FN og mere sådant

Det er politisk korrekt for den rød-grønne regjeringen å understreke norsk støtte FN fordi man da slipper å snakke om norsk tilknytning til EU. Men samtidig hører vi om alvorlige skandaler knyttet til folk som misbruker sin stilling til å berike seg selv, hjelpearbeidere og FN-styrker som bruker utdeling av mat og medisiner til å skaffe seg sex fra mindreårige og får en øket følelse av at dette er en organisasjon som bruker mer tid til å snakke enn å handle. Dette får oss til å tenke over hva FN egentlig skulle bety, hva den betyr nå og hva som skal til for at organisasjonen skal ha en rolle som internasjonal garantist for fred og frihet i fremtiden.

På den ene side vet man at uten en sterk internasjonal organisasjon som FN kan enhver angripernasjon gjøre hva de vil: Folkeforbundet ble dannet på oppfordring fra USAs president i 1918 men så besluttet Kongressen at USA ikke behøvde å være medlem selv. Det ble dermed en rimelig kraftløs organisasjon av krigstrette land som intet stilte opp mot de nye diktaturene Italia, Tyskland og Japan. Disse meldte seg i tur og orden ut av forbundet så snart de ble kritisert. FN skulle vise at USA nå hadde lært leksen i 1945 og de sluttet helhjertet opp om den iallefall i begynnelsen. Men selv om organisasjonen har en rekke kritikkverdige forhold vet man hva alternativet er - en verden uten noen internasjonal "appellinstans" som blir avhengig av at noen tar på seg rollen som internasjonal "politimann". Folkeforbundet lente seg på Frankrikes hær og Storbritannias flåte. Ingen av delene stoppet Mussolini, Hitler og Hirohito, fordi man ikke i tide hadde den politiske viljen til å bruke makt. FN lente seg på USAs styrker i Korea og siden på andre NATO-lands og andres lands styrker.

Organisasjonens styrke er at man kan arbeide frem sterke internasjonale bindende konvensjoner som medlemslandene må følge. For eksempel vil man i 2006 omsider legge frem en konvensjon om menneskerettigheter for funksjonshemmede, som vil ha rettskraftig virkning i de land som ratifiserer den. Organisasjonens svakhet i dagens verdenssamfunn viser seg i at man 1) må basere seg på medlemslandenes godvilje og at mange misbruker situasjonen til å skaffe seg selv fordeler, eller å begå direkte overgrep (se for eksempel (http://vampus.blogspot.com/) ; 2) at USA ikke bidrar med tilstrekkelig støtte men som i 1920-årene foretrekker å kjøre sitt eget løp; og 3) at FN gjenspeiler en internasjonal struktur fra den kalde krigens dager og ikke dagens multipolære bilde med terror som hovedtrussel og ikke kommunisme vs. kapitalisme. Det som trenges er en omfattende renovasjon av FN-systemet for å gjøre det til en fredsbevarende organisasjon istedet for en prateklubb.

Det andre som trenges er at man videreutvikler integrasjonen i EU som et regionalt samarbeidsorgan og gir det den politiske og forsvarsmessige styrke som man allerede har økonomisk. Bare EU er i stand til å fatte bindende politiske vedtak som tvinger medlemslandene til å opptre samlet. Da kan Europa opptre på verdensarenaen som like sterk som USA - og igjen opptre samlet i FN og f.eks. tvinge igjennom at denne organisasjonen oppfyller den rollen den var tiltenkt i 1945. For Norges del må dette være et avgjørende argument for medlemsskap. En regjering som prøver å feie dette under teppet bør ikke være ansvarlig for landets utenrikspolitikk.