SV og demokratiet

Herr Lysbakken er blitt ny nestleder i regjeringens nest største parti. Han har allerede gjort inntrykk selv på Herodotus med sine retro-sovjetiske standpunkter til kapitalisme og demokrati. Det er umulig å avfeie uttalelsene fra en som har en såvidt sentral posisjon i et norsk regjeringsparti, særlig hvis man setter det i sammenheng med andre SV'eres uttalelser om at irakere som får trening i Norge er quislinger, fordi de er USA-lakeier etc.

Jeg synes et at de morsomste sitatene fra Herr Lysbakken er:"Er det en ting som historien har lært oss på venstresiden, så er det at å sitte med ferdige samfunnsmodeller og kart for hvordan noen få på toppen skal bygge et nytt samfunn, det er forferdelig farlig. Ikke særlig realistisk heller". Etter Herodotus' ringe kunnskap er det nettopp en slik politisk modell som er selve kjennetegnet på sosialismen og kommunismen. Man skal bruke den politiske makten til å skape et tenkt utopia og i ytterste konsekvens er det nødvendig fysisk å fjerne de som står i veien for dette utopia..Lysbakken går ikke inn for noe slikt, men vi er så heldige å vite fra historien hva hans modell fører til dersom man bruker det opplegget han selv tar til orde for.

Fordi vi alt har opplevet 70 år med Sovjetunionen og 40 år med kommunisme i Øst-Europa. Der ble både børs (og katedral) og kapitalister fjernet. Men det førte ikke til at folket fikk mer demokrati. Tvert imot ble "kapitalistene" erstattet med en ny elite som levde på statsinntektene, og levde rimelig godt fordi all verdiskapning ble styrt av stat og parti. "Nomenklatura" - den ansiktsløse eliten av partimedlemmer ble en ny faktisk utbytterklasse, mer "parasittiske" enn noen kapitalist har klart å bli. Fordi de ikke behøvde å skape noe selv, som en vestlig bedriftsleder, men med partibok i hånd kunne man leve på det som andre skapte uten å anstrenge seg med annet enn å holde taler om at "i arbeiderklassens egen stat kan det ikke være noen motsetning mellom arbeiderklassen og de styrende".

Selvsagt vil SV/SU avvise dette fordi de selvsagt vil "noe helt annet". Men Herodotus finner ikke det troverdig. Som god konservativ avviser jeg enhver politisk modell som vil omdanne samfunnet etter "ferdige samfunnsmodeller og kart" enten det er til ytre venstre eller ytre høyre. Kapitalisme er en naturlig del av det samfunnet som har utviklet seg i Norge og bidratt til å sikre at man faktisk kan beholde det man skaper uten at noen har rett til å fjerne det. Det er dette som er demokrati og faktisk er en del av menneskerettighetene. Det er en sentral del av konservativ tenkning.

..Og så grep EU inn

Herodotus har tidligere lansert sine alternative teorier om at bedre samordning innen EU kunne ha rettet opp misforholdene i Frankrike. I stedet trakk den franske regjeringen seg inn bak skigarden (stenmuren?) da folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat endte med nederlag for ja-siden - i seg selv et symptom på at regjeringen og eliten ikke hadde tillit. Den 14. november gikk Europakommisjonens leder Barroso ut og tilbød Frankrike € 50 millioner for at man skal kunne skape arbeidsplasser og dermed rette på noe av bakgrunnen for uroen. I følge Le Monde kan summen bli bortimot € 1 milliard! I følge OECD er arbeidsløsheten blant ungdom generelt i Frankrike på 21 % for fransk ungdom under 25 år, og trolig dobbelt så høy blant innvadrerungdom, mens ca 13 % av ungdommene fullfører ikke høyere utdannelse - noe som gir enda svakere mulighet for å få seg en godt betalt jobb. Et annet problem er den franske lovgivningen som gjør det nær sagt umulig å ha midlertidig ansettelser. - Stilt overfor en slik problematikk er det nødvendig å gripe saken an på europeisk, ikke kun på nasjonalt nivå. Det unike ved EU er nettopp at man kan refordele midler som alle landene bidrar med etter evne, til kriserammede områder.

