Historieløshet

Som amatørhistoriker er Herodotus ennå så ung at han kan bli forbauset over folks mangel på kunnskap om, eller verre: uvillighet til å se åpent på - historien. Særlig sitt eget lands, eller allierte lands, historie. For eksempel uvilligheten til Gerhardsen-regimet når det gjalt kritikk av Nygaardsvold regjeringens manglende vilje til å forberede landet på krig i 1940 - han var tross alt partifelle! Nå ha jeg oppdaget et nytt interessant tilfelle. NRK sendte nylig filmen Lion of the desert med Anthony Quinn som den libyske geriljaleder Omar Mukthar. FIlmen er fra 1981 og er så dyktig laget som historisk autentisk dokument at Rod Steiger, som spiller Mussolini, ble barbert på hodet av Benitos egen barberer!

Filmen handler om det italienske felttoget i Libya (Abyssinia) i 1929 og er ganske brutal i sin fremstilling av hvordan man nedkjempet beduinene i kolonien, gjennom bruk av moderne våpen som fly, tanks og konsentrasjonsleirer. Den andre hovedpersonen i filmen er den italienske marskalk Rodolfo Graziani som spilles av Oliver Reed. De to herrer, den ene en antikolonialistisk koranlærer som blir geriljafører, den andre en pompøs og ambisiøs fascistgeneral, kjemper slag etter slag mot hverandre og italienernes militære inkompetanse matches med deres brutalitet mot sivile når de endelig har overtaket. Det er masse henrettelser og "den brente oases taktikk". Tilslutt blir Mukthar fanget og hengt. Alt er basert på virkelige hendelser 1929-1931.

Desto mer interessant ble det å lære at filmen er forbudt ved lov å vises i Italia! Den er sterkt kritisk til den italienske hær, og derfor illegal. Dette illustrerer en meget historieløs holdning og italienernes manglende evne til å ta et oppgjør med sin lite glorverdige fascistiske fortid. Ennå i dag er det et aktivt fascistparti i landet, for noen år siden var det bråk fordi en gruppe av dem ville på tur til Benghazi i Libya for å markere landets "ærerike fortid", og bortsett fra at Musse selv og dama hans ble hengt opp ned på en bensinstasjon i Milano har det ikke vært en tilsvarende selvransaking som i etterkrigstidens Tyskland. Det er stuerent å være fascist; i Norge har vi sågar fått et eget parti for dem: http://www.partietforkulturogsivilisasjon.net/. Mamma mia!

Rettferdigheten er også blind

I dag begynner en viktig rettsak i Lillehammer. En blind musikklektor krever 6,25 millioner kroner fra Oppland fylkeskommune fordi hun to ganger er blitt avvist fra stilling som musikklærer på Vinstra videregående, der hun en gang var vikar. Mens fylkeskommunen prosederer på at hun ikke er personlig egnet, mener andre sakkyndige at hun utvilsomt var den best kvalifiserte. Men så er det dette at hun er blind. Herodotus har tidligere referert til den berømte undersøkelsen fra april i år der bare 10 % av arbeidsgivere i en spørreundersøkelse meldte at de ville innkalle en blind arbeidssøker med førerhund til jobbintervju. Dette skyldes i stor grad fordommer, men også mangel på kunnskap om hvordan man kan tilrettelegge arbeidsplasser for alle. I rettferdighetens navn er det offentliges informasjon overfor arbeidsgiverne ikke alltid like god, og søknadsprosedyrene om støtte til tilrettelegging tungvindte - men faktum est: bare 30 % blinde og svaksynte er i arbeid.

Saken er også viktig fordi det er den første antidiskrimineringssaken som skal dømmes etter Arbeidsmiljøloven etter at denne inkorporerte EUs direktiv mot diskriminering på grunnlag av bl.a. funksjonshemning, i norsk lov. Bare en gang før er dette direktivet testet overfor EF-domstolen, men dette gjaldt en person med langvarig sykdom, ikke funksjonshemning. Dermed kan den norske saken faktisk bli den første i Europa som tester ut EU direktivet!

Herodotus er ikke så inne i den aktuelle saken at alle elementer er kjent for meg men den vil i alle tilfelle gi et viktig signal for arbeidslivets parter og for funksjonshemmede når det gjelder retten til å bli inkludert i det alminnelige arbeidsmarkedet og kampen mot fordommer og diskriminering!

Hvorfor ser vi ikke på hverandre?

