Vi tilhengere av et sosialt Europa

I disse dager er det mye oppmerksomhet om skjebnen til EUs grunnlovstraktat - to uker før Tyskland må overlate roret til Portugal som formannskapsland. En detalj som ble glemt i oppstyret rundt at Frankrike og Nederland stemte nei til traktaten i folkeavstemninger, er skjebnen til det sosiale Charter. Dersom traktaten var blitt vedtatt ville nemlig denne blitt en del av EUs lovgrunnlag, og ikke bare et retningsgivende dokument på linje med andre tilsvarende chartre. Det ville gitt innbyggerne betydelig bedre rettigheter og sosiale muligheter enn hva som er lovfestet i EU i dag. Ett eksempel er antidiskrimineringsbestemmelsene som var foreslått i grunnlovstraktaten.

Men ideen om et sosialt Europa er ikke død. Det er en uformell gruppe av medlemsland som i dag arbeider for at det sosiale aspektet i EU - i betydningen en balanse mellom økonomisk frihet og sosiale rettigheter - som nylig ble utvidet til 11 land ved at Østerrike og Slovakia sluttet seg til gruppen. Denne ble etablert i Paris i februar i år der landene møttes og vedtok at EU skal være noe mer enn et felles marked. De møttes igjen i slutten av mai samtidig med ministerrådsmøtet for arbeidsministrene i EU og diskuterte hvilke sosiale prioriteter man vil arbeide for. Til høsten vil disse landene møtes for å debattere "flexicurity" - den kjente sosialpolitiske modellen som gjør det lettere å gi folk midlertidig ansettelse kombinert med høyere arbeidsløshetstrygder, som i dag brukes i Danmark, Finland og Nederland. Et annet tema, melder euobserver.com, blir hvordan man skal organisere sosialpolitiske tjenester i EU.

Sosialpolitikk er i seg selv intet nytt i EU, men det har tradisjonelt vært forstått som forholdet mellom arbeidslivets parter. Det er kun siden midten av 1990-tallet at EU har etablert seg som en sterkere sosialpolitisk aktør, og som sagt ville dette blitt enda mer tydelig dersom grunnlovstraktaten hadde blitt vedtatt. Dersom EU skal bringes næremere folk flest er det nødvendig at man forstår hvordan EU påvirker den enkeltes hverdag og at folk engasjerer seg i debatten om hvilket sosialt Europa man vil ha. I Norge er dette aspektet helt borte, til tross for at vår hverdag er, og vil bli, påvirket av utviklingen i EU. At EU kan skape sosial solidaritet mellom land som er så forskjellige mht. bakgrunn og levekår som dagens 27 medlemsland, er etter min mening et av de beste ja-argumenter. Kanskje derfor det forties av den norske nei-siden?