Uroen i Frankrike er den verste på 40 år og det er frykt for at problemene skal spre seg til andre land. Da er en europeisk løsning den eneste levedyktige, hvilket er bakgrunnen for at Barroso i et brev til statsminister Villepin om å bruke EUs fond til å skape arbeidsplasser og sosial vekst. Han har også kommentert at "det største problemet er arbeidsløsheten. Den beste sosialpolitikken er å skape arbeidsplasser. Det er hovedsaken. Når du har 60 % arbeidsløshet blant ungdommen i forstedene er det et problem," uttalte Barroso til radio Europe 1. Herodotus kan bare løfte sin skalk og si, "Bravo la Commision Européenne!"

Barroso kommenterte også at det er flere EU land som har samme problemer som Frankrike mht mangel på integrasjon og høy arbeidsløshet og har funnet sine egne løsninger. EU må ha redskapene til å takle slike kriser men deretter er det opp til regjeringene å finne egne løsninger på problemene, sa han også. Dette er et eksempel på at man må kunne benytte et europeisk fellesskap til å avhjelpe vanskelige situasjoner, men det illustrerer også at man må begynne å tenke europeisk for å kunne utvikle en strategi for å sikre bedre sosiale og arbeidsmarkedsmessige forhold. Arbeidsløshet er roten til alt vondt og det er på tide å forstå at bruk av EU qua stat - som et uttrykk for en felles europeisk politisk og kulturell arv - er det som skal til. Ren markedsliberalisme er ikke svaret, nasjonalisme er ikke svaret - EU er.

Men EU er bare det som medlemslandene vil at det skal være. Det er å håpe at tilfellet Frankrike vil lære statslederne en lekse og at de bidrar til å utvikle det europeiske fellesskap til det viktigste redskap for felles utvikling. Europa har en gylden sjanse - dette EU alle sier befinner seg i "dyp krise"!

Tour de nostalgie

Endelig tok noen initiativet til å samle gamle studenter fra Europacolleget, der Herodotus gikk for 10 år siden. Og det var selveste Percy Westerlund - EUs ambassadør som inviterte! Man skyndte seg dit for å oppleve kjente og ukjente fjes, kanapeer og vin - eller "store ord og små kaker" som man sa på Ludvig 15s tid..

Akk - ingen av mitt kull var der unntatt meg selv, men det var masse spennende europeiserte frøkner og hvitvinen var god. Veldig god. Percy himself holdt en tale der han fortalte om hvor fornøyd EU var med sitt forhold til Norge: Vi er et av de beste landene med å gjennomføre EUs lovgivning, vi skaper ikke floker i beslutningsprosessene (fordi vi ikke kan ta del i dem), og vi betaler godt for å "delta". Ironien i det hele gledet gamle Herodotus, samtidig som han gled inn i en behagelig nostalgi fra ti år tidligere...

Brugge! Med tung bagasje for et halvt års opphold kom en ung student med spenning i magen og nysgjerrige blå øyne til middelalderbyen. Ennå kjenner jeg luktene av kanalene, vinden over det flate landskapet, klokketonene fra rådhuset på Grote Markt. Ennå ser jeg inn i senoritaene og signorinaenes mørke øyne som betraktet kjekkasen (?) fra nord. For noen parties vi hadde i en verden der en halvliter kostet 12 kroner og nettene varte til neste morgen. Lærere som røykte mens de spankulerte frem og tilbake i forelesningsrommene og snakket om "les resources propres de la Commission..."

Lesing og festing, Austrian party i smoking, Nordic party i vikingdrakt, stemmen til min italienske venninne når hun sang (ikke når hun kjeftet).. Dårlig fyring, mygg, ullpledd og masse kameratskap som varer ennå! Snipp og slips og blanke sko på muntlig eksamen. Kirker og klostre over alt, ordentlige munker i munkekutte, nonner og prester. Flamsk kunst i vinduene, klokkeklang fra hundre tårn. Tordenvær der lynene danset rundt horisonten i sirkel. Rød og brun murstein, teglstein og grå brostein overalt. Gobeliner og kniplinger til turistene. Bjeller når man gikk inn i butikkene.

