En hellig påske

Herodotus har vært ganske tilbaketrukken lenge fordi den lange prosessen mot konvertering til den Katolske Kirke har tatt opp de fleste våkne timer. Dette har vært en lang prosess som startet da jeg var i Belgia i flere år og oppdaget det vakre fellesskapet som de av mine venner og kolleger som er katolikker kunne være en del av. Den Katolske Kirke er Moderkirken, og uttrykker en opprinnelig hellighet som har forsvunnet i dagens norske "in-statskirke". Egentlig burde kirken ikke stå i veien for noen ting, mener man i Norge, den må være "moderne" og følge trendene ellers så bør den forsvinne og joine de andre sektene.

Jeg er imot selve begrepet statskirke, og at en stat skal styre en kirke i det hele tatt. Kirken skal ta seg av helt andre ting enn staten. Den skal gi hjelp og rettledning i troen, trøste alle de som har det vanskelig i samfunnet, og være et rom der man kan finne stillhet, tro og føle helligheten som strømmer fra treenigheten i Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Det siste stedet du finner denne rene formen for tro og hellighet er i den Katolske Kirke. Og et fellesskap med andre troende som ikke handler om å følge trender og moter men å styrke hverandre i en apostolisk gjerning som prester og legfolk står sammen om. Først og fremst er den Katolske Kirke det motsatte av nasjonal - den har et fellesskap på tvers av grenser, den representerer en europeisk helhet og ikke nasjonalisme. Den krysser kontinentene og raseskillene og har et medlemstall på over en milliard mennesker!

Så Herodotus gikk på kurs, deltok i evangeliseringsuken, som var et initiativ fra avdøde pave Johannes Paul II og gransket sitt eget indre nøye. Egentlig var beslutningen fattet for lenge siden men det vakreste øyeblikket å ta kommunionen og fermingen (konfirmasjonen) er Påskenatt. Og det fikk jeg lov til av selveste biskopen.

I en kirke bare opplyst av vokslys gikk vi inn i prosesjon og etter lesingene fra ulike deler av Bibelen var det store øyeblikk inne. Først ble alle lys tent og alle klokkene ringte. Jesus var oppstanden! Vi var seks som skulle tas inn i det fulle katolske fellesskap, hvorav en skulle også døpes. (De som allerede er døpt i statskirken slipper ved konvertering) Så sa vi frem trosbekjennelsen, ble salvet og fikk den første kommunion. Det er ikke mulig godt nok å beskrive følelsen av å krysse en terskel, begynne på resten av livet, føle varmen fra de hundrer av folk som var der og kjenne de varme håndtrykk fra gamle og nye venner. Biskopen utstrålte en vennlighet og velkomst som jeg aldri har opplevet før. Først et godt stykke inn i 1. påskedag var det over og jeg var klar til å påbegynne et nytt liv!

Senere ble det opplyst på NRK at det var overstrømmende oppslutning i de katolske kirkene i Norge og at den Katolske Kirke nå er det nest største trossamfunn i Norge. Selv om man prøvde å antyde at dette skyldtes alle utlendingene som strømmer til landet er det ikke til å komme bort fra at de som har en kristentro, og jeg er blant dem, nå vender seg til Moderkirken. Alt dette vil jeg diskutere etterhvert!