Hvor går EU - og vi?

Det er nå, mer enn noensinne, viktig å få ut informasjon om hva som skjer i EU og hvordan Norge berøres av utviklingen i Europa. 2005 var et vanskelig år på grunn av folkeavstemningene i Frankrike og Nederland om EUs grunnlovstraktat. Man fikk inntrykk av en dyptgående tillitskrise mellom befolkningene og EUs sentrale institusjoner, som ble utnyttet for det, det var verdt av nei-siden i Norge – som fremstilte det hele som et ”folkelig nei til EU” og ikke som et utslag av frykt for arbeidsplasser pga innvandring fra Øst-Europa og tillitskrise overfor egne regjeringer. At et flertall av andre medlemsland som har tatt stilling til grunnlovstraktaten har stemt ja, forbigås i taushet.

Hva er egentlig situasjonen for EU nå?
For to år siden ble EU utvidet og har nå 454 millioner innbyggere. Man har en felles myntenhet, felles militær slagevne og andre viktige symboler på fellesskap. Men EU har også behov for:
Et nytt indre styringssystem
Ny økonomisk omfordeling mellom rike og fattige
En debatt om man skal ha en stadig tettere eller en stadig større union.

Grunnlovstraktaten fra 2004 samlet de tidligere traktatene for EU, og inneholder verdier, arbeidsområder og arbeidsform for EUs institusjoner. Kommisjonen fikk redusert antall kommissærer, Ministerrådet fikk til en stor grad opphevet vetoretten. Det skulle innføres en ny avstemningsregel for beslutningsprosessen der det ble krevet at et flertall land pluss 55 % av befolkningen stemte for. Det halvårlige formannskapet skal erstattes av en fast president, man skulle ha felles utenriksminister, formell rett til utmeldelse og det felles charter for grunnleggende rettigheter skulle tas inn som en del av traktaten slik at f.eks. alle sosialt ekskluderte grupper ville fått sterkere juridisk vern.

Som vi vet ble det altså 55 % nei i Frankrike og 62 % nei i Nederland. Men årsakene var forskjellige:
I Frankrike var det en protest mot regjeringen og EU-eliten, mot fremmedarbeidere fra Øst-Europa og utflagging, frykt for arbeidsløshet, frykt for mindre innflytelse på EU pga at et stort Øst-Europa ville dominere beslutningsprosessen på bekostning av franske interesser.
I Nederland var det også misnøye med EU-eliten, men ikke den samme frykten for markedsliberalisme. Det var misnøye med Euroen og at de store landene tilsynelatende fritt kunne bryte avtalene om budsjettdisiplin etc. Nederland ville ikke betale mer til EU for å subsidiere de nye medlemslandene og man fryktet tap av suverenitet i et utvidet EU. I tillegg var det misnøye med økt innvandring særlig fra Tyrkia.

Konsekvensen var at traktaten ikke kan iverksettes før alle eventuelt har ratifisert den og at EU derfor styres etter Nice-traktaten. Dette gir et meget tungrodd styringssystem med 25-27 medlemsland. Vi skal også merke oss at EU ikke ble rikere med utvidelsen – befolkningen økte med 20 % men inntektene bare med 4 %. Dette vil øke motsetningene og konfliktene dersom man ikke:
Øker det totale budsjettet (i dag 1 % av BNP eller123 milliarder Euro, som er 860 milliarder kroner)
Omfordeler penger fra de tidligere netto mottakere av støtten – 80 % av EUs budsjett går i dag til regionalstøtte, bl.a. til landbruket. De fattigste landene med mye bønder får mye støtte.
Sørger for utjevning gjennom ny økonomisk vekst i EØS. Øst-Europa har konkurransefortrinn i form av lavere lønninger og sosiale utgifter, svake arbeiderrettigheter, lav selskapskatt, nærhet til EU-markedet. Arbeidsplasser flyttes østover i en slags miniatyrutgave av outsourcingen til Asia før. Vest-Europa sliter på sin side med høy arbeidsløshet og svak vekst, smertefulle omstillinger i EUs kjerneområde Tyskland, høye energipriser og en aldrende befolkning.

Det er derfor en stor debatt om hva slags sosialpolitisk modell man skal gå for i EU og valget står mellom den britiske med høy fleksibilitet og lav sosial trygghet, og den kontinentale med lav fleksibilitet og høy sosial trygghet? Dette vil bli kjernen i debatten om hvordan man skal løse de sosiale problemene og samtidig redusere motstanden mot nye utvidelser til land som uvergelig vil være fattige.

For Norges del betyr dette at vi må forholde oss til dagens virkelighet i EU. Vi må erkjenne at EU faktisk ikke ivaretar alle norske interesser for oss. Det viser seg at de store endringene utenfor Norge har liten betydning for våre meningsmålinger.

Norge er i dag ”med” i EU gjennom Schengen, EØS og forsvaret, men uten innflytelse på de politiske beslutningsprosessene. Hvis vi skal ha en suksessrik omkamp om norsk EU medlemskap krever dette at vi opplever varige politiske endringer i vårt land:
KrF, SV og FrP må endre standpunkt til Ja
Det er bare H og SP som har en usplittet ledelse i synet på EU medlemskap (velgermassen er ikke fullt så entydig)
Typiske Nei-yrkesgrupper må endre ståsted, som bønder, fiskere og den offentlige sektor
Vil et norsk Ja gjøres mer sannsynlig med en økonomisk nedgangstid i Norge?
Er det mulig at dersom utviklingen i EU fører til en ”løsere” større union vil dette være mer fordøyelig for nordmenn enn den tendens til føderalisme som nå har dominert kontinentet?
Vår oppgave vil uansett bli å spre informasjon, være til stede i lokalsamfunnet, tørre å stå frem som tilhengere av norsk medlemskap i EU og holde en høy profil.