Ødela Thatcher det konservative parti?

I dagens Høyre, der liberalister og konservative har startet tautrekningen om partiets fremtidige ideologiske innretning, er det interessant å lese Chris Pattens kommentar om at Margaret Thatcher reddet Storbritannia men ødela det konservative partiet. I det ligger at i den foreliggende økonomiske situasjon landet befant seg i da Thatcher ble statsminister, var hennes økonomiske hestekur det som angivelig skulle til for å knekke fagbevegelsens makt og få snudd økonomien fra en av Europas svakeste til en av de sterkeste. Og det uten oljedop etter norsk modell. Men samtidig ødela hun partiet - her sikter Patten til den nærmest ensidige euroskepsis som Toryene har arvet fra sin gamle leder. I sin siste bok "Statecraft" fortsetter Thatcher sin linje med en generelt fiendtlig holdning til europeisk integrasjon, ekko av 60 år gamle følelser overfor Tyskland som en "dominerende makt i EU", samt på andre "tradisjonelle" motstandere, og beundring for sin allierte Pinochet.

Hvorfor ødela dette for Tory-partiet? Ikke fordi noen savnet fagbevegelsens kvelertak på britisk økonomi, men fordi liberalistiske grunnverdier hadde fordrevet den tradisjonelle konservatismen partiet hadde stått for gjennom sine tidligere ledere - men uten å grunnfeste noe nytt som alle kunne enes om. Når Thatcher til slutt var tvunget til å gå av var det ingen tilsvarende sterke ledere som hverken ønsket å videreføre liberalismen eller var i stand til å vende partiet tilbake til sin opprinnelige, konservative ideologi.

Et annet viktig moment er skepsisen til EU, som på mange måter har hindret torypartiet i å påvirke EUs utvikling i en retning man kunne ha ønsket. Her er en direkte parallel til Norges situasjon som utenforland. For liberalister er EU skepsis naturlig - man vil overlate alt til et fritt marked og lengter etter et samfunnsøkonomisk system som spilte falitt i 1929 og banet veien for totalitære regimer. Historien har ikke lært dem at frihet som absolutt verdi, og et fritt marked som ikke gir staten noen annen rolle enn som nattvekter og ivaretager av et fiktivt sosialt sikkerhetsnett - kun bidrar til å skape sosial uro som i verste fall kan gi kriser av den type som gikk forut for 2. verdenskrig. Og den bitterhet som dette medfører rammer også konservative krefter dersom vi ikke følger vår egen linje. Denne omfatter en positiv holdning til markedsøkonomien men kombinert med en aktiv stat som sikrer like muligheter for alle. Staten er et resultat av en naturlig historisk utvikling og må være et uttrykk for samfunnets organiske identitet. Denne enheten må stå høyere enn individets absolutte frihet.

På samme måte er EU en naturlig utvikling av Europas historiske utvikling. Det europeiske fellesskap garanterer folks grunnleggende muligheter til et godt økonomisk utkomme, frihet fra krig og undertrykkelse og skaper like muligheter for alle gjennom for eksempel å forby arbeidsgivere, transportbedrifter og -operatører, og offentlige myndigheter å diskriminere mot mennesker på grunnlag av deres kjønn, alder, funksjonshemning, religion eller seksuelle legning. Norge ville ikke ha hatt slik lovgivning dersom ikke EU hadde gitt oss den gjennom EØS avtalen. For liberalister er dette bare utidig innblanding i næringsfriheten. Men historien viser oss dessverre at det bare er lovgivning som kan gi de svakeste beskyttelse mot direkte og indirekte diskriminering. Lovgivning, som bygger på en europeisk historisk tradisjon av humanisme. Det er dette konservative må verne om, gjennom aktiv deltagelse i det europeiske fellesskapet.

Det var det Thatcher ødela, ved å holde Storbritannia på sidelinjen, og gjøre "seg selv nok" tankegangen til Toryenes verdigrunnlag. Hun la grunnlaget for Labours seier, og for at det er sosialdemokratene som har fått bestemme britisk europapolitikk. Liberalistene må ikke skape en slik arv for Høyre.