Har Europa råd til velferdsstaten?

Dette spørsmål stilles i en kommentar på www.eu.observer.com som er en interessant nyhetskanal for oss EU-interesserte. Kommentatoren, George Irvin, er forskningsprofessor ved SOAS (School of Oriental and African Studies) i London og har gitt ut boken ”Regaining Europe”. Han tar utgangspunkt i at det er ganske mange som svarer negativt på dette spørsmålet, fordi globaliseringen øker internasjonal konkurranse, senker prisene og ødelegger småindustrien. Derfor må Europa skjære ned på det offentlige utgiftsnivået, spesielt de skatter som pålegges næringslivet. Og med lavere skattenivå er Men er dette budskapet korrekt, selv om det gjentas mange ganger - og er religion i USA der man ser ned på oss europeere som ”velferdsrusavhengige”? Irvin mener det er tre hovedgrunner til at globalisering og ikke må føre til en nedbygging av velferdsstaten: For det første at det ikke er sant at man ikke lenger har råd til den, for det andre at EU ikke blir mindre konkurransedyktig på grunn av globaliseringen og for det tredje, at beskyttelse av arbeidsplasser, sosiale sikkerhetsordninger og gode helsetjenester til alle har en direkte korrelasjon med et høyt velstandsnivå.

EU har råd til velferdsstaten fordi EU til sammen har et større bruttonasjonal produkt enn USA; Tyskland er verdens ledende eksportør, og produksjon pr time arbeidet i de sentrale EU landene er like høy som i Nord-Amerika. Hva overskuddet går til er et politisk valg – her vises det til at mens Storbritannia under Thatcher valgte å la overskuddet gå til privat konsum valgte de kontinentale EU-landene og Norden å bruke overskuddet til sosial og økonomisk infrastruktur. Irvin kaller de høye skattene som et slikt system krever for ”transfer payments”, dvs. penger man sparer i gode tider for å benytte i tider der man er offer for arbeidsløshet, sykdom eller er blitt pensjonist. Det er vanskelig privat å spare opp et tilsvarende beløp for å sikre seg mot dårlige tider. Tilsvarende får arbeidsgivere en arbeidsstyrke som har bedre utdannelse, sunnere helse og er mer produktive, med det europeiske velferdssystemet.

Irvins andre argument er at det ikke er korrekt at EU må skjære ned på offentlige utgifter for å kunne være konkurransedyktig overfor nyindustrialiserte land som Kina. Han henviser til den amerikanske økonomens uttrykk for denne type teori – ”globaloney” og understreker at konkurransedyktighet er vel så mye bygget på komparative fortrinn som fordeler ved å være et lavkostnadsland. Et høyt utdanningsnivå og sterke tekniske og industrimessige tradisjoner gir f.eks. Tyskland komparative fordeler fremfor Kina, selv om sistnevnte land kan selge tekstiler og maskinverktøy billigere enn Tyskland. På samme måte har kineserne komparative fortrinn innen tekstileksport. Etter hvert finner alle land frem til nye nisjer der de har en komparativ fordel – Finland er ikke lenger hovedsaklig en eksportør av tømmer, men av mobiltelefoner og IKT. Globalisering behøver ikke gjøre noen fattigere og mindre i stand til å finansiere en velferdsstat.

God økonomi gir mer velferd, statistisk sett er det en positiv korrelasjon mellom de to elementene. Årsaken er at med rikere samfunn stiger betydningen av offentlige goder, som vi bruker daglig: utdannelse, helse, og sosialt sikkerhetsnett som beskytter mot ufortsette ulykker. Dersom du må bruke all din tid til å skaffe mat og tak over hodet har du ikke overskudd til å yte det som skal til for å skape et velstående samfunn. Samfunn som ikke sikrer alminnelig tilgang til slike goder, men der kun en elite kan ha råd til dem er heller ikke så stabile, men løper en risiko for konflikter, sosiale kriser og sammenbrudd. Dette er like meget tilfellet for latinamerikanske republikker (juntaer og deres støttespillere) som for det tidligere Sovjetunionen (nomenklatura klassen) – godene eksisterer men de er stort sett tilgjengelig for et privilegert mindretall. En sunn, velutdannet arbeidsstyrke gir mer velstand til samfunnet som helhet. Her trekker Irvin frem de nordiske land som eksempel på samfunn der et høyt nivå på sosiale goder til alle som et lim som holder samfunnene sammen også i raske internasjonale endringsprosesser. Det man derimot må diskutere er for eksempel balanse mellom trygghet for arbeidsplasser og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, løsning på problemer mht. pensjoner og pensjonsalder, og hvorvidt private løsninger som supplement til de offentlige er den beste modellen.

Irvins diskusjon er relevant for dagens debatt om såvel EU som mer aktiv sosialpolitisk aktør versus subsidiaritetsprinsippet, og diskusjonen om hva en ”felles europeisk sosialpolitisk modell” skal være. En åpen diskusjon om disse spørsmålene er også viktig i Norge som tross vår utenforskap er daglig berørt av EUs politikk og lovgivning. De dager er forlengst over da sosialpolitikk var et rent nasjonalt anliggende.