Håpet om at man skulle få jobb i EU-systemet - knust den samme høsten av den patetiske folkeavstemningen hjemme. Karikatur i Le Monde av noen eurokrater som ser passivt på serbernes bombing i Kroatia: "Mais que est-ce qu'on veut q'on fasse? Meme les Norvegiens nous lasses tombés.." Man var allerede så vant med at Europa var et hele der vi jobbet sammen for å løse problemene, og ga pokker i nasjonalitet. Gulpet av nasjonalisme fra nord var som en kaldt gufs fra en verden man hadde lykkelig glemt. For et nederlag!

Men vennskapet og forståelsen at grenser er noe kunstig, at vi alle er européere, har overlevd. Ennå, takk og lov, har jeg kontakt med de som sto meg nærmest da og ennå gjør det. Italienerinnen er borte, spanjerinnene dro hjem. Slapset slår mot ruten i utenforlandet.

Men minnene gjør deg fremdeles litt ung igjen, og gir deg vilje til å sloss for Norges plass i et samlet Europa, og mot uvitenheten og nasjonalismen. En dag skal vi ha vår plass der beslutningene fattes, en dag skal vi forstå at det er ikke skigarden som teller, men fellesskapet med andre og forståelsen for at det er gjennom samarbeid vi kan løse problemene som er felles. Kanskje for sent for meg til å ta del i det, men jeg fikk iallefall være en av dem som fikk føle meg ett med et fellesskap der alle sto likt med hverandre og taklet utfordringene ved hjelp av sine personlige ressurser og intelligens, enten de var grekere, spanjoler eller franskmenn, briter eller nordmenn.

Å, Brugge, måtte du la mange nordmenn få oppleve et slikt år som det jeg hadde...

Birth of a Flying Fortress

For en gangs skyld forlater Herodotus politikkens verden for å skrive en oppbyggelig artikkel om bygging av et av verdens mest berømte fly: Boeing B-17G, eller den Flyvende Festning. Dette var et av de alliertes viktigste våpen for å vinne 2. verdenskrig. I store formasjoner tordnet de fire motors "festningene" fra Storbritannias kyster til angrep mot Tyskland eller det okkuperte Europa. Amerikanernes konsept var dagangrep mot avgrensede, strategiske mål, som jernbaneknutepunkter, industrianlegg etc. og ikke områdebombing, som RAF utførte om nettene. USA trodde på kirurgiske angrep uten for store sivile tap. De var kritiske til britenes områdebombing. Men RAF hadde i krigens første måneder lært at dagangrep med utilstrekkelig eskorte av jagerfly førte til tap man ikke kunne bære dersom flyvåpenets kampkraft skulle opprettholdes. Derfor begynte de nattangrep og reduserte sine tap, men også nøyaktigheten i treffene. Dette før man utviklet luft-til-bakke radarer (H2S) som ga et mer nøyaktig bilde av hva som befant seg på bakken.

USAAF (US Army Air Force - flyvåpenet var ennå en del av hæren i USA under krigen) fant imidlertid selv ut hva det kostet å sende formasjoner av ueskorterte bombemaskiner inn over Tyskland og led svære tap. Inntil P-51 Mustang jagerflyet kom på vingene, som hadde en radius som gjorde at de kunne fly helt til Berlin, måtte USAAF trappe ned sine luftangrep, etter et katastrofalt tokt mot Schweinfurt i 1943.

