Rosa Parks død
Rosa Parks var et symbol på det beste og det verste i USA. Mange tanker strømmer på ved nyheten om hennes bortgang. Hun ble berømt fordi hun i 1955 nektet å flytte seg bakover i bussen fordi en hvit amerikaner ikke fikk sitteplass i den "hvite" avdelingen av en buss. Ikke fordi hun var ung og han var gammel, men fordi hun var farget og han var hvit. Tross trusler fra sjåføren nektet hun å røre seg, ble arrestert for uromakeri og fikk bot. I dag, 50 år senere, er det vankselig å tenke seg en verden der hudfarge bestemmer hvor du skal sitte i en buss, eller, som under Apartheid, hvilken buss du skal sitte i. Men dette var virkeligheten i USA. Det er et paradoks at USA nedkjempet nazi-Tyskland med store ofre, men samtidig beholdt et rasistisk system i over 20 år senere. Det var først i 60-årene at raseskille ble forbudt ved lov. Reaksjonen på Rosa Parks-saken er samtidig noe som viser det beste i USA: at en anonym kvinnes handling plutselig kan sette nasjonens samvittighet i sving og lede til en protestbølge som omsider gjorde slutt på en grov og systematisk forskjellsbehandling i samfunnet. Som Arnold Schwarznegger sa det: «In one single day, Rosa Parks made the world face the cause of equality, civil rights and justice. No words can adequately describe the courage of her actions, the nobility of her character or the impact she had on an entire nation.» Det tok tid. Men Winston Churchill uttalte jo humoristisk en gang at "amerikanerne gjør allting riktig. De prøver bare ut alle alternativene først".
Fargete amerikanere er fortsatt ikke likestilt i USA. Mange flere lever i fattigdom og har større problemer med å komme seg frem i samfunnet enn hvite. Men dørene er ikke lenger lukket for at man kan nå landets høyeste verv uansett hudfarge - for eksempel dagens utenriksminister.
I dag sitter vi igjen med et godt minne om en modig sjel og håper at det vil finnes flere slike mennesker som - når det trenges - nekter å reise seg på bussen, nekter å akseptere andres fordommer og nedlatenhet og våger å stå imot.
Fargete amerikanere er fortsatt ikke likestilt i USA. Mange flere lever i fattigdom og har større problemer med å komme seg frem i samfunnet enn hvite. Men dørene er ikke lenger lukket for at man kan nå landets høyeste verv uansett hudfarge - for eksempel dagens utenriksminister.
I dag sitter vi igjen med et godt minne om en modig sjel og håper at det vil finnes flere slike mennesker som - når det trenges - nekter å reise seg på bussen, nekter å akseptere andres fordommer og nedlatenhet og våger å stå imot.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home