Traktat - og hva nå?

Den nye ”reformtraktaten” som ble vedtatt etter diverse tautrekking på det siste EU toppmøtet før sommeren er blitt omtalt som ”like forståelig som byggeplanen til en japansk pagode, oversatt til engelsk via en kinesisk mellommann”. Men det hersker dog en stor grad av optimisme over at traktaten er vedtatt, og at EU dermed er på skinner igjen, som den franske presidenten Sarkozy har uttalt. – Men hva er egentlig oppnådd?

Først og fremst må man ha klart for seg at en ny traktat var nødvendig for å få et fungerende beslutningssystem for et fellesskap av 27 tildels meget forskjellige land. For det andre måtte denne traktaten bidra til å styrke samhørigheten i EU og avspeile de nye oppgaver EU har i dag. Meget er allerede skrevet om ”Reformtraktaten” men likevel kan det være med en liten oversikt innledningsvis over hva man ble enige om:
 Det blir mer flertallsavgjørelser og mindre bruk av veto, nytt stemmesystem og mer utenrikspolitisk samordning
 Det er endringer i forhold til Grunnlovstraktaten:
o Det blir ingen felles utenriksminister men samordning av utenrikspolitikken gjennom en leder for det utenrikspolitiske råd
o Stemmerettsreglene vil først bli endret i perioden 2014 til 2017
o Alle medlemslandene får et charter for menneskerettigheter unntatt Storbritannia
o Fra 2014 innføres et rotasjonssystem med 15 kommissærer, ikke 27 som i dag
o Henvisningen til EUs flagg og felles ”Europahymne” ble fjernet fra traktaten
o Reformtraktaten endrer, ikke erstatter dagens traktatverk i EU

I denne artikkelen er det bare plass til en diskusjon av to spesielle vedtak på toppmøtet: at Frankrike ved president Sarkozy fikk fjernet henvisningen til fri konkurranse i traktaten og at Storbritannia ved statsminister Blair fikk reservere seg mot at Charteret for sosiale rettigheter skal være rettslig bindende.

Sarkozy uttalte at fjerningen hav henvisningen til fri og åpen konkurranse betydde ”slutten på at konkurranse skal være en ideologi og et dogme i Europa”. Fri konkurranse er ikke lenger et offisielt mål. Full sysselsetting og sosialt fremskritt forblir nøkkelmål for EU, mens omtalen av fri konkurranse overføres til en særprotokoll. Dette skal ifølge Sarkozy ”gi EU litt mer menneskelighet”.

Spørsmålet er nå om EF-domstolen må tolke konkurransereglene på en ny måte. Går EU tilbake til tiden med de nasjonale industri-favorittene – ”champions” i stedet for dagens strenge overholdelse av prinsippet om fri konkurranse? Fra britisk og tysk side har man prøvd å helle olje på bølgene ved å vise til at fri konkurranse fortsatt står nevnt 13 andre steder i EU-traktatverket. BBC har imidlertid i en kommentar bemerket at den nye teksten refererer til ”en sosial markedsøkonomi med sikte på full sysselsetting”, og at fjerningen av prinsippet om fri konkurranse som en av EUs hovedmålsettinger kan svekke Kommisjonens arbeid for å bryte opp monopoler i forbrukernes interesse. Fra Kommisjonens side er det imidlertid understreket av kommissær for konkurransesaker, Neelie Kroes, at man fortsatt vil håndheve konkurransereglene med fast hånd for å oppløse kartelldannelser og monopoler og ha kontroll med statssubsidier og sammenslutninger.

