Hva koster funksjonshemmede samfunnet?

En provoserende tittel, men et lite hjertesukk er det også, etter at en (nå forhenværende) representant for Fremskrittspartiet, Charlotte B. Finnesand, brukte agurktiden til å kritisere de som vil bringe frem barn med funksjonshemning til verden. Årsaken til hennes utspill var først og fremst bekymring over de utgifter som disse barna påfører samfunnet - da først og fremst de offentlige budsjetter, antar vi. Vel, hun fikk kjeft av partiledelsen, FrP var kjapt ute og meldte at dette sto de ikke for og representanten meldte seg så ut. Er historien dermed slutt?

Det har vært nok av uttalelser om saken i pressen siden, som konsentrerte seg om to temaer: at Finnesand har et forkastelig menneskesyn (individrettet kritikk) og at FrP ikke står for noe slik, f.eks. partiets helsepolitiske talsmann Harald T. Nesvik (kollektiv rensing av partiets samvittighet). Men er dette kun Finnesands personlige problem, at en politiker dessverre "gikk av sporet" og er utstøtt som straff?

Først om holdninger. Det hun bl.a. gikk inn på var altså kostnadene for samfunnet ved at foreldre får barn med Downs syndrom i stedet for å abortere dem bort. Noe lignende har vi lest før: Den første Holocaust var ikke rettet mot jøder men mot funksjonshemmede. Undertegnede har selv sett en pamflett fra hitler-Tyskland om hva "de åndssvake" kostet samfunnet, den gang i Riksmark. Det var noen stygge bilder av mennesker med Downs syndrom og kalkyler over hva landet måtte ut med for å fø på den slags personer. En viktig forskjell er selvsagt at nazistene ville eliminere de som allerede var født mens dagens debatt handler om forebygging gjennom abort. Hverken Finnesand eller andre som støtter abort av fostre med omfattende funksjonsnedsettelser, har nazisympatier. Heller ikke kan dagens abortdebatt sammenlignes med nazistenes industrielle utryddelse av uønskede individer. Men er roten i diskusjonen ikke den at noen mennesker er en belastning for samfunnet og en uønsket kostnad?

Så til Fremskrittspartiet. De tok avstand fra Finnesands utsagn, og det er rosverdig. Men var hun et enkelttilfelle i rekkene? Jeg er redd hun ikke var det og at FrP heller ikke er det eneste partiet som rommer folk med negative holdninger til funksjonshemmede. Vi minnes en tidligere debatt i år der Arbeiderpartiets likestillingsminister uttrykte stor forståelse for de som aborterer bort et foster med Downs syndrom. (Uten at det skapte samme storm.)

Men vi blir for snevre dersom man konsentrerer diskusjonen kun om personer med Downs og ikke tar diskusjonen om funksjonshemmede i sin fulle bredde, slik Finnesands utspill kanskje var ment å føre til. Ta en annen FrP'er, Jan Blomseth i Tromsø, som i følge avisen Nordlys i februar i år uttalte seg i forbindelse med at lokalpolitikerne vedtok at kommunen skulle være et inkluderende samfunn og følge prinsippet om universell utforming:

"ingen tar innover seg de økonomiske konsekvensene av å skulle bygge et samfunn tilrettelagt for alle. Jeg tør ikke tenke på hvor mange titalls millioner kroner det ville betydd for Rådhuset dersom det skulle tilfredsstilt kravene". (Nordlys 27.02.2007)

Igjen er det kun snakk om utgifter knyttet til "disse funksjonshemmede". Det er mange motstandere av universell utforming - som gjerne misforstås som tiltak for noen og ikke det som prinsippet egentlig betyr: tilgjengelighet for alle borgere. Det er faktisk god økonomi - enhver politiker burde forstå at f.eks. tilgjengelige forretninger betyr flere kunder. Og det er ikke bare funksjonshemmede som har en bevegelseshemning - gravide, eldre, folk med tung bagasje, folk som har brukket benet - alle har glede av at det er lett å bevege seg rundt i samfunnet. Bevegelighet gir mulighet for alle til deltakelse, og dette skaper økonomisk virksomhet, som bl.a. fyller kommunekassen som Blomseth og hans likesinnede er bekymret for.

Alle mennesker er i seg selv et gode for samfunnet rundt seg, kan man normativt avslutte. Men i disse lokalvalgtider er det også sentralt å forstå for oss politikere at vi representerer hele befolkningen i vår kommune. Vi skal vise økonomisk ansvar og bidra til å styre lokalsamfunnet på en best mulig måte - men også arbeide for at alle føler seg som del av det samme fellesskap og at ikke enkeltgrupper omtales som utgiftsposter og en belastning for flertallet. Da vil politikken få et anstrøk av verdighet.