En gang så jeg en god amerikansk svart-hvitt film om en pike som skadet seg så hun mistet bevisstheten og svevde mellom liv og død. Hun hadde en drøm der hun var død og derfor gikk blant sine kjære, familien, mor og far uten at de kunne se henne. Da la hun merke til hvor meget alle tok hverandre for gitt - de snakket sammen uten å se på hverandre, uten å vise med kjærtegn eller blikk hva man betydde for hverandre. (Hun våkner mot slutten av filmen og har lært mye av drømmen sin om det å leve).

Herodotus tenker mye på det når hun ikke ser på ham. Alt er en lek som gjør meg trist og styrker ensomheten og svekker livslysten. Hvor mange baller skal man spille til hverandre, hvor mange blomster skal plukkes for å visne og dø fordi likegyldigheten skjermer for sollyset. Hvorfor er svarene hennes så platoniske - og hvorfor farer øynene hennes bare raskt forbi. De treffer mine bare et øyeblikk og så farer de videre mot intet. Hun er der, du føler en varmestråle, så er hun ikke der og du blir kald igjen. Hvorfor ser vi ikke på hverandre i stedet.

Et trist jubileum

I dag er det 11 september igjen og minnene er meget sterke for de som ble rammet av denne skjendige ugjerningen. Herodotus var som så mange andre på sin jobb og hørte de første meldingene fra en kollega som nylig hadde vært over dammen og tatt bilde av Twin Towers og hengt det på veggen. Hun var veldig blek og det ble etterhvert jeg også da vi fikk på TVen og skrekkbildene rullet over skjermen av askegrå, panikkslagne mennesker. Sorgen overveldet deg etterhvert som det sank inn hvor nedrig en menneskesjel kan bli når den fylles av religiøst hat sammenblandet med fanatisme og legitimisert med militant hat mot annerledes tenkende. Amerika, det trygge Amerika vi alltid hadde hatt i ryggen, var nå sårbart! Jeg husker blomsternedleggelse ved USAs ambassade sammen med mengder av andre mennesker i solidaritet med de som var døde og hardt skadet og ikke minst familiene deres. Det var folk som meg selv, som hadde gått halvtrette på jobb, satt seg ved skrivebordet eller fylte kaffe eller småpratet - og så styrtet verden sammen i form av flyene som krasjet med bygningen. Eller de som hadde sittet i de samme flyene. Eller brannfolkene som falt på sin post.

Tusener av mer eller mindre kloke ord er skrevet av filosofer, venstreorienterte og andre forsåsegpåere som er mye flinkere til å uttrykke seg enn meg. Jeg er ingen Bush-tilhenger eller hodestups beundrer av alt USA har gjort gjennom historien. Men jeg er glad i USA som man er i en eldre bror som kanskje er stor og sterk og taler før han tenker, men som alltid har hjulpet deg på en generøs måte og vært din underbevisste trygghet. Og på samme måte som du ville føle hvis denne broren plutselig ble dengt opp av sinnsvake overfallsmenn - en blanding av raseri, medfølelse og plutselig utrygghet.

Jeg sto en tid etter i et stille fakkeltog utenfor Rådhuset (og fikk skikkelig kjeft for det av mine radikale kolleger: "Mener du at et amerikansk liv er mer verdt enn afghanske?!!") men har ikke skammet meg over det siden. For det handler om medmenneskelighet og evnen til å leve seg inn i andre folks tragedier. Og i en krig må du til slutt velge side. Og jeg er såvidt gammel og kan såvidt mye historie at i valget mellom amerikanere og terrorister/islamister vet jeg hvem jeg hvor jeg hører hjemme - i Vesten, som en europeer alliert med USA. Mye har hendt siden, amerikanere og briter har kjempet i Asia mot islamister og Saddams soldater. Mange er falt, også europeere. Terroren har rammet London og Madrid. En dag kan den nå Norden. Men det er liksom ikke så øredøvende rart - vi er vant til IRA og ETA og alle de andre gærningene. Men USA skulle liksom være der stø og sterk, som den storebroren man kunne rope på når de andre guttene var slemme. Han skulle ikke bli liggende nede selv.

Litt barnslig kanskje, men sjokk bringer frem barnet i enkelte. Jeg er og blir europeer men takk for at du er broren min, Amerika. Og jeg vil ikke glemme 11. september mer enn du noensinne kommer til å glemme den ulykksalige dagen. Fred over de dødes minne.

Når noen få ord gjør deg lykkelig

.."Så du er litt nysgjerrig på meg likevel?"
- "Så klart, jeg er ikke laget av is", svarte hun.

Ikke mye av en konversasjon - men for en virkning på gamle Herodotus som snakket med en nydelig lyshåret pike som plutselig dukket opp i hans ellers så regelbundne liv. En gammel metafor: planeten blir rykket ut av sin bane, solen blir plutselig lysere, minner fra andre måter å leve på enn marsjen til og fra jobb dukker opp.
Men metaforer er nå greie å gripe til, når ordene feiler deg.
"Legg ikke for meget i det! Husk de gangene du brente deg! Ikke gjør noen tabber nå!" Neida neida men p...r så deilig det er å kjenne seg levende igjen.

IA avtale for naivister - eller hvorfor vi trenger en ny regjering

Gårsdagens utspill fra vår sittende regjering er et skoleeksempel på hvorfor politikerforakt bør anses som et sunnhetstegn snarere enn et samfunnsproblem. Arbeidsgiverne skal nå betale mer for de ansattes sykefravær - dvs. at sosialistene mener at ansvaret for å holde folk på jobb skal ligge hos arbeidsgiverne. LO og NHO er mer opptatt av at dette er et brudd på IA avtalen enn å forholde seg til de statistiske fakta som sosialistene synes å gi blaffen i.

Herodotus har tidligere tatt opp situasjonen til de funksjonshemmede "uføretrygdemisbrukerne" i norsk arbeidsmarked. For å repetere: statistiske undersøkelser viser at norske arbeidsgivere klart er mer innstilt på å innkalle "friske" ikke-funksjonshemmede kandidater med gode kvalifikasjoner til jobbintervju, enn kvalifiserte mennesker med funksjonsnedsettelser. Bare drøye 30 % av 600 arbeidsgivere i privat sektor ville innkalle en høyt kvalifisert rullestolbruker, og 10 % en høyt kvalifisert blind jobbsøker. Årsaken er at man ikke vil gjøre arbeidslivet fleksibelt eller bruke penger (tross offentlig støtte) på å tilrettelegge arbeidsplassene. Dette bør statsråd Hansen kjenne til, men svaret hans er altså å la bukken passe havresekken. Eller la arbeidsgiverne passe på at de ansatte kommer seg på jobb. Og de lover å kreve legeattest heretter.

Det er vel ikke så veldig vanskelig, bygget på ovenstående undersøkelser og på det faktum at mens sysselsettingen i Norge generelt er på ca 78 % er den ca 40 % for funksjonshemmede - å forstå hva dette vil resultere i. Funksjonshemmede kommer sist inn på arbeidsmarkedet i gode tider og blir kastet først ut i dårlige. Fra nå av skal det en svært samfunnsbevisst arbeidsgiver til for så mye som å innkalle en synlig funksjonshemmet person til jobbintervju. En arbeidsgiver i en liten IT-bedrift skrøt på NRK Standpunkt at hans firma ga bonus til de som hadde intet, eller bare lite fravær fra jobben i løpet av et år. Det hadde fått ned fraværet; men da ordningen ble avskaffet (var det noen som protesterte?) gikk fraværet opp igjen. Hmmm - skal tro om han hadde mange funksjonshemmede ansatte? Ville ikke enhver som ikke var 100 % i form være automatisk eksludert fra såvel bonus som opprykk i et sånt system? Herodotus har omtrent null sykefravær, bank i bordet. Men man skal vel ikke ha kjempefantasi for å se at Norge er i full fart på vei mot de sosiale problemer som det europeiske kontinentet strever med, når Bjarne Håkon presser igjennom sitt system:

I Europa har vi grovt sett tre typer sosiale systemer - den skandinaviske velferdsstaten, det anglosaksiske systemet som ennå sliter med ettervirkningene av Thatcherregimet og den kontinentale modellen - sistnevnte delt mellom det "bismarckske" og det "latinske systemet". Utfordringene i Norden kjenner vi til. I Storbritannia resulterte liberalistenes eksesser i at man har sterkt polariserte inntekter kombinert med private pensjonsforsikringsordninger som bare de mest velstående har råd til. Kvinner kan stort sett ta deltids jobber fordi de ikke får hjelp til barnepass hjemme. Dette har ført til økt fattigdom blant barn. Det deregulerte arbeidsmarkedet gjør at man ikke har kollektive forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, noe som har ført til stor sosial eksklusjon fra arbeidsmarkedet blant for eksempel funksjonshemmede.

