Uføretrygdede og mere slikt
Herodotus ble meget nedslått da Dagsrevyen - APs regjeringsorgan - ga til beste en reportasje som skulle omtalt en marsj arrangert av funksjonshemmede ansatte ved Telenor. Denne marsjen skulle anskueliggjøre hvor enkelt det kan være å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet dersom man tar grep for å tilrettelegge arbeidslassene. Men dette var ikke NRKs vinkling. I stedet spurte man Bjarne Håkon Hansen som spaserte i toget, hva han mente om at det nå var flere uføretrygdede enn industriarbeidere i Norge. Mjo, det var jo mange og man måtte se på problemet svarte han litt svevende. Deretter intervjuet man en uføretrygdet som gjerne ville arbeidet men hun måtte da ha fleksibel arbeidstid. Så bortfalt det aspektet og i stedet kom (dessverre) Høyres leder med sitt forslag om at to leger i stedet for en, heretter skulle vurdere om en person skal få uføretrygd. Dette ble støttet av Høybråten og ikke uventet Siv, liberalistenes leder. Hun ga til beste en uttalelse om at de mange uføretrygdede var en så stor belastning at de som egentlig trenger stønad nærmest blir skviset ut! Til slutt en fornuftens røst, professor Fugelli (FRPs nemesis) som meldte at det er ikke flere leger som er løsningen (det er ikke de som beslutter om man får uføretrygd) men arbeidslivet som virker ekskluderende.
Back to reality: