Rosa Parks død

Rosa Parks var et symbol på det beste og det verste i USA. Mange tanker strømmer på ved nyheten om hennes bortgang. Hun ble berømt fordi hun i 1955 nektet å flytte seg bakover i bussen fordi en hvit amerikaner ikke fikk sitteplass i den "hvite" avdelingen av en buss. Ikke fordi hun var ung og han var gammel, men fordi hun var farget og han var hvit. Tross trusler fra sjåføren nektet hun å røre seg, ble arrestert for uromakeri og fikk bot. I dag, 50 år senere, er det vankselig å tenke seg en verden der hudfarge bestemmer hvor du skal sitte i en buss, eller, som under Apartheid, hvilken buss du skal sitte i. Men dette var virkeligheten i USA. Det er et paradoks at USA nedkjempet nazi-Tyskland med store ofre, men samtidig beholdt et rasistisk system i over 20 år senere. Det var først i 60-årene at raseskille ble forbudt ved lov. Reaksjonen på Rosa Parks-saken er samtidig noe som viser det beste i USA: at en anonym kvinnes handling plutselig kan sette nasjonens samvittighet i sving og lede til en protestbølge som omsider gjorde slutt på en grov og systematisk forskjellsbehandling i samfunnet. Som Arnold Schwarznegger sa det: «In one single day, Rosa Parks made the world face the cause of equality, civil rights and justice. No words can adequately describe the courage of her actions, the nobility of her character or the impact she had on an entire nation.» Det tok tid. Men Winston Churchill uttalte jo humoristisk en gang at "amerikanerne gjør allting riktig. De prøver bare ut alle alternativene først".

Fargete amerikanere er fortsatt ikke likestilt i USA. Mange flere lever i fattigdom og har større problemer med å komme seg frem i samfunnet enn hvite. Men dørene er ikke lenger lukket for at man kan nå landets høyeste verv uansett hudfarge - for eksempel dagens utenriksminister.
I dag sitter vi igjen med et godt minne om en modig sjel og håper at det vil finnes flere slike mennesker som - når det trenges - nekter å reise seg på bussen, nekter å akseptere andres fordommer og nedlatenhet og våger å stå imot.

And now something completely different

Long time since I published something for the benefit of my English-language readers. Sorry! But life is quite busy with a lot of shuffling EU Directives into the Norwegian state apparatus and trying to guess how life will be under a new government composed of nationalists, socialists and a combination of the two.. At the same time my party its studying closely its fundamental values and how to redirect (?) its ideology in order to win back the votes so miserably lost in September. But we're up and kicking and planning a dreadful comeback.

It has been discussed whether EU would not be a good tool for blasting away at the red-greens, deeply split as they are between no-to-everything-called-EU fanatics and equally staunch pro-Europeans (you find many of them in the Labour party). Playing out the E-word might cause a deep split from the outset. Sometimes the EU debate is kept rolling. For instance, someone wrote that gleefully that Germany has 81,7 % of its legislation made in Brussels while the Germans only are able to decide on 18,3 % of their national legislation. Compare this to "free" Norway: We may decide on 82,3 % of our own laws while only 17,4 % are imported from Brussels. So we are a free and independent nation indeed! The EU ambassador to Norway came out of the closet to comment on this, prudently reminding the Nerdwegians that most of EU's decisions are made unanimously based on previously agreed compromises, giving member states like Germany a full opportunity to affect any EU legislation before it is "imposed" on their country. He also reminded that the majority of Directives affecting the Internal Market are also implemented in Norway. As a diplomat he left it to the readers to understand that the same Directives are implemented in Norway - without any significant political influence on their content, effects on Norwegian politics and economy or anything else. This is real "fax democracy" and we are proud of it!

The situation will not improve with the Open Method of Co-ordination which will give more power to intra-ministerial discussion ahead of the formal legislation process. Norway has, through the EEA agreement, a formal right to consultations with the Commission. Less power to the Commission equals more power to the Council equals no power to Norway. OMC is a great idea for a union of 25 Member States, because it is possible to agree on common values before a legislation process is launched. But it brings us back to the days of pre-1905 where Norway's destiny was decided in Stockholm. But at least in those days there was a Norwegian prime minister there - actually one in Oslo (Kristiania) and one in Sweden. Today Norwegian ministers are mostly met by lower rank civil servants in the Commission, noone is particularly interested in Norwegian concerns and legislation is meekly accepted. Norwegian independence??

Høyres identitet - sjelegransking eller bare snakk?

I etterdønningene av valget har det dukket opp små leserbrev om hvor Høyre skal gå nå etter nederlaget. Skal man vende seg mer i retning av Fremskrittspartiet eller skal man understreke "Høyreverdier" eller fortsette å vektlegge alliansen med KrF og V? Det er alminnelig vedtatt at det ikke var lurt å drive valgkamp for et annet partis statsministerkandidat, og at neste gang driver vi valgkamp for oss selv. Men da er det like smart å arbeide for en sterkere ideologisk profilering enn å la sakene "tale for seg selv". Høyre er det konservative partiet i Norge. Da er det viktig å skille seg fra sosialistene og like meget, fra liberalistene. En tradisjonell konservativ tilnærming er at man som eneste parti ikke har noen ideologi (i betydning et bestemt verdensbilde og en utopi man styrer samfunnet i retning av). Men dette er ikke tilstrekkelig lenger for å bevate appellen i et samfunn som preges av konkurrerende ideologier, eller intellektuelle modeller.

En ideologi består av kjerneverdier og operative elementer. Kjerneverdiene er de verdier som tilhengerne av en ideologi mener gir den en verdi uavhengig av tid og omstendigheter. De operative elementer er de spesielle svarene ideologien gir i bestemte situasjoner og til spesielle problemer. Men man kan ikke utelukkende beskrive et partis ideologi ved kun å se på de operative elementene i form av vedtak, stemmegivning m.v. selv om dette er lettest målbart. Høyres politikk er lett å studere på denne måten. Men det er ikke et like godt verktøy for å vurdere hvilke verdier partiet står for og hva man bør videreføre som partiets ideologi. Man må derfor gå til de konservative kjerneverdiene for å gi et svar på hva et konservativt parti er og hva det bør være i fremtiden.

Først konservatismens fire grunnpilarer: Gjennom abstrakt resonnement kan man ikke forklare all sosial og politisk adferd. Derfor er politisk forståelse ikke et resultat av teoretiske spekulasjoner men hele den akkumulerte historiske erfaringen til et samfunn. Dette er grunnen til konservatives politiske skepsis til andre partiers forsøk på å omdanne samfunnet etter utopiske modeller enten de kaller seg sosialister eller liberalister. Tradisjonalisme er positiv holdning til etablerte skikker og institusjoner og motvilje mot plutselige, intensjonelle eller revolusjonære endringer. Endelig er konservatisme preget av synet på samfunnet som et organ - en levende helhet. Det har vokst frem på en naturlig måte - ikke etter mekaniske lover. Det består av sosiale vesener hvis relasjon til hverandre utgjør et nettverk av nedarvede skikker og institusjoner som gir samfunnet dets spesifikke kjennetegn.

Ut fra dette grunnlaget er det lett å se hvor et konservativt parti skiller seg fra et liberalistisk f.eks. i frihetsbegrepet. For liberalister er frihet et absolutt begrep - forutsetningen for en sosial ordning og bare begrenset av andre individers frihet. For konservative er frihet resultatet av en lang sosial prosess bygget på en institusjonell arv frihet ikke kan utvikle seg uavhengig av. Dermed får staten en helt annen rolle som for eksempel garantist av folks sosiale velferd enn for de som vil overlate det hele til markedet. Konservative er hverken tilhengere av at alt ordnes gjennom markedet eller av en sterk stat. Staten skal være tradisjonell og avgrenset og bevare individets frihet gjennom tradisjonelle sosiale strukturer. Men frihet for individet er ikke en absolutt verdi men underordnet en annen og høyere verdi, nemlig den etablerte statens autoritet. Igjen bygger dette på empiriske erfaringer: Historien viser oss at det som tilfredstiller borgerne politisk er ikke uhemmet frihet, men pålitelig styre. Et godt og stabilt statsstyre er det primære behovet folk har, som er underlagt disiplinen i et sosialt samfunnsmessig fellesskap. Den britiske professor Alan Milward argumenterer for eksempel for at EEC ble dannet nettopp for på overnasjonalt nivå å sikre et pålitelig styre som garanterte folks velferd gjennom et økonomisk fellesskap i Europa. 2. verdenskrig og okkupasjonen hadde fjernet denne grunnleggende trygghet ved at autoritetene sviktet sin grunnleggende rolle: å sikre folks trygghet og sikkerhet. Bare et overnasjonalt samarbeid i det som ble EU kunne reparere folks tillit til autoritetene.

Autoritet som ligger i enhver etablert institusjon, myndighet eller annen samfunnsmessig ordning er sentral i konservativ tenkning. Oppfatning av samfunnet som organ gir en spesiell sosial filosofi som skiller konservative fra sosialister og liberalister. Det motsatte syn representeres av liberalistene som ser på forholdet mellom individ og samfunn som kontraktsbasert og markedsrelatert. Skal Høyre være et konservativt parti må man avvise såvel sosialistenes statsstyrte økonomi som som liberalistenes "perfeksjonistiske modell for politisk økonomi" - dvs. markedes totale makt - fordi konservative avviser politikk basert på abstrakte utopiske modeller. Derfor må Høyre fortsatt være åpen for en stat som sikrer like muligheter for alle, regulerer arbeidsmarkedet, begrenser markedskreftene og sørger for et sosialt sikkerhetsnett for de som trenger det. Høyre må være et konservativt, ikke et liberalistisk parti!