En europeisk sosialpolitikk?

Hvilken betydning har EU for den nasjonale sosialpolitikken i medlemslandene? EU assosieres med et fellesmarked, en storpolitisk aktør eller et fjernt byråkratisk kjempeapparat – men ikke noe som egentlig påvirker dagliglivet. Dette er imidlertid et av problemene knyttet til Norges demokratiske underskudd vis-à-vis Europa: er forståelsen begrenset for at EU fatter vedtak som berører den enkelte borger i dagliglivet, er interessen for å påvirke disse beslutningene også begrenset. Det er faktisk mange lover i EU som påvirker dagliglivet i Norge, men som vi som nasjon har lite eller ingen innflytelse på.

Sosialpolitikk i EU har i det meste av Fellesskapets eksistens vært konsentrert om forholdet mellom arbeidslivets parter, og regulering av arbeidslivsrelaterte saker som arbeidstid, lik lønn for kvinner og sikkerhet på arbeidsplassene. Ulike utviklingstrekk i Europa har tvunget frem et bredere engasjement på andre sosialpolitiske områder, som tradisjonelt har vært reservert nasjonalstatene. Årsaken er den demografiske utviklingen, aldrende befolkning, behov for tilrettelegging av arbeidslivet slik at folk kan forbli i arbeid og behovet for at grupper som har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet skal kunne delta i arbeidslivet. EU er engasjert i bekjempelse av fattigdom, kamp mot diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisk opprinnelse, funksjonsnedsettelser, religion, seksuell legning og alder. Samtidig har nye utfordringer innen helsevesenet presset EU til å bli mer aktiv også på dette området, bl.a. for bedre å kunne møte epidemiologiske kriser.

EU har beveget seg fra et syn på sosialpolitikk som verktøy for økonomiske målsettinger og en ”sideeffekt” av økonomisk politikk, til å gi den en selvstendig posisjon på EUs politiske dagsorden. Dette er ikke minst på grunn av den aktive rolle som Europakommisjonen har spilt i utviklingen. Men man kan også peke på at utviklingen av EUs indre marked, basert på frihandel og økonomisk vekst, medførte at man ga prioritet til økonomiske målsettinger. I tillegg har anvendelsen av nærhetsprinsippet betydd at det ikke har vært lett å identifisere EUs kompetanse på det sosialpolitiske området: hvor går grensen mellom nasjonalstatenes sosialpolitikk og EUs felles regelverk og kompetanseområde?

- Høy sosial standard blir i dag ansett som en faktor som bidrar til EUs konkurranseevne. Denne forståelsen gjenspeiles både i økende aktivitet i form av lovgivning og politiske initiativer fra EUs side, og i fremveksten av sosialpolitiske interesseorganisasjoner som driver lobbying overfor EU. Denne utviklingen påvirker også Norge, både gjennom de sosialpolitiske tiltakene og ikke minst gjennom lover på det sosialpolitiske området som tas inn i norsk lovgivning, samt at et antall norske organisasjoner arbeider direkte mot EU eller gjennom sine europeiske paraplyorganisasjoner.

Når det gjelder det nasjonale nivået, er Europa historisk preget av ulike sosialpolitiske ordninger, bygget på ulike nasjonale tradisjoner. EU søker å utjevne forskjellene i Europa bl.a. gjennom nasjonale handlingsplaner mot fattigdom og sosial eksklusjon (NAPs Inclusion). I perioden 2003-2005 har EU satt opp seks prioriterte områder som medlemslandene bes konsentrere seg om å:
Sørge for et inkluderende arbeidsmarked,
Levedyktige og tilgjengelige sosiale beskyttelsestiltak for alle,
Økt tilgjengelighet for de mest sårbare grupper til boliger, kvalitetsmessig gode helsetjenester og mulighet for livslang læring;
Tiltak for å unngå for tidlige avbrudd av utdannelse og bedre mulighetene for overgang fra skole til arbeid;
Fokus på å utrydde fattigdom og sosial eksklusjon blant barn;
Redusere fattigdom og sosial eksklusjon blant innvandrere og etniske minoriteter.

Traktatene har hittil ikke helt avklart hvordan man definerer minimumsnivå på sosial beskyttelse, for eksempel på tvers av landegrensene. Men EU har i undersøkelser utarbeidet oversikt de europeiske velferdssystemene i forhold til fattigdomsproblematikk og sosial eksklusjon. [1] Man har empirisk bevist en sammenheng mellom hvor meget som brukes på utgifter til sosiale tiltak og risiko for fattigdom. De medlemsland i EU som har et høyere utgiftsnivå til sosiale velferdstiltak pr. capita enn gjennomsnittet, har lavere risiko for fattigdomsproblemer. Men det spiller også andre faktorer inn, bl.a. om medlemslandenes skatteinntekter benyttes til å oppnå sosiale målsettinger, hvordan man strukturerer fordeling av midlene, hvilke målgrupper man retter seg inn etter, effektivitet i sosiale tjenester, befolkningenes alderssammensetning, utjevningspolitikk og generelt økonomisk velstandsnivå. I tillegg har EU gjennom så vel antidiskrimineringslovgivning[2] som lover som skal bidra til å fjerne hindringer mot tilgjengelighet til transport, bygg og informasjonsteknologi gjort meget for å hindre sosial ekskludering av mennesker med funksjonsnedsettelser og eldre fra arbeidsliv, utdannelse og andre samfunnsområder.

Ettersom Europas befolkning generelt aldres er det nødvendig for de fleste medlemslandene å modernisere sine sosiale velferdssystemer. Det foregår en omfattende reformprosess bl.a. i Italia, Tyskland, Østerrike, Frankrike, Hellas og Portugal. Disse reformene vil ha effekt på de EU inspirerte handlingsplanene som skal gjennomføres i alle medlemsland. Men det generelle bildet er at EUs medlemsland står overfor vanskelige valg som følge av økt press på budsjettene pga utgifter til arbeidsløshetstrygd og sosiale støtteutgifter, og behovet for å gi de mest utsatte grupper i samfunnet et rimelig utkomme. Det er blitt åpenbart for medlemslandene i EU at disse utfordringene ikke kan løses alene, men utelukkende i fellesskap – gjennom samarbeid, utveksling av informasjon og eksempler på god praksis og tiltak som koordineres gjennom EU. Sosial velferdspolitikk er ikke lenger kun et nasjonalt anliggende – felles problemer må takles med felles løsninger.
[1] European Commission: Joint Report on Social inclusion 2004. Brussel 2004
[2] Philip Alston (ed.): The EU and Human Rights. Oxford 1999