Tour de nostalgie

Endelig tok noen initiativet til å samle gamle studenter fra Europacolleget, der Herodotus gikk for 10 år siden. Og det var selveste Percy Westerlund - EUs ambassadør som inviterte! Man skyndte seg dit for å oppleve kjente og ukjente fjes, kanapeer og vin - eller "store ord og små kaker" som man sa på Ludvig 15s tid..

Akk - ingen av mitt kull var der unntatt meg selv, men det var masse spennende europeiserte frøkner og hvitvinen var god. Veldig god. Percy himself holdt en tale der han fortalte om hvor fornøyd EU var med sitt forhold til Norge: Vi er et av de beste landene med å gjennomføre EUs lovgivning, vi skaper ikke floker i beslutningsprosessene (fordi vi ikke kan ta del i dem), og vi betaler godt for å "delta". Ironien i det hele gledet gamle Herodotus, samtidig som han gled inn i en behagelig nostalgi fra ti år tidligere...

Brugge! Med tung bagasje for et halvt års opphold kom en ung student med spenning i magen og nysgjerrige blå øyne til middelalderbyen. Ennå kjenner jeg luktene av kanalene, vinden over det flate landskapet, klokketonene fra rådhuset på Grote Markt. Ennå ser jeg inn i senoritaene og signorinaenes mørke øyne som betraktet kjekkasen (?) fra nord. For noen parties vi hadde i en verden der en halvliter kostet 12 kroner og nettene varte til neste morgen. Lærere som røykte mens de spankulerte frem og tilbake i forelesningsrommene og snakket om "les resources propres de la Commission..."

Lesing og festing, Austrian party i smoking, Nordic party i vikingdrakt, stemmen til min italienske venninne når hun sang (ikke når hun kjeftet).. Dårlig fyring, mygg, ullpledd og masse kameratskap som varer ennå! Snipp og slips og blanke sko på muntlig eksamen. Kirker og klostre over alt, ordentlige munker i munkekutte, nonner og prester. Flamsk kunst i vinduene, klokkeklang fra hundre tårn. Tordenvær der lynene danset rundt horisonten i sirkel. Rød og brun murstein, teglstein og grå brostein overalt. Gobeliner og kniplinger til turistene. Bjeller når man gikk inn i butikkene.

Håpet om at man skulle få jobb i EU-systemet - knust den samme høsten av den patetiske folkeavstemningen hjemme. Karikatur i Le Monde av noen eurokrater som ser passivt på serbernes bombing i Kroatia: "Mais que est-ce qu'on veut q'on fasse? Meme les Norvegiens nous lasses tombés.." Man var allerede så vant med at Europa var et hele der vi jobbet sammen for å løse problemene, og ga pokker i nasjonalitet. Gulpet av nasjonalisme fra nord var som en kaldt gufs fra en verden man hadde lykkelig glemt. For et nederlag!

Men vennskapet og forståelsen at grenser er noe kunstig, at vi alle er européere, har overlevd. Ennå, takk og lov, har jeg kontakt med de som sto meg nærmest da og ennå gjør det. Italienerinnen er borte, spanjerinnene dro hjem. Slapset slår mot ruten i utenforlandet.

Men minnene gjør deg fremdeles litt ung igjen, og gir deg vilje til å sloss for Norges plass i et samlet Europa, og mot uvitenheten og nasjonalismen. En dag skal vi ha vår plass der beslutningene fattes, en dag skal vi forstå at det er ikke skigarden som teller, men fellesskapet med andre og forståelsen for at det er gjennom samarbeid vi kan løse problemene som er felles. Kanskje for sent for meg til å ta del i det, men jeg fikk iallefall være en av dem som fikk føle meg ett med et fellesskap der alle sto likt med hverandre og taklet utfordringene ved hjelp av sine personlige ressurser og intelligens, enten de var grekere, spanjoler eller franskmenn, briter eller nordmenn.

Å, Brugge, måtte du la mange nordmenn få oppleve et slikt år som det jeg hadde...