Enda en fransk revolusjon?

Det er noe uvirkelig over å se den voldsbølgen som nå ruller over Frankrike - et kulturens sentrum, et sted man reiser for å oppleve historie, natur og kultur av mest interessante slag. Like overrasket virker de politiske myndighetene i landet, som svarer med unntakstilstand og portforbud. De analyser de gjør seg beholder de stort sett for seg selv.

Men desto mer kommenterer bedrevitere i Norge fra høyre- og venstresiden utviklingen. Det er for lite hensyn til innvandrerungdommens behov, arbeidsløshet og likegyldighet fra de rike, hvite elitistenes side (venstresiden). Det er for lite markedsøkonomi - den "sosialistiske velferdsstaten" har spilt fallitt (ytre høyresiden). Er sannheten som vanlig midt imellom? Herodotus velger i stedet et europeisk perspektiv:

Konflikten har utvilsomt noe å gjøre med problematikken rundt muslimske innvandrere å gjøre, som ikke føler seg velkomne eller vellykkede i det franske samfunn. Men dette er en konflikt som har vart lenge. Røttene finner vi i det gamle franske koloniriket, i Algeriekrigen og i den senere store innvandringsbølgen fra det tidligere imperiet som satte fransk "mission civilisatrice" i revers. Frankrike har hatt noen fordeler: Man har en berømt kultur det er åpent for alle å ta del i - snakker man fransk er man "franskmann". (I motsetning til andre, mer lukkede kultursirkler - som den norske). Den spenningen som etterhvert oppsto mellom etniske franskmenn og muslimske innvandrere med dertil hørende rasisme, hat mot et avvisende "vertsland" og seier til Le Pen og hans drabanter i lokalvalgene er en funksjon av frykt for noe nytt, sosiale problemer som i alle land gir seg utslag i motvilje mot fremmedfolk som "stjeler jobbene (og damene) våre" og en motvilje mot myndighetene som aldri gjør noe.

Ingenting av dette er nytt. Men det nye er at man har et EU som - dersom man er villig til å bruke dette nye verktøyet - kunne arbeide for i fellesskap skape europeiske løsninger på problemene. Problemene er nemlig ikke nasjonale - det ser vi av at bilbrenningen alt har spredt seg til Tyskland og Belgia, for ikke å snakke om innvandreruro i mange andre land. Man må være villig til å se at problemer som er felles også må løses i fellesskap. Europeisk integrasjon for å finne felles løsninger tror jeg er svaret. Dette krever at man gjør mer for å skape et felles arbeidsmarked, en felles økonomisk plattform for å skape arbeidsplasser og mer effektive kampanjer for å endre holdninger til innvandrere - fra en utgiftspost på sosialbudsjettene til en viktig arbeidskraft som bidrar til å styrke Europas økonomi. Det trenges ikke flere konferanser og komiteer av velmenende eksperter - det trenges direkte politiske tiltak med virkekraft over hele EU. Det krever at man setter de nasjonale særinteressene til side og begynner å innse at EU er der som en felles politisk plattform som har et potensiale i seg til å løse felles problemer. Som Benjamin Franklin sa det da noen forkynte at "nå gjelder det å henge sammen!": "Ja, det er utvilsomt bedre enn å bli hengt hver for oss.."

Da er det sørgelig at Frankrike etter folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat valgte å vende seg bort fra det europeiske felleskap der de har hatt en lederrolle sammen med Tyskland og drive en innadvendt politikk for å skape mer arbeidsplasser - noe de åpenbart ikke har lyktes med. Man overlot til EU selv å arbeide for mer entusiasme overfor det "europeiske prosjekt". Men EU er ikke mer enn summen av medlemslandene, og bidrar ikke disse til å styrke en europeisk identitet nytter ikke tiltak fra Brussels side alene. Et annet problem er at de europeiske lederne ikke er av samme kapasitet som på Kohls og Mitterands tid, ved siden av at man har en EU kommisjon som er svakere enn på mange år. Barroso har ikke vist seg som noen ny Jacques Delors. Storbritannia har ikke tatt noe grep for å lede Europa, mye takket være arven fra Thatcher.

Arbeid, sosial sikkerhet, kamp mot diskriminering og europeisk fellesskap hører uløselig sammen. De gamle modellene funker ikke lenger, hverken gammelliberalisme, gammelsosialisme eller gammel nasjonalisme. Konservative må bidra med å vise til EU som et uttrykk for en felles europeisk arv - eldre enn nasjonalstaten, viktigere enn lokale pragmatiske politiske interesser. Konservatives syn på staten er at den er et uttrykk for en naturlig utvikling og at dens rolle er å sørge for like muligheter for alle, samtidig som den skal ha en rolle som beskytter av borgernes interesser. Dette er en modell det nå er på høy tid at man overfører til EU. Europeiske felles tiltak vil være nødvendig for å snu voldsspiralen.

Da er det selvsagt trist at Norge er utenfor det politiske samarbeidet i EU, men det er en annen sak...