Høyres identitet - sjelegransking eller bare snakk?

I etterdønningene av valget har det dukket opp små leserbrev om hvor Høyre skal gå nå etter nederlaget. Skal man vende seg mer i retning av Fremskrittspartiet eller skal man understreke "Høyreverdier" eller fortsette å vektlegge alliansen med KrF og V? Det er alminnelig vedtatt at det ikke var lurt å drive valgkamp for et annet partis statsministerkandidat, og at neste gang driver vi valgkamp for oss selv. Men da er det like smart å arbeide for en sterkere ideologisk profilering enn å la sakene "tale for seg selv". Høyre er det konservative partiet i Norge. Da er det viktig å skille seg fra sosialistene og like meget, fra liberalistene. En tradisjonell konservativ tilnærming er at man som eneste parti ikke har noen ideologi (i betydning et bestemt verdensbilde og en utopi man styrer samfunnet i retning av). Men dette er ikke tilstrekkelig lenger for å bevate appellen i et samfunn som preges av konkurrerende ideologier, eller intellektuelle modeller.

En ideologi består av kjerneverdier og operative elementer. Kjerneverdiene er de verdier som tilhengerne av en ideologi mener gir den en verdi uavhengig av tid og omstendigheter. De operative elementer er de spesielle svarene ideologien gir i bestemte situasjoner og til spesielle problemer. Men man kan ikke utelukkende beskrive et partis ideologi ved kun å se på de operative elementene i form av vedtak, stemmegivning m.v. selv om dette er lettest målbart. Høyres politikk er lett å studere på denne måten. Men det er ikke et like godt verktøy for å vurdere hvilke verdier partiet står for og hva man bør videreføre som partiets ideologi. Man må derfor gå til de konservative kjerneverdiene for å gi et svar på hva et konservativt parti er og hva det bør være i fremtiden.

Først konservatismens fire grunnpilarer: Gjennom abstrakt resonnement kan man ikke forklare all sosial og politisk adferd. Derfor er politisk forståelse ikke et resultat av teoretiske spekulasjoner men hele den akkumulerte historiske erfaringen til et samfunn. Dette er grunnen til konservatives politiske skepsis til andre partiers forsøk på å omdanne samfunnet etter utopiske modeller enten de kaller seg sosialister eller liberalister. Tradisjonalisme er positiv holdning til etablerte skikker og institusjoner og motvilje mot plutselige, intensjonelle eller revolusjonære endringer. Endelig er konservatisme preget av synet på samfunnet som et organ - en levende helhet. Det har vokst frem på en naturlig måte - ikke etter mekaniske lover. Det består av sosiale vesener hvis relasjon til hverandre utgjør et nettverk av nedarvede skikker og institusjoner som gir samfunnet dets spesifikke kjennetegn.

Ut fra dette grunnlaget er det lett å se hvor et konservativt parti skiller seg fra et liberalistisk f.eks. i frihetsbegrepet. For liberalister er frihet et absolutt begrep - forutsetningen for en sosial ordning og bare begrenset av andre individers frihet. For konservative er frihet resultatet av en lang sosial prosess bygget på en institusjonell arv frihet ikke kan utvikle seg uavhengig av. Dermed får staten en helt annen rolle som for eksempel garantist av folks sosiale velferd enn for de som vil overlate det hele til markedet. Konservative er hverken tilhengere av at alt ordnes gjennom markedet eller av en sterk stat. Staten skal være tradisjonell og avgrenset og bevare individets frihet gjennom tradisjonelle sosiale strukturer. Men frihet for individet er ikke en absolutt verdi men underordnet en annen og høyere verdi, nemlig den etablerte statens autoritet. Igjen bygger dette på empiriske erfaringer: Historien viser oss at det som tilfredstiller borgerne politisk er ikke uhemmet frihet, men pålitelig styre. Et godt og stabilt statsstyre er det primære behovet folk har, som er underlagt disiplinen i et sosialt samfunnsmessig fellesskap. Den britiske professor Alan Milward argumenterer for eksempel for at EEC ble dannet nettopp for på overnasjonalt nivå å sikre et pålitelig styre som garanterte folks velferd gjennom et økonomisk fellesskap i Europa. 2. verdenskrig og okkupasjonen hadde fjernet denne grunnleggende trygghet ved at autoritetene sviktet sin grunnleggende rolle: å sikre folks trygghet og sikkerhet. Bare et overnasjonalt samarbeid i det som ble EU kunne reparere folks tillit til autoritetene.

Autoritet som ligger i enhver etablert institusjon, myndighet eller annen samfunnsmessig ordning er sentral i konservativ tenkning. Oppfatning av samfunnet som organ gir en spesiell sosial filosofi som skiller konservative fra sosialister og liberalister. Det motsatte syn representeres av liberalistene som ser på forholdet mellom individ og samfunn som kontraktsbasert og markedsrelatert. Skal Høyre være et konservativt parti må man avvise såvel sosialistenes statsstyrte økonomi som som liberalistenes "perfeksjonistiske modell for politisk økonomi" - dvs. markedes totale makt - fordi konservative avviser politikk basert på abstrakte utopiske modeller. Derfor må Høyre fortsatt være åpen for en stat som sikrer like muligheter for alle, regulerer arbeidsmarkedet, begrenser markedskreftene og sørger for et sosialt sikkerhetsnett for de som trenger det. Høyre må være et konservativt, ikke et liberalistisk parti!