FN konvensjon om rettigheter for funksjonshemmede - uten USA

Den 25. august 2006 ble endelig en fem år lang arbeidsprosess avsluttet i FNs Ad Hoc komité, som har utarbeidet en ny FN-konvensjon om menneskerettigheter for funksjonshemmede. Dette er den første menneskerettighetskonvensjonen som vedtas i det 21. århundre og FN håper på at den vil bidra til å bedre levekårene for verdens ca. 650 millioner mennesker med funksjonsnedsettelser. Forhandlingene varte til 12. time men lederen for Ad Hoc komiteen, ambassadør Don MacKay fra New Zealand sier seg fornøyd med resultatet. Arbeidet i komiteen har vært særpreget pga. den sterke representasjonen organisasjoner av funksjonshemmede har hatt i sesjonene, bl.a. European Disability Forum. Norge har tatt full del gjennom sine delegasjoner til møtene.

Det endelige vedtaket av konvensjonen vil sannsynlig finne sted på neste Generalforsamling i FN som starter i september, der FNs 192 medlemsland skal ta stilling til forslaget før det signeres og deretter ratifiseres av medlemslandene. De land som ratifiserer konvensjonen må endre sine lover og foreta tiltak som styrker rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser og fjerner hindringer i form av lover og regler, praksis og annet som diskriminerer. Velferd og veldedighet skal erstattes med rettigheter og frihet og konvensjonen understreker at holdningsendringer er sentralt for å sikre like muligheter og fjerne fordommer, kommenterer BBC News World. Storbritannias Disability Rights Commission ønsker vedtaket velkommen fordi det vil bidra til å skape like rettigheter globalt for funksjonshemmede. I dag er det bare 45 land i verden som har rettighetslovgivning for funksjonshemmede.

Konvensjonen vil forplikte medlemslandene til å bekjempe stereotype oppfatninger av funksjonshemmede og negative og diskriminerende holdninger. Videre skal man forsvare nyfødte funksjonshemmede barns rett til liv og sikre at disse barna ikke fjernes fra sine foreldre mot sin vilje. Konvensjonen sikrer ikke nye rettigheter, men bekrefter alminnelige sivile rettigheter, rettsvern, rett til utdannelse, helsetjenester og transport for mennesker med funksjonsnedsettelser.

En malurt i begeret er at USA er et av de land som ikke vil ratifisere konvensjonen, og begrunner dette med at de alt har tilfredsstillende lovgivning mht. rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne. (Men kommentatorer mener de likevel vil signere konvensjonen fordi dette har vært amerikansk praksis før, og fordi det å signere ikke forplikter et land til å følge en konvensjon, så lenge man ikke ratifiserer den.) Igjen skiller altså EU og USA lag når det gjelder holdningen til FN-konvensjoner og internasjonale avtaler. Har USA rett i å innta en slik holdning? USA har ganske riktig i flere år hatt den kjente Americans with Disabilities Act (ADA), som sikrer funksjonshemmede (de hadde nok av dem etter Vietnam og Gulfkrigen I) tilgjengelighet til transport, offentlige bygg, restauranter etc. Dette ble styrket ved Section 508 som sikret lovpålagte standarder for varer og tjenester som sikret at disse var tilgjengelige for alle. Alt dette var lenge et forbilde for Europa og Norge.

På minussiden har imidlertid ikke loven bidratt til å skaffe arbeidsplasser eller bedre sosiale forhold for funksjonshemmede i USA. Årsaken er at man i motsetning til i Europa ikke har en velferdsstat som gir alle likhet i mulighet. I henhold til amerikansk liberalistisk tankegang er det ikke et offentlig ansvar at sosialt ekskluderte grupper skal sikres et rimelig utkomme eller sjansen til å komme inn på arbeidsmarkedet - bare at man skal kunne komme seg inn på post- eller arbeidskontoret. For det andre har man fra politisk hold benyttet ADA til å nedbygge de velferdsgodene som eksisterte. For det tredje har Bush-oppnevnte dommere i Høyesterett nå begynt å tolke loven på en måte som konsekvent går funksjonshemmede imot, noe som forsterker den negative sosiale utviklingen for USAs mange funksjonshemmede.

Det reiser seg advarende røster fra europeere og amerikanere om at land som overveier innføring av en antidiskrimineringslov - som Norge - ikke må tillate at dette legitimerer nedbygging av velferdsgoder overfor den gruppen loven skal dekke, slik det skjedde i USA og tildels i Storbritannia. Dette tar man ad notam i EU og understreker der vel så sterkt behovet for et tilgjengelig arbeidsmarked, tilgjengelig transport gjennom lovpålegg og tilgjengelig informasjonsteknologi for alle. EU har her en helt sentral rolle som internasjonal rollemodell. Bare synd Norge ikke kan bidra - som utenforland.....

Konvensjonen om menneskerettigheter vil trolig tre i kraft i 2008/2009. Men uten at USA er med.

Uføretrygdede og mere slikt

Herodotus ble meget nedslått da Dagsrevyen - APs regjeringsorgan - ga til beste en reportasje som skulle omtalt en marsj arrangert av funksjonshemmede ansatte ved Telenor. Denne marsjen skulle anskueliggjøre hvor enkelt det kan være å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet dersom man tar grep for å tilrettelegge arbeidslassene. Men dette var ikke NRKs vinkling. I stedet spurte man Bjarne Håkon Hansen som spaserte i toget, hva han mente om at det nå var flere uføretrygdede enn industriarbeidere i Norge. Mjo, det var jo mange og man måtte se på problemet svarte han litt svevende. Deretter intervjuet man en uføretrygdet som gjerne ville arbeidet men hun måtte da ha fleksibel arbeidstid. Så bortfalt det aspektet og i stedet kom (dessverre) Høyres leder med sitt forslag om at to leger i stedet for en, heretter skulle vurdere om en person skal få uføretrygd. Dette ble støttet av Høybråten og ikke uventet Siv, liberalistenes leder. Hun ga til beste en uttalelse om at de mange uføretrygdede var en så stor belastning at de som egentlig trenger stønad nærmest blir skviset ut! Til slutt en fornuftens røst, professor Fugelli (FRPs nemesis) som meldte at det er ikke flere leger som er løsningen (det er ikke de som beslutter om man får uføretrygd) men arbeidslivet som virker ekskluderende.

Back to reality: Tilbake i april ble det gitt ut en MMI undersøkelse som viser at av et utvalg på 600 direktører og arbeidsgivere i det private næringsliv ville 94 % innkalle en velkvalifisert nordmann på 34 år til jobbintervju; 60 % en velkvalifisert somalier (der ringte rasismebjellen), men: 30 % ville innkalle en velkvalifisert rullestolbruker og 10(!)% en velkvalifisert blind med førerhund. Hvorfor blir funksjonshemmede ikke engang innkalt til jobbintervju? 1)Fordi man er redd for at det blir for dyrt å tilrettelegge arbeidsplassen deres. Hvorfor tror de det? Fordi man ikke har brydd seg med å sette seg inn i offentlige tilskuddsordninger for tilrettelegging av arbeidsplasser. 2) Fordi man er redd for for stort fravær, at funksjonshemmede ikke kan jobbe like hardt som andre etc. Dette er igjen et spørsmål om tilrettelegging for eksempel gjennom fleksibel arbeidstid. Det er utvilsomt en krevende arbeidsmarkedsjungel der ute, men alle kan utføre jobben sin dersom de er motivert og dersom enkelte ting tilpasses individet istedet for at individet alltid skal tilpasses arbeidslivet. Men det er en fremmed tankegang for liberalistene - paradoksalt nok med deres fokus på individets absolutte frihet? Men graver du under liberalistisk overflate er det markedsaktørenes frihet og ikke mennesker per se man vil forsvare i den leieren.

Hva er resultatet av dobbel legesjekk? At det igjen er individet og ikke barrierene det fokuseres på. At man igjen på en ydmykende måte oppdrar folk å betrakte uføretrygdede som suspekte unnalurere og ikke som folk som har fått, eller blitt født med, en funksjonshemning som gjør at de ikke blir å anse som kvalifisert til moderne arbeidsliv. At dette er feil vet vi fra den motivasjonen et flertall av funksjonshemmede gir uttrykk for mht. å ønske å arbeide, å tjene sitt levebrød gjennom en jobb. Men hindringene man møter vil ta motet fra noen og enhver:
Først har vi altså arbeidsgivernes fordommer og negative grunnholdning. De har ingen "bjeller" når det gjelder å diskriminere funksjonshemmede.
Deretter har vi de altfor firkantede reglene omkring kombinasjon trygd-arbeid, som gjør at du ikke skal tjene mer enn 1 G før du taper uførepensjonen. 1 G kan ingen overleve på i vårt overprisede land. Og derfor tør man ikke risikere å miste trygden med mindre du får en lønn du kan leve av. Men det får man ikke hvis man ikke blir ansett som seriøs arbeidstaker pga funksjonshemningen, jfr. over.

For å styrke denne onde sirkelen er det også et problem at svært mange norske arbeidsplasser er utilgjengelige for funksjonshemmede - fysisk pga. trappetrinn, terskler, dårlig arbeidsmiljø etc. og teknologisk ved at man ikke har skaffet seg f.eks. leselist for blinde, spesialtelefoner for døve, tilgjengelig programvare etc. Alle disse tingene kan man få offentlig støtte til å ordne hvis man vil. Men der ligger hovedutfordringen, ikke i fokusere på de som ikke er i arbeid, men mer på hvorfor de ikke er det. Jeg benekter ikke at det finnes de som misbruker systemet. Men derfra å trekke hele gruppen inn i mistankens søkelys, det er dårlig journalistikk og dårlig politikk.

Northwest frontier revisited

Yesteday I had, by the way, the pleasure of seeing again the great and absolutely forgotten movie "Northwest Frontier", taking place at the Khyber pass. Laureen Bacall plays the main female part as an American nurse(they had to put in an American to sell the movie in US) and an exiting story it is. Taliban's grandfathers are attacking an Indian Raja and the British have to rescue his son the prince. After leaving his father is cut to pieces and so the prince is the titular leader of all Hindoos or else India will be swarmed by Musulmans. (strange idea but..) The male hero played by Kenneth More is the professional British officer getting princes, nurses, weapon dealers and the Governor's wife out of the beleaguered British fortress thereafter - literary speaking with the last train (dug out by the third hero, Gupta. But one of the passengers turns out to be a halfbreed, Musulman journalist hating all Brits and plotting to kill the poor little prince. Lots of action, with Afghans making wild west attacks on horseback against the little train (again to sell the movie in USA I suppose) and the British officer outwitting them again and again and finally he and the nurse discloses the evil plot of the Musulman journalist who wants to kill the little prince with a heavy machinegun (overkill??). After a classic on-the-trainroof fight he is killed in stead, by the nurse ("I learned how to use these thing and never left my home in Oklahoma without one") and when reaching their objective they fall in love, of course. The prince gives them a stiff "thank you" and leaves, saying it is a pity he will "have to fight the British". "That's not much of a thanks", says Laureen. "It is what we usually gets", says Stephen, quoting Kipling. Recommended!

Northwest frontier

Some hobby activities were done this summer, as usual. The great news from Armies in Plastic (Herodotus's main deliverer of 54mm figures besides good old Airfix)was Indian lancers - or Indian mounted cavalry as they call it. They are produced in different colours but the figures in each box are identical. What you get is: 5 horses and 5 "sowars" - Indian lancers, 5 saddles and 5 lances. Three of the sowars have ringhands so that you can stick the lance through in an attacking pose, but the great thing is that the ringhand is correctly dimensioned and doesn't look like the hand is heavily swollen. One is a buglar (of course) and the last is an officer with an excellent sword ready to cut down the King-Emperor's enemies, be they Afghanis, Germans or whoever.
Very interesting and stirring stuff. I enclose a picture of my new detachment of the Skinner's Horse, or 1st Bengal Lancers, in full charge somewhere along the Northwest Frontier and the Khyber pass!

Apart from that, we have been following the topic of Raj closely this summer and produced a range of buildings in particular for my sprawling Calcutta diorama which - like its original - continues to grow. More on this later. But the summer heat is still there and there is time for more North West wargaming when we return to our summer house and I plan to take a series of pictures to inspire others to take up modelling - this most exiting of all hobbies.

Summer's end

Akk ja da er ferien til Herodotus over. Hytte pluss Trieste er lik mye svette men flotte fjell og sjøer! Det var så deilig å glemme post en stund, la vær' å tenke på at man egentlig burde jobbe med noe jobbrelatert og være flittig. Men det var for varmt! Herodotus hadde dog også gleden av å motta besøk fra det store (og farlige) EU og hadde en hyggelig kveld med dem! Ikke verst. Nu vender hverdagen tilbake og det er på tide å fylle opp dette litterære nettsted med glimrende analyser av politikk og samfunn atter en gang.

Apropos EU er det utrolig hvor mange biler med utenlandske skilter som er parkert utenfor hyttene i min fjellheim. Danske - ikke så unaturlig - men også nederlandske og tyske. Har de kjøpt eller leid? Tar de hyttene fra oss gode nordmenn?! Hadde nei-siden i EU saken rett likevel når de sa at dersom Norge melder seg inn i EU kommer utlendingene til å kjøpe alle hyttene våre? Men hvorfor har de gjort det likevel, når vi ikke meldte oss inn i EU?? På den annen side -de legger igjen mye penger til turistnæringen - for de som bekymrer seg for denne siden av fedrelandets økonomi. Unntaket er nederlenderne. Herodotus kjenner en del av dem og er ikke overrasket. De sparer penger på alle områder og det lureste du kan gjøre når du bor i utlandet - for eksempel Brussel - er å spørre nederlandske venner hvor man skal shoppe saker og ting. Da er du garantert å finne frem til de billigste stedene! Derfor har alle nederlendere i Norge campingvogn - med det sinnsvake prisnivået norsk næringsliv holder seg med laster de dem selvsagt fulle med mat og andre livsfornødenheter! Hehe, kanskje jeg skulle gjøre det samme: kjøpe en campingvogn med masse frysere, dra til Nederland og kjøpe mat for et par måneder og returnere til Norge og leve høyt på den! Hvem trenger sprit fra Strömstad!