Blasfemi og karikaturer - respekt og ytringsfrihet

Mens ambassadene brenner er det interessant å merke seg Vatikanets offisielle uttalelser. Ikke uventet har man uttalt seg kritisk til det å latterliggjøre andres religioner, fordi enhver har rett til respekt for sine religiøse overbevisninger. Herodotus er enig i dette og har da ikke lagt ut vitsetegninger av profeten og vennene hans, men derimot er det i tidligere artikkel lagt ut et mer seriøst portrett av lederen for muselmennene. De ville nok blitt sinte likevel, hadde de lest Herodotus i Gaza og Kabul.

Imidlertid poengterer Vatikanet også at man ikke kan gå så langt i sin vrede over blasfemiske ytringer at man kan la det gå utover ambassadeeiendommer og representanter for de land karikaturene ble offentliggjort i. Dette er også noe jeg selvsagt vil støtte og har ofte gitt uttrykk for det. Men så har vi diskusjonen om blasfemi og ikke blasfemi og i den anledning bør vi ha en konservativ debatt om hva som er rett og galt i denne saken.

Liberalistene vil uten tvil kjøre løpet ut med sin absolutte frihetstolkning, og det er gitt uttrykk fra bl.a. Unge Høyres leder at blasfemi og rasismeparagrafen således bør fjernes helt, som oppfølging av de tumulter som har funnet sted. En konservativ tilnærming vil være annerledes og siden Høyre er et konservativt parti og Herodotus en svoren konservativ, mener jeg den siden av saken også må diskuteres. Utgangspunktet er altså toleranse for andres religion vs ytringsfriheten i sin absolutte variant. En av Høyres kjerneverdier er nettopp toleranse og det er en fundamental del av konservatismen å ha en respekt for alle kulturer som er utviklet på bakgrunn av en naturlig historisk utvikling. Edmund Burke kritiserte således britenes fremferd i India i den tidlige kolonitiden fordi man sendte misjonærer og embedsmenn i fleng som ingen forståelse og respekt hadde for gammel hinduisk og muslimsk tradisjon der i landet. Ikke fordi han var imot britisk herredømme i India men fordi konservatisme tilsier respekt for enhver samfunnsmessig tradisjon inklusive religion, i like stor grad som man respekterer tradisjonene i eget samfunn.

Ut fra en slik tankegang ville det være naturlig at f.eks. Høyres leder like klart hadde gått ut og krevet respekt for andre religioner som f.eks. Vatikanet gjorde det - den ene av ideologiske grunner, den andre av religiøse.
Så har vi diskusjonen om ytringsfrihet. Her har vi et spørsmål om grad. Fremdeles mener jeg islamistene går så langt i å kneble enhver form for spørsmålstegnsetting ved deres religion at de faktisk ikke viser en grunnleggende respekt for en historisk utviklet tradisjon som den Vesten har. Her sikter jeg ikke til religion men til friheten til å stille spørsmålstegn ved etablerte sannheter, og til å være kritisk til de mest negative utslag av enhver samfunnsform, inklusive den islamske. Å kalle enhver kritisk bemerkning et overtramp som bør straffes med døden er ekstremisme og man kan ikke påberope seg respekt uten at den er gjensidig.

Men derfor kreves det dømmekraft og balanse for å vurdere om en ytring er klart blasfemisk eller rasistisk. Svaret er ikke å fjerne lovene som skal beskytte folk mot rasistiske eller blasfemiske ytringer, men å sette fornuftige grenser for hvor disse skal gjelde. Blasfemiparagrafen har vært anvendt i Norge før på saker som i dag ikke ville vekket oppsikt. Men den er skjelden brukt fordi grensene for hva som skal tolkes som blasfemi er skjøvet fremover med samfunnets øvrige utvikling. Men den skal fortsatt være der for ellers sier vi farvel til de grunnleggende verdier vi som mennesker fortsatt bør basere oss på. Ellers sier vi nei til åndelige verdier for godt og aksepterer et samfunn der det bare er markedet og kald beregning som gjelder. Det ville ikke liberalistene hatt noe imot men som konservative må vi kjempe imot en slik utvikling.

Rasismeparagrafen er på samme måte en lov det i dagens samfunn vil være håpløst å fjerne. Hele den europeiske historie viser at uten antidiskimineringslov vil man ikke ha et grunnlag for å bedømme hvor grensene går for overgrep og ytringer som virker sårende på andre, enten det er på grunnlag av rase, kjønn, religion, seksuell legning eller funksjonshemning. Å fjerne denne vil åpne for en kjede av rettstvister og fjerne de selvpålagte grenser mennesker har i dag. Om vi ikke er i stand til å respektere andre kan frykten for sanksjoner som regel være et godt virkemiddel. Og rettstvister er det kun de mest ressurssterke som har evne til å følge helt til mål, viser europeiske erfaringer. Det gjør grupper som ofte står sosialt svakt ekstra utsatt for diskriminering og situasjonen blir forverret. Et liberalistisk samfunn tar kun hensyn til et velfungerende marked, ikke til menneskene. Antidiskrimineringslover er et av de viktige elementene i å skape et balansert rettssamfunn, og det må vi som konservative forsvare.