Hvorom er, er det klart at Sarkozy har hatt et fast blikk på årsakene bak det franske nei i folkeavstemningen om Grunnlovstraktaten i 2005. En av hovedgrunnene den gang var nettopp folks frykt for et ”anglosaksisk liberalistisk EU”. Det har også lenge vært en dragkamp mellom Kommisjonen og medlemslandenes regjeringer, som Tyskland og Frankrike, om retten til å beskytte nasjonal industri ved offentlig støtte. Et eksempel var nettopp konflikten mellom daværende finansminister Sarkozy og Kommisjonen i 2004 da han ville prøve å berge industrigruppen Alstom med statstilskudd på 3,2 milliarder Euro. Nå ser det ut som reglene er skrevet om, mener mange. Fra nå av kan nasjonalstatenes jurister henvise til målsettingen om full sysselsetting hver gang Kommisjonen vil slå ned på offentlig statsstøtte. Storbritannias regjering har ikke reagert på Sarkozys suksess, men det har Torypartiet og representanter for næringslivet, som Business Europe. De frykter at dette ikke bare er en symbolhandling, men vil lede til ”juridisk usikkerhet” på området.

Charteret om grunnleggende rettigheter var en annen het potet. Det har lenge vært et fyrtårn for sosialt ekskluderte grupper i Europa, som innvandrere, homofile/lesbiske, religiøse minoriteter og funksjonshemmede fordi det ville sikre folks rettigheter mot diskriminering så snart det ble en del av traktatverket. Også arbeidstakere vil få styrket sine rettigheter på en sterkere måte over hele EU. Storbritannia har gått imot dette og som et kompromiss vil Charteret ikke være en del av traktaten men en artikkel vil inneholde en kryssreferanse, og vil være juridisk bindende med unntak av for Storbritannia. Blair kunne ikke akseptere Charteret fordi det ville utløse krav om endring av britisk lovgivning mht. arbeidstakeres sosiale rettigheter. I en protokoll fra toppmøtet heter det at ”for å unngå tvil, er det intet i Charteret som skaper rettslige krav som binder Storbritannia med unntak av de tilfeller der Storbritannia selv har slike rettigheter i egen nasjonal lovgivning”. I tillegg har Irland og Polen antydet at de også vil ”holde døren åpen” for å reservere seg fra Charteret på samme vis som britene.

- Vi er altså i den paradoksale situasjon at en sosialdemokratisk regjering sier nei til sterkere rettigheter for arbeidstakerne, mens en høyreregjering fjerner EUs målsetting om fri markedsøkonomisk konkurranse.

Man må ikke i denne sammenheng glemme at EUs rolle har endret seg i retning av en sosialpolitisk aktør, ikke bare en regulator av fri markedsøkonomi. På samme måte som Kull- og stålfellesskapet i sin tid ble dannet for å gi de vesteuropeiske statene tilbake den legitimitet mange mente de hadde tapt ved demokratienes sammenbrudd under nazistenes angrep i 1940 (ifølge bl.a. professor Alan Milward) – så har EU i dag gått langt for å være en pådriver for felles sosial velferd i borgernes Europa, også for å sikre oppslutning. Mange anser også EU som det viktigste verktøy for å sikre et felles minstenivå for rettigheter og vern mot diskriminering.
Like viktig er det å ha i minne problemene med å lage et kompromiss ut av de mange stridende interesser i et fellesskap av 27 nasjoner.

Det er flere utilfredsstillende trekk ved reformtraktaten. Den erstatter ikke de gamle traktatene, som i dag fungerer utilfredsstillende for et fellesskap av 27 land, men limer inn nye avsnitt i den gamle teksten. For eksempel at man skal ha en felles utenriksminister som ikke skal kalles det, og en president som skal sitte i en lengre periode. Mer problematisk er det at man – av hensyn til Polen – beholder avstemningsreglene fra Nice-traktaten helt til reformene trer i kraft i 2017. På plussiden vil nå EU få en sterkere internasjonal rolle med den permanente lederen for det utenrikspolitiske rådet og kan lettere tale med én stemme internasjonalt i fremtiden.

Spørsmålet er om britenes reservasjon mot Charteret for grunnleggende rettigheter vil føre til det ”to-hastighets” Europa som mange frykter. Flere høytstående kommentatorer har uttalt at dette sikkert blir utfallet.

Men først skal Reformtraktaten skrives ut under det portugisiske formannskapet, og deretter ratifiseres. Problemene er ikke over for denne traktaten som mange har begjært og til tross for Angela Merkels utrettelige arbeid med å få i havn i løpet av sin tid som kaptein på EU-skuten og hennes suksess mot alle odds.