent sak at det vel så mye var en innenrikspolitisk protest mot egne regjeringer som lå bak nei'ene i Nederland og Frankrike, som en kritikk av Grunnlovstraktaten. Likevel fikk avstemningene samme effekt som om et flertall av EUs medlemsland hadde avgitt et mistillitsvotum mot hele EU-systemet. Det vanligste standpunktet er at folkeavstemningene i de to landene er symbolsk for en generell mistillit mot EU-systemet og at folk flest føler det er for avsondret fra folks alminnelige hverdag. Det er en viktig sak å ta fatt på. Men spørsmålet er om det er terrorisme EU først og fremst skal ta tak i, i beste USA-stil. Politi- og sikkerhetssamarbeid i EU må bygges ut - EU ble i sin tid etablert som et svar på borgernes følelse av at statene ikke engang hadde klart å utføre sin primære oppgave - beskytte mot nazistenes overfall i 1940. Men for folks hverdag er også økonomisk trygghet og sosial velferd vel så viktig i dag. Det er når folk oppfatter EU som noe som sikrer deres økonomiske sikkerhet i vanskelige tider - en europeisk velferdsstat - at det gir en positiv assosiasjon for folk flest. I tillegg skal det ikke glemmes at Grunnlovstraktaten ville styrket individers rettigheter mot diskriminering i en langt større grad enn f.eks. i Norge. Det snakkes det lite om nå.

Men nettopp her er nasjonalstatene ofte en bremsekloss - paradoksalt nok. Statene har lett for å skylde på EU for det som er galt, men samtidig bruker man nærhetsprinsippet for å hindre videreutvikling av en europeisk velferdsstat som kanskje ville være det viktigste element i bredere oppslutning om EU i medlemslandene. Slik er man stilt hverandre i sjakk og leter etter en vei ut av stagnasjonen. EU er dermed ved en skillevei mellom integrasjon i dybden eller fortsatt tilsynelatende stagnasjon. Ikke minst vi på Ja-siden venter nå spent og utålmodig på neste trekk.