Foran et landsmøte

Dermed starter et viktig landsmøte i Høyres historie - hvordan man samler trådene etter et sviende nederlag - en vanskelig situasjon for ethvert parti men en situasjon som krever at lederne skjerper seg, finner ut hva som gikk feil i stedet for å leke "blame game" og kommer opp med nye ideer for hvordan man får velgerne tilbake. For Høyres del er dette ikke en umulig oppgave dersom man setter en del gamle tanker og tradisjoner til side - og ikke bruker for mye tid til å se tilbake uten i den grad det trenges for å trekke de nødvendige konklusjoner.

Fortiden: Det er alltid vanskelig å være et parti i regjeringsposisjon. Man får skylden for alt som går galt, også det som forgjengerne igangsatte og som man ser konsekvensene av først nå. Når man attpåtil er partner i en regjering med to partier det hele tiden må inngås kompromisser med, man helst ville ha hatt statsministerposten og det er forbudt å snakke om EU-meldemskap - ja så er det ikke lett. I en slik situasjon skulle man så ut i valgkamp der et fremstormende populistparti som mener det som er populært i øyeblikket legger ned veto mot statsministeren, og ditt eget parti går til valg for den samme statsministeren - som tilhører et annet parti - ja så har man en oppskrift på katastrofe. Og den kom.

Leksjoner av fortiden: 1) Har man et stort parti, er det lurt å profilere det og ha en statsminister fra det samme partiet. Dersom du likevel skal få skylden for det regjeringen gjør, er det like greit å føre ditt eget partis politikk. 2) Det viktig å høre på hva folk er opptatt av, ikke hva næringslivslederne og banksjefene alene mener. 3) Politisk spill skaper politikerforakt og dette rammer særlig de som sitter i posisjon.

Fremtiden: Det er flere ting å gripe tak i. 1) Det er en kjent sak at Høyre nå er splittet mellom de som vil trekke partiet i en liberalistisk, thatcheristisk retning og de som søker mot mellompartiene "slik man alltid har gjort". Dette er ikke positivt for det bildet folk har av Høyre. Det er allerede et liberalistisk parti i Norge og det er Fremskrittspartiet. Trolig har ikke folk fått med seg dette fordi FrP aldri står frem med en klar politisk profil - dette er årsaken til deres suksess. Høyre trenger derfor å finne - tilbake til - sin egentlige profil: konservatismen. Vi har et partiprogram som ikke nevner "konservativ" med et ord og det er årsaken til vår manglende suksess. Hvis folk hadde en klar oppfatning av vår grunnleggende ideologi, og at denne er annerledes enn liberalistenes - ja så tiltrakk vi oss de som kan støtte en slik ideologi. Med andre ord: Høyre må klart definere hva vår konservative ideologi er, og hva som skiller mellom denne og liberalismen.
2) Man må ikke bare si at Høyre satser på EU, man må vise det gjennom klar profilering av hvilket Europa Høyre ønsker seg og hvorfor vi vil ha EU-medlemskap nå. Det nytter ikke å vise til at "alle vet at Høyre er et ja-parti". 3) Jeg er enig med dem som sier at med et (beklageligvis) stort Fremskrittsparti kan ikke Høyre avvise å ha en form for samarbeid med dem. Det ville være å ikke respektere demokratiet. Men desto viktigere blir det å trekke klare grenser mot deres liberalistiske profil og lunkne holdning til EU - ellers havner vi i en ny koalisjon der det er forbudt å snakke om vårt viktigste utenrikspolitiske spørsmål, slik som under Bondevik eller Stoltenberg nå. 4) Samtidig må Høyre ikke slå hånden av samarbeidet med KrF men aldri igjen må vi la dem leke storebror i en regjering. Høyre skal være det ledende parti i en eventuell ny koalisjon.

Og sist men ikke minst ville det vært interessant å la FrP styre alene uten Høyre i regjering. Av og til må vondt med vondt fordrives. Kanskje denne overmette nasjonen hvis intellektuelle nivå hos velgerne ser ut til å stanse ved siste side av VG fortjener en dose med Fremskrittspartiet i regjeringsstolene. Den kalde likegyldighet de har vist overfor vanskeligstilte i for eksempel Oslo vil da kunne forplante seg utover landet, samtidig som vår internasjonale posisjon kan gå over fra farseaktig til direkte tragisk, særlig overfor EU. Østerrike har testet ut Jürg Haider, Italia har levet med Silvio Berlusconi - hvorfor ikke la Norge få en dose Siv Jensen? Risikoen er at man da som motreaksjon får en SV-RV regjering eller noe sånt, men etter statsvitenskapelig pendellov skulle Høyre gjenvinne sin naturlige posisjon som det største borgerlige partiet straks folket får bedre overblikk over de reelle alternativene. Ha et godt landsmøte, o Høyre!