Mellom sjokk og vantro

Stakkars oss som har vår tilknytning i Høyre - mellom et Fremskrittsparti hvis leder ofte er sjokkert over alle annerledestenkende og en Arbeiderparti statsminister som ser vantro ut over all kritikk som slår som brenninger mot de rødgrønne kyster. Jeg har ofte nok kommentert FrPs gjøren og laden, til grilldressfolkets store irritasjon, nå er det tid for analyse av de rødgrønnes suksesser, så der ett års tid før valgkampen for alvor kommer i gang..

En god disposisjon kan være å rope høyt de rødgrønnes mest avskydde tabuord: EU! Privat! Hovedstad! Og mens de stikker hodet så dypt i sanden at de blir kvalt kan vi studere deres meritter.

EU: Det er alltid en fornøyelse å høre Jens' og Jonas' taler om at "Norge vil være der det skjer, i EU" men det er begrenset til Europabevegelsens årsmøter og lignende evenementer. Straks deres svarte limousiner har bragt dem tilbake til Regjeringskvartalet har vi "et aktivt forhold til EU", dvs. man snakker om det men ikke høyt fordi taburettene er så gode å sitte på. Åslaug, agrarfascistenes ansikt utad, blir både rød og hvit når noen forklarer at det ville gitt mer uttelling å kjempe for miljø og andre saker innenfor EU enn utenfor. At Norge som EU medlem ville hatt avgjørende innflytelse på europeisk energipolitikk, og en betydelig bedre økonomisk trygghet som del av et fellesskap enn som utenforland, er et ikke-tema. For ikke å snakke om EUs betydelig økte interesse for nord-områdene - der Norge er utelukket fra de avgjørende beslutningsprosessene - hysj!

Privat: Jeg tenker på det kjente sykehotellet og motviljen mot å la private løse floken ved Radiumhospitalet. Det ble en gåte like uløselig for Harlem og kameratene hennes som selve kreftgåten for legevitenskapen. Først etter betydelig utvist arroganse og høyrøstet mangel på innsikt ble denne saken løst. Det eneste ingen diskuterte var pasientenes interesser. Det er forferdelig nok å ha en kreftdiagnose om man ikke skal bli kasteball mellom ulike interesser og måtte flytte fra sted til sted fordi man ikke kan ha en skikkelig beslutningsprosess. Selvfølgelig er investorer interessert i å tjene penger men det var ikke noen grunn til å betvile at det lå et ekte engasjement for pasientene bak de private tilbud som ble gitt. Heller ikke her imponerer Jens med ektheten i sitt engasjement for de mennesker han og hans regjering skal være ombudsmenn for.

Hovedstad: Nå har det aldri vært pop å forsvare Oslos interesser i sosialistpartiene - hverken de med rød eller de med grønn etikett. Selv for en obskur lokalpolitiker som undertegnede er det synd å se på de fordommene som blir så mye mer åpenbare etter som tiden går. Tromsø OL er symbolsk både for sosialdemokratisk triksing og de grønne nasjonalistenes hat mot urbanitet og alt som smaker av hovedstad. Lite eller ingenting gjøres for å styrke kampen mot kriminalitet. Kampen mot fattigdommen har slått feil og selv Jens må innrømme det, i sin vantro at vi et økende antall innbyggere med alvorlige økonomiske problemer. Vi går mot et landbruksoppgjør der forbrukerne skal rammes skikkelig på pungen. Jens mener det er som det skal være - vi har råd til alt - og siden det er snart er valg skal skattene ikke økes. Bare prisene.

Fasit er - dette er ikke imponerende! Valgløfter bortforklares og glemmes. Sosialistene har bare solidaritet med seg selv og sine posisjoner. For de som stemte på dem må det føles som en lang blåmandag (ikke metaforisk ment).

I en slik stund burde det være klart for at opposisjonen samlet seg til motstøt - med ett år til å planlegge og drive langsiktig valgkamp. Her er det positivt at Høyre begynner på å fokusere på sin egen identitet. Konservatismen er og blir den tryggeste politiske strategien fordi den bygger på styringserfaring og kunnskap og ikke absolutte ideologier som sosialismen og liberalismen. Mange assosierer konservatisme med bakstreversk tro på fortiden - det er feil. Forandringer skal til der det trenges, men ikke for å endre terrenget slik at det skal stemme med det ideologiske kartet. Erfaring er en fordel når man skal finne løsninger på problemer, fordi man kan analysere hva som virker og ikke gjør det og handle deretter. Det gir også en balanse mellom det som trenger politisk styring og det som ikke gjør det. Konservatisme er ikke total statsstyring for styringens egen skyld (rødgrønne) eller å overlate alt til markedet og la de som taper skylde på seg selv (liberalister). Først og fremst er vi et troverdig alternativ. La oss tro på noe - oss selv!