B-17 var Boeing firmaets svar på en utlysning fra forsvarsdepartementet om et strategisk bombefly, og hadde trekk i seg fra såvel passasjerfly som andre militærfly. Det hadde mitraljøser i ryggtårn, haleposisjon, buktårn og på siden, ved siden av to enkle mitraljøser i nesen betjent av bombesikteren og navigatøren. Flyet hadde 10 manns besetning (pilot, co-pilot, bombesikter, navigatør, flymekaniker og fem skyttere). Etter som tyskerne lærte seg å angripe de store formasjonene rett forfra, der bestykningen var svakest, monterte amerikanerne et tårn med tvillingmitraljøser under "haken" på flyet. Slik oppsto B-17G. Det er dette flyet jeg har laget en modell av. Som bilde (1) viser velger har jeg valgt et sett i 1/72 skala av dette flyet. Det neste man må gjøre er å drive litt grunnforskning i bøker om B-17, som "WalkAbout B-17" som har glimrende fargebilder av interiør og eksteriør av de maskinene som er bevart i USA og Storbritannia (2).

Deretter kan man går i gang. Det mest problematiske er kanskje å få til interiør, detaljer, instrumenter og uniformer på de figurene man vil ha med. Her er et bilde av cockpit og bomberom i B-17G, med to flygere og en navigatør vel installert. (3) Her ser man foruten bombelasten navigatørens bord med kart, Norden bombesiktet og setet til bombarderen som også kontrollerte "haketårnet" på denne modellen.


Deretter monteres resten av interiøret, herunder vinduer, mitraljøsetårn på rygg, buk og i nesen på flyet. De to sidene festes forsiktig sammen. Dette er langt fra lett når det er såvidt mange deler som skal passe sammen. Det kreves mye tålmodighet og nøyaktighet, særlig dersom det hele ikke skal være en "statisk modell" til utstilling - men man vil ha bevegelige tårn, propeller, understell etc. Dette er imidlertid fra produsentens side beregnet å være en modell for "static display" slik at propeller, hjul etc. skal limes fast. Deretter følger montering av vinger, motorer og understell. Også her er maling av indre deler viktig for å skape et realistisk inntrykk av flyet når den endelige modellen skal presenteres. Bilde (4) den ferdige modellen før eksteriørmalingen tar til.

Når de ytre deler av flyet skal males må man se for seg hvordan den endelige modellen skal presenteres. Er det et "nytt" fly, rett fra fabrikken, eller et mer "været" fly som skal se ut som det har vært i aksjon en stund over det europeiske kontinent? Hvis man som jeg velger det siste, husk at: Flyene sto ikke pent i hangarer mellom toktene men på asfalterte "hardstands" utenfor rullebanene i all slags engelsk uvær. Dette slet ned malingen ganske fort og ved siden av slitasjen som fulgte av selve toktene ga dette flyene raskt et værbitt utseende. På gamle fotos ser man fort de karakteristiske stripene fra motorene og akterut på vingene av olje og søl fra bensinpåfyllingen. Dersom flyene fikk treffere fra antiluftskyts (flak) eller fiendtlige jagerfly, måtte panelingen skiftes ut her og der på flykroppene. Det fantes fly som hadde haltet seg hjem på "én motor og en bønn" og som krasjlandet i England og måtte repareres helt fra grunnen av. Ett fly var satt sammen av rester fra 16 andre! Så er det å velge divisjon, bombegruppe, skvadron og individuelt fly. USAAF hadde tradisjon for å individualisere flyene med fargerike pin-ups - lettkledte jenter som utvilsomt hevet mannskapets moral og kampvilje. "Memphis Belle" er vel en av de mest berømte, takket være filmen om det første mannskapet som fullførte pliktturen på 25 tokt i 1943. Andre hadde navn som "Double Trouble" (bilde av 2 jenter eller eller 1 dame og en flaske whiskey), "Little Miss Mischief", "My Devotion" etc. Eller det kunne være patriotiske navn som "Yankee Doodle", "General Ike" eller "The Fox" som var navnet på pub'en like ved deres hjemlige base i Norfolk!

