Birth of a Flying Fortress

For en gangs skyld forlater Herodotus politikkens verden for å skrive en oppbyggelig artikkel om bygging av et av verdens mest berømte fly: Boeing B-17G, eller den Flyvende Festning. Dette var et av de alliertes viktigste våpen for å vinne 2. verdenskrig. I store formasjoner tordnet de fire motors "festningene" fra Storbritannias kyster til angrep mot Tyskland eller det okkuperte Europa. Amerikanernes konsept var dagangrep mot avgrensede, strategiske mål, som jernbaneknutepunkter, industrianlegg etc. og ikke områdebombing, som RAF utførte om nettene. USA trodde på kirurgiske angrep uten for store sivile tap. De var kritiske til britenes områdebombing. Men RAF hadde i krigens første måneder lært at dagangrep med utilstrekkelig eskorte av jagerfly førte til tap man ikke kunne bære dersom flyvåpenets kampkraft skulle opprettholdes. Derfor begynte de nattangrep og reduserte sine tap, men også nøyaktigheten i treffene. Dette før man utviklet luft-til-bakke radarer (H2S) som ga et mer nøyaktig bilde av hva som befant seg på bakken.

USAAF (US Army Air Force - flyvåpenet var ennå en del av hæren i USA under krigen) fant imidlertid selv ut hva det kostet å sende formasjoner av ueskorterte bombemaskiner inn over Tyskland og led svære tap. Inntil P-51 Mustang jagerflyet kom på vingene, som hadde en radius som gjorde at de kunne fly helt til Berlin, måtte USAAF trappe ned sine luftangrep, etter et katastrofalt tokt mot Schweinfurt i 1943.

B-17 var Boeing firmaets svar på en utlysning fra forsvarsdepartementet om et strategisk bombefly, og hadde trekk i seg fra såvel passasjerfly som andre militærfly. Det hadde mitraljøser i ryggtårn, haleposisjon, buktårn og på siden, ved siden av to enkle mitraljøser i nesen betjent av bombesikteren og navigatøren. Flyet hadde 10 manns besetning (pilot, co-pilot, bombesikter, navigatør, flymekaniker og fem skyttere). Etter som tyskerne lærte seg å angripe de store formasjonene rett forfra, der bestykningen var svakest, monterte amerikanerne et tårn med tvillingmitraljøser under "haken" på flyet. Slik oppsto B-17G. Det er dette flyet jeg har laget en modell av. Som bilde (1) viser velger har jeg valgt et sett i 1/72 skala av dette flyet. Det neste man må gjøre er å drive litt grunnforskning i bøker om B-17, som "WalkAbout B-17" som har glimrende fargebilder av interiør og eksteriør av de maskinene som er bevart i USA og Storbritannia (2).

Deretter kan man går i gang. Det mest problematiske er kanskje å få til interiør, detaljer, instrumenter og uniformer på de figurene man vil ha med. Her er et bilde av cockpit og bomberom i B-17G, med to flygere og en navigatør vel installert. (3) Her ser man foruten bombelasten navigatørens bord med kart, Norden bombesiktet og setet til bombarderen som også kontrollerte "haketårnet" på denne modellen.


Deretter monteres resten av interiøret, herunder vinduer, mitraljøsetårn på rygg, buk og i nesen på flyet. De to sidene festes forsiktig sammen. Dette er langt fra lett når det er såvidt mange deler som skal passe sammen. Det kreves mye tålmodighet og nøyaktighet, særlig dersom det hele ikke skal være en "statisk modell" til utstilling - men man vil ha bevegelige tårn, propeller, understell etc. Dette er imidlertid fra produsentens side beregnet å være en modell for "static display" slik at propeller, hjul etc. skal limes fast. Deretter følger montering av vinger, motorer og understell. Også her er maling av indre deler viktig for å skape et realistisk inntrykk av flyet når den endelige modellen skal presenteres. Bilde (4) den ferdige modellen før eksteriørmalingen tar til.

Når de ytre deler av flyet skal males må man se for seg hvordan den endelige modellen skal presenteres. Er det et "nytt" fly, rett fra fabrikken, eller et mer "været" fly som skal se ut som det har vært i aksjon en stund over det europeiske kontinent? Hvis man som jeg velger det siste, husk at: Flyene sto ikke pent i hangarer mellom toktene men på asfalterte "hardstands" utenfor rullebanene i all slags engelsk uvær. Dette slet ned malingen ganske fort og ved siden av slitasjen som fulgte av selve toktene ga dette flyene raskt et værbitt utseende. På gamle fotos ser man fort de karakteristiske stripene fra motorene og akterut på vingene av olje og søl fra bensinpåfyllingen. Dersom flyene fikk treffere fra antiluftskyts (flak) eller fiendtlige jagerfly, måtte panelingen skiftes ut her og der på flykroppene. Det fantes fly som hadde haltet seg hjem på "én motor og en bønn" og som krasjlandet i England og måtte repareres helt fra grunnen av. Ett fly var satt sammen av rester fra 16 andre! Så er det å velge divisjon, bombegruppe, skvadron og individuelt fly. USAAF hadde tradisjon for å individualisere flyene med fargerike pin-ups - lettkledte jenter som utvilsomt hevet mannskapets moral og kampvilje. "Memphis Belle" er vel en av de mest berømte, takket være filmen om det første mannskapet som fullførte pliktturen på 25 tokt i 1943. Andre hadde navn som "Double Trouble" (bilde av 2 jenter eller eller 1 dame og en flaske whiskey), "Little Miss Mischief", "My Devotion" etc. Eller det kunne være patriotiske navn som "Yankee Doodle", "General Ike" eller "The Fox" som var navnet på pub'en like ved deres hjemlige base i Norfolk!

Min modell forestiller "Bobby Sox" fra 490 Bombardment Group, 850 Bomber Squadron. Dette har intet med Eurovision festivalens vinnere fra 1985 å gjøre men er en stilig frøken hvis bakende utgjør de to b'ene i "Bobby"... (490 BG var kjent for sine dristige pin-ups!) . Denne gruppen var kjennetegnet av røde halerorstopper og striper på vingene. Denne maskinen er fra slutten av krigen da man hadde sluttet å kamuflere flyene i olivengrønt og grått. Amerikanske fly skinte sølvblankt i metall, uten at man har registrert at det ble større tap av den grunn. Det siste bildet viser den ferdige modellen - klar til å stilles ut! Voilá - "Bobby Sox" klar til avgang!