Blir det endelig liv i Toryene?
Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1246887.ece) gir oss det glade budskap at arven fraThatcher hjelpes til graven av den nye Tory-ledelsen under Cameron og at partiet nå beveger seg i retning av sentrum. Med andre ord - de konservative er i ferd med å finne tilbake til seg selv. Det er på tide at den utviskelsen av forskjell på liberalisme og konservatisme blir fjernet og at sanne konservative verdier nå får dominere partiet igjen. Dette vil i våre dager særlig dreie seg om hensyn til miljø, familieliv og et samfunn der like gode helsetjenester gis til alle, ikke bare de som kan betale seg ut av køen. Cameron har min fulle støtte i å advare næringslivet om tap av konservativ støtte dersom de setter egne interesser over samfunnets - f.eks. hva miljø angår, og i å angripe EU-skepsisen i partiet. Dette er en av de mest destruktive deler av arven etter jern-Ladyen, ved siden av den ensidige fokus på skattelette og markedsmekanismens primat.
Konservatisme er ikke i seg selv en ideologi, i betydningen en modell man skal styre samfunnsretningen i retning av. Det overlater vi til sosialister og liberalister. Det er heller troen på at samfunnet er en organisme som har utviklet seg, og som fortsatt må få utvikle seg, uten andre inngrep enn de som trenges for at borgerne skal kunne sikres en sosial og samfunnsmessig trygghet. Det behøves en sterk stat for å kunne sikre dette, men en stat som tjener alles interesser og ikke et bestemt partis. Samfunnets interesse, uttrykt gjennom en representativ stat, må stå over individets frihet. Det er dette som skiller oss fra liberalismen der friheten er absolutt og markedet skal styre. Statens rolle for en ekte thatcherist er å sikre at kontraktene overholdes. I praksis betyr dette sosial nød for taperne i markedsspillet. Liberalistene er alltid raskt ute med å si at det alltid skal være "et sosialt sikkerhetsnett" som fanger opp de som faller utenfor. Men mistanken faller alltid på de som havner i dette nettet, om at de egentlig burde arbeidet, og at det er altfor lett å få seg trygd.
Slik var ikke verden før Thatcher. Da var det en konsensus mellom venstre- og høyresiden i britisk politikk om at man skulle bygge opp en velferdsstat som skulle gjøre landet godt å leve i. For å erstatte de utbombede boligene ble det laget offentlige boliger som rett etter krigen huset mange på en bedre måte enn de hadde opplevet før krigen. Thatcheristene kalte dette sløsing med statlige midler. Men de som bodde der var glad de hadde fått bolig og for at det offentlige satte en standard som de til og med hadde råd til å betale for. Tenk deg dagens norske boligmarkedspriser i et utbombet land der folk har mistet mye av det de eier! Toryene var med på oppbyggingen av samfunnet - faktisk dominerte de regjeringene i det meste av det 20. århundret. Statsministere som Macmillan og Heath hadde begge vært offiserer og lært seg nytten av god planlegging for å gjennomføre en god militæroperasjon. For Thatchertilhengerne var de noe av forrædere som hadde danset etter sosialistenes pipe..
I stedet ble Storbritannia et polarisert land mellom bittert stridende ideologier. Det var ikke bare Thatchers skyld - fagforbundene hadde tiltatt seg en makt som truet med å lamme næringslivet samtidig som britisk eksport gikk ned. Dette var ikke så mye fagbevegelsens skyld som at taperne i 2. verdenskrig hadde hatt fordelen av å starte fra økonomisk scratch og ta igjen og overgå de vestlige "vinnerlandene". Hun knekket fagbevegelsens makt men skapte også et så delt samfunn man ikke hadde sett siden Charles Dickens tid. Labour vant til slutt denne kampen av to grunner: Tony Blair lot ikke fagbevegelsen få tilbake sin overdrevne maktposisjon og beveget seg samtidig over mot sentrum i sin økonomiske politikk. Kombinert med at folk ikke ønsket mer thatcherisme har dette gitt Labour 10 år i posisjon. Storbritannia har til en viss grad blitt en EU-medspiller og økonomien er blitt solid.