Min modell forestiller "Bobby Sox" fra 490 Bombardment Group, 850 Bomber Squadron. Dette har intet med Eurovision festivalens vinnere fra 1985 å gjøre men er en stilig frøken hvis bakende utgjør de to b'ene i "Bobby"... (490 BG var kjent for sine dristige pin-ups!) . Denne gruppen var kjennetegnet av røde halerorstopper og striper på vingene. Denne maskinen er fra slutten av krigen da man hadde sluttet å kamuflere flyene i olivengrønt og grått. Amerikanske fly skinte sølvblankt i metall, uten at man har registrert at det ble større tap av den grunn. Det siste bildet viser den ferdige modellen - klar til å stilles ut! Voilá - "Bobby Sox" klar til avgang!

Patetisk av Stoltenberg

Det er sørgelig å høre den samme mannen som fikk stående applaus på Europabevegelsens årsmøte for sin EU-entusiasme, stå i dag og forsvare den rødgrønne regjeringens trusler om bruk av det feilaktige begrepet "vetorett" overfor EU. For å repetere noen grunnleggende kjennsgjerninger: Det finnes ikke noen vetorett men en rett til å reservere seg fra EFTA-landenes side innen EØS mot direktiver - gitt at alle de tre landene er enige. Norge kan ikke reservere seg alene. Og bruker man denne retten settes den aktuelle del av EØS avtalen ut av kraft. Og for det tredje; det er såvidt vites ingen i EU som har stor interesse av å videreføre det som ses på som en særrettighet for rike og egoistiske nordmenn som ikke vil ta sin voksne del av de utfordringer det europeiske fellesskap står overfor. Eller sagt direkte - bruk av denne retten er en bønn om å få ødelagt EØS avtalen som er Norges - stadig mer frynsete - tråd til EU.

Alt dette vet Stoltenberg, og forhåpentlig også hans partifelle og utenriksminister. Og likevel er det viktigere å tekkes nei-partiene SV og SP ved å bruke ord og fakter som må virke svært negativt på utenlandske observatører som interesserer seg for norsk debatt. "Vi skal ha flere venner", preker Stoltenberg. Da er det like smart å utfordre EU som SVs ide om å binde Norge tettere til FN slik at vi ikke har kapasitet til å assistere våre allierte i NATO. Bare nasjonalistene i SP og sosialistene i SV har et bilde av vårt lands betydning som er direkte patetisk - men det hadde ikke vært så ille dersom det antatt ansvarlige Arbeiderpartiet hadde uttalt seg på landets vegne på en måte som viste at den største regjeringspartneren i det minste hadde begrep om virkelighetens verden.

Europa er i en krise, noe den sosiale uroen som preger Frankrike er et eksempel på. Men problemene kan ikke løses av en nasjon alene - skigardens tid er omme i vår verdensdel. Desto mer beklagelig er det at vi da har en regjering som tror de må rasle med sabelen mot EU for å vinne folkets tillit. Det eneste Stoltenberg vinner på dette er mer uvilje fra våre viktigste handelspartnere og et hoderystende sarkastisk sukk fra oss som trodde at iallefall Arbeiderpartiet var ledet av folk med utenrikspolitisk gangsyn..

Enda en fransk revolusjon?

Det er noe uvirkelig over å se den voldsbølgen som nå ruller over Frankrike - et kulturens sentrum, et sted man reiser for å oppleve historie, natur og kultur av mest interessante slag. Like overrasket virker de politiske myndighetene i landet, som svarer med unntakstilstand og portforbud. De analyser de gjør seg beholder de stort sett for seg selv.

Men desto mer kommenterer bedrevitere i Norge fra høyre- og venstresiden utviklingen. Det er for lite hensyn til innvandrerungdommens behov, arbeidsløshet og likegyldighet fra de rike, hvite elitistenes side (venstresiden). Det er for lite markedsøkonomi - den "sosialistiske velferdsstaten" har spilt fallitt (ytre høyresiden). Er sannheten som vanlig midt imellom? Herodotus velger i stedet et europeisk perspektiv:

Konflikten har utvilsomt noe å gjøre med problematikken rundt muslimske innvandrere å gjøre, som ikke føler seg velkomne eller vellykkede i det franske samfunn. Men dette er en konflikt som har vart lenge. Røttene finner vi i det gamle franske koloniriket, i Algeriekrigen og i den senere store innvandringsbølgen fra det tidligere imperiet som satte fransk "mission civilisatrice" i revers. Frankrike har hatt noen fordeler: Man har en berømt kultur det er åpent for alle å ta del i - snakker man fransk er man "franskmann". (I motsetning til andre, mer lukkede kultursirkler - som den norske). Den spenningen som etterhvert oppsto mellom etniske franskmenn og muslimske innvandrere med dertil hørende rasisme, hat mot et avvisende "vertsland" og seier til Le Pen og hans drabanter i lokalvalgene er en funksjon av frykt for noe nytt, sosiale problemer som i alle land gir seg utslag i motvilje mot fremmedfolk som "stjeler jobbene (og damene) våre" og en motvilje mot myndighetene som aldri gjør noe.

Ingenting av dette er nytt. Men det nye er at man har et EU som - dersom man er villig til å bruke dette nye verktøyet - kunne arbeide for i fellesskap skape europeiske løsninger på problemene. Problemene er nemlig ikke nasjonale - det ser vi av at bilbrenningen alt har spredt seg til Tyskland og Belgia, for ikke å snakke om innvandreruro i mange andre land. Man må være villig til å se at problemer som er felles også må løses i fellesskap. Europeisk integrasjon for å finne felles løsninger tror jeg er svaret. Dette krever at man gjør mer for å skape et felles arbeidsmarked, en felles økonomisk plattform for å skape arbeidsplasser og mer effektive kampanjer for å endre holdninger til innvandrere - fra en utgiftspost på sosialbudsjettene til en viktig arbeidskraft som bidrar til å styrke Europas økonomi. Det trenges ikke flere konferanser og komiteer av velmenende eksperter - det trenges direkte politiske tiltak med virkekraft over hele EU. Det krever at man setter de nasjonale særinteressene til side og begynner å innse at EU er der som en felles politisk plattform som har et potensiale i seg til å løse felles problemer. Som Benjamin Franklin sa det da noen forkynte at "nå gjelder det å henge sammen!": "Ja, det er utvilsomt bedre enn å bli hengt hver for oss.."

Da er det sørgelig at Frankrike etter folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat valgte å vende seg bort fra det europeiske felleskap der de har hatt en lederrolle sammen med Tyskland og drive en innadvendt politikk for å skape mer arbeidsplasser - noe de åpenbart ikke har lyktes med. Man overlot til EU selv å arbeide for mer entusiasme overfor det "europeiske prosjekt". Men EU er ikke mer enn summen av medlemslandene, og bidrar ikke disse til å styrke en europeisk identitet nytter ikke tiltak fra Brussels side alene. Et annet problem er at de europeiske lederne ikke er av samme kapasitet som på Kohls og Mitterands tid, ved siden av at man har en EU kommisjon som er svakere enn på mange år. Barroso har ikke vist seg som noen ny Jacques Delors. Storbritannia har ikke tatt noe grep for å lede Europa, mye takket være arven fra Thatcher.

Arbeid, sosial sikkerhet, kamp mot diskriminering og europeisk fellesskap hører uløselig sammen. De gamle modellene funker ikke lenger, hverken gammelliberalisme, gammelsosialisme eller gammel nasjonalisme. Konservative må bidra med å vise til EU som et uttrykk for en felles europeisk arv - eldre enn nasjonalstaten, viktigere enn lokale pragmatiske politiske interesser. Konservatives syn på staten er at den er et uttrykk for en naturlig utvikling og at dens rolle er å sørge for like muligheter for alle, samtidig som den skal ha en rolle som beskytter av borgernes interesser. Dette er en modell det nå er på høy tid at man overfører til EU. Europeiske felles tiltak vil være nødvendig for å snu voldsspiralen.

Da er det selvsagt trist at Norge er utenfor det politiske samarbeidet i EU, men det er en annen sak...

Ødela Thatcher det konservative parti?