På kontinentet er problemet annerledes: Her hemmes fremvekst av private jobbtilbud av de høye faste arbeidsplasskostnadene, samtidig som offentlige arbeidsplasser er begrenset pga den byrden som de mange trydede påfører det offentlige. De kontinentale velferdsstatene er ikke i stand til å stimulere til jobbskaping. Høye krav til produktivitet fører til utbredt førtidspensjonering (og sykefravær) noe som igjen fører til at det er færre til å ta arbeidsbyrden i forhold til de som går på trygd - og dette leder igjen til mer stress og sykefravær i tillegg til et stort og økende gap mellom de som er "innenfor" og de som er "utenfor" i forhold til arbeidsmarkedet. Resultatet så vi bl.a. i Paris for noen måneder siden. Er det dette Bjarne Håkon vil ha?

Ofrene for den onde sprialen som oppstår ved å la produktivitetskrav og -evne bestemme ansettelsesprosessen uten tanke på tilrettelegging kjenner vi fra Europa, slik det f.eks. er uttrykt av Anton Hemerijk i "Why we need a New Welfare State":
"The primary victim of this self-reinforcing negative spiral have been the young and women (women with children, especially). This goees a long way to help explain fertility and labour supply patterns (...) birth rates are low because of a)difficulties among youth to gain a firm foothold in labour (and housing) markets, and b)the absense of affordable child care."

I tillegg kommer en sterkere grad av eksklusjon av de som kunne ha fungert med tilgjengelige arbeidsplasser og fleksibel arbeidstid. Funksjonshemmede ber ikke om lavere produktivitetskrav, men fleksible måter å organisere sitt arbeid og tilrettelegging av deres mulighet til å utføre det. Alt dette blir det nærmest håpløst å oppnå med sosialistenes nye tiltak.

Russland, for alltid Russland

Herodotus har reist litt i Russland i sin tidligere jobb, og fått se Moskva, St. Petersburg, Petrozavodsk, Murmansk og Arkhangelsk. Overalt var inntrykket det samme: menneskene er gjestfrie, store partyløver med sans for dans og moro midt i fattigdommen (dette var funksjonshemmede og deres pårørende som får norske sosialproblemer til å virke like deprimerende som et garden party i Beverly Hills) - og en stat som ga f...n i alminnelige folks problemer. Intet av dette er nytt for en som kan sin russlandshistorie. Men nå er et interessant ny-gammelt fenomen i ferd med å dukke opp etter at Putin har sittet en god stund i tsarens stol. Flerpartisystemet i det nye Russland begynner å bli like fiktivt som i DDR. Man har til slutt blitt så bekymret over at landet åpenlyst igjen glir over i et ettpartisystem at man fiktivt har delt regjeringspartiet i to og sørger for at det blir et slags demokratisk resultat ved neste valg. Igjen sitter Sjirinovskis klovnelaug og de nostalgiske stalinisters veteranforening - kalt kommunistpartiet - som den egentlige "opposisjon" i landet.

Herodotus har møtt Sjirinovski på et stort seminar i Moskva der man feiret 10 års jubileet for All-Russisk forening for Funksjonshemmede - et produkt av Gorbatsjovs perestrojkaepoke. Han sa i beste FrP stil at "det er fint at funksjonshemmede i dag får masse krimskrams i gave i forbindelse med valget. Men det de trenger er penger å leve av og det får de bare ved å stemme på meg!" Jess.
Siden ble det bare verre - Putin oppløste det statlige Rådet for funksjonshemmede som Jeltsin hadde opprettet, og overlot til ethvert oblast (fylke) om de ville kaste bort ressurser på de svakeste i den russiske stat. Noen gjorde det - særlig de som lå nærmest Norden.

I dag er Russland på vei mot å bli et velstandsland og aktiv i G8 foreningen, takket være oljen. Men dette kommer ikke folk til gode i form av investeringer i velferdsgoder for de som trenger det mest. Og det har heller ikke kommet demokratiet til gode. Igjen har man motbevist gammel amerikansk statsvitenskapelig teori om at med markedsøkonomi følger demokrati. Russland har ikke vært så mye omtalt fordi det ikke akkurat har vært assosiert med økonomisk suksess - det er heller Kina som er kroneksemplet på at et markedsøkonomisk diktatur kan eksistere i fred og ro, og - takket være Bush-regjeringen - overta et demokratisk lands (store) statsgjeld uten oppstuss. - Men det er verdt å rette søkelyset mot Russland igjen. Hva betyr det at vi får et skinndemokrati med økende styrke i sin økonomi i vårt eget Europa? Hvordan bør EU forholde seg til dette? Skal man være like uinteressert i de indrepolitiske forhold som vesten så skammelig har vært overfor Kina?

Herodotus begynner å reise seg og være mot østavinden... skal tro hva den vil bringe...