Toryene har på sin side slitt med utilstrekkelige ledere og med minnet om jernladyen. Det er på tide å våkne og finne igjen konservatismen. Den er tidløs, den appelerer til unge som gamle og den sikrer at samfunnets, og ikke sjefsideologenes, interesser er styrende. Best of luck Cameron!
Konservatisme er ikke i seg selv en ideologi, i betydningen en modell man skal styre samfunnsretningen i retning av. Det overlater vi til sosialister og liberalister. Det er heller troen på at samfunnet er en organisme som har utviklet seg, og som fortsatt må få utvikle seg, uten andre inngrep enn de som trenges for at borgerne skal kunne sikres en sosial og samfunnsmessig trygghet. Det behøves en sterk stat for å kunne sikre dette, men en stat som tjener alles interesser og ikke et bestemt partis. Samfunnets interesse, uttrykt gjennom en representativ stat, må stå over individets frihet. Det er dette som skiller oss fra liberalismen der friheten er absolutt og markedet skal styre. Statens rolle for en ekte thatcherist er å sikre at kontraktene overholdes. I praksis betyr dette sosial nød for taperne i markedsspillet. Liberalistene er alltid raskt ute med å si at det alltid skal være "et sosialt sikkerhetsnett" som fanger opp de som faller utenfor. Men mistanken faller alltid på de som havner i dette nettet, om at de egentlig burde arbeidet, og at det er altfor lett å få seg trygd.
Slik var ikke verden før Thatcher. Da var det en konsensus mellom venstre- og høyresiden i britisk politikk om at man skulle bygge opp en velferdsstat som skulle gjøre landet godt å leve i. For å erstatte de utbombede boligene ble det laget offentlige boliger som rett etter krigen huset mange på en bedre måte enn de hadde opplevet før krigen. Thatcheristene kalte dette sløsing med statlige midler. Men de som bodde der var glad de hadde fått bolig og for at det offentlige satte en standard som de til og med hadde råd til å betale for. Tenk deg dagens norske boligmarkedspriser i et utbombet land der folk har mistet mye av det de eier! Toryene var med på oppbyggingen av samfunnet - faktisk dominerte de regjeringene i det meste av det 20. århundret. Statsministere som Macmillan og Heath hadde begge vært offiserer og lært seg nytten av god planlegging for å gjennomføre en god militæroperasjon. For Thatchertilhengerne var de noe av forrædere som hadde danset etter sosialistenes pipe..
I stedet ble Storbritannia et polarisert land mellom bittert stridende ideologier. Det var ikke bare Thatchers skyld - fagforbundene hadde tiltatt seg en makt som truet med å lamme næringslivet samtidig som britisk eksport gikk ned. Dette var ikke så mye fagbevegelsens skyld som at taperne i 2. verdenskrig hadde hatt fordelen av å starte fra økonomisk scratch og ta igjen og overgå de vestlige "vinnerlandene". Hun knekket fagbevegelsens makt men skapte også et så delt samfunn man ikke hadde sett siden Charles Dickens tid. Labour vant til slutt denne kampen av to grunner: Tony Blair lot ikke fagbevegelsen få tilbake sin overdrevne maktposisjon og beveget seg samtidig over mot sentrum i sin økonomiske politikk. Kombinert med at folk ikke ønsket mer thatcherisme har dette gitt Labour 10 år i posisjon. Storbritannia har til en viss grad blitt en EU-medspiller og økonomien er blitt solid.
Toryene har på sin side slitt med utilstrekkelige ledere og med minnet om jernladyen. Det er på tide å våkne og finne igjen konservatismen. Den er tidløs, den appelerer til unge som gamle og den sikrer at samfunnets, og ikke sjefsideologenes, interesser er styrende. Best of luck Cameron!
posted by Herodotus at 14:03
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home