I dagens Høyre, der liberalister og konservative har startet tautrekningen om partiets fremtidige ideologiske innretning, er det interessant å lese Chris Pattens kommentar om at Margaret Thatcher reddet Storbritannia men ødela det konservative partiet. I det ligger at i den foreliggende økonomiske situasjon landet befant seg i da Thatcher ble statsminister, var hennes økonomiske hestekur det som angivelig skulle til for å knekke fagbevegelsens makt og få snudd økonomien fra en av Europas svakeste til en av de sterkeste. Og det uten oljedop etter norsk modell. Men samtidig ødela hun partiet - her sikter Patten til den nærmest ensidige euroskepsis som Toryene har arvet fra sin gamle leder. I sin siste bok "Statecraft" fortsetter Thatcher sin linje med en generelt fiendtlig holdning til europeisk integrasjon, ekko av 60 år gamle følelser overfor Tyskland som en "dominerende makt i EU", samt på andre "tradisjonelle" motstandere, og beundring for sin allierte Pinochet.

Hvorfor ødela dette for Tory-partiet? Ikke fordi noen savnet fagbevegelsens kvelertak på britisk økonomi, men fordi liberalistiske grunnverdier hadde fordrevet den tradisjonelle konservatismen partiet hadde stått for gjennom sine tidligere ledere - men uten å grunnfeste noe nytt som alle kunne enes om. Når Thatcher til slutt var tvunget til å gå av var det ingen tilsvarende sterke ledere som hverken ønsket å videreføre liberalismen eller var i stand til å vende partiet tilbake til sin opprinnelige, konservative ideologi.

Et annet viktig moment er skepsisen til EU, som på mange måter har hindret torypartiet i å påvirke EUs utvikling i en retning man kunne ha ønsket. Her er en direkte parallel til Norges situasjon som utenforland. For liberalister er EU skepsis naturlig - man vil overlate alt til et fritt marked og lengter etter et samfunnsøkonomisk system som spilte falitt i 1929 og banet veien for totalitære regimer. Historien har ikke lært dem at frihet som absolutt verdi, og et fritt marked som ikke gir staten noen annen rolle enn som nattvekter og ivaretager av et fiktivt sosialt sikkerhetsnett - kun bidrar til å skape sosial uro som i verste fall kan gi kriser av den type som gikk forut for 2. verdenskrig. Og den bitterhet som dette medfører rammer også konservative krefter dersom vi ikke følger vår egen linje. Denne omfatter en positiv holdning til markedsøkonomien men kombinert med en aktiv stat som sikrer like muligheter for alle. Staten er et resultat av en naturlig historisk utvikling og må være et uttrykk for samfunnets organiske identitet. Denne enheten må stå høyere enn individets absolutte frihet.

På samme måte er EU en naturlig utvikling av Europas historiske utvikling. Det europeiske fellesskap garanterer folks grunnleggende muligheter til et godt økonomisk utkomme, frihet fra krig og undertrykkelse og skaper like muligheter for alle gjennom for eksempel å forby arbeidsgivere, transportbedrifter og -operatører, og offentlige myndigheter å diskriminere mot mennesker på grunnlag av deres kjønn, alder, funksjonshemning, religion eller seksuelle legning. Norge ville ikke ha hatt slik lovgivning dersom ikke EU hadde gitt oss den gjennom EØS avtalen. For liberalister er dette bare utidig innblanding i næringsfriheten. Men historien viser oss dessverre at det bare er lovgivning som kan gi de svakeste beskyttelse mot direkte og indirekte diskriminering. Lovgivning, som bygger på en europeisk historisk tradisjon av humanisme. Det er dette konservative må verne om, gjennom aktiv deltagelse i det europeiske fellesskapet.

Det var det Thatcher ødela, ved å holde Storbritannia på sidelinjen, og gjøre "seg selv nok" tankegangen til Toryenes verdigrunnlag. Hun la grunnlaget for Labours seier, og for at det er sosialdemokratene som har fått bestemme britisk europapolitikk. Liberalistene må ikke skape en slik arv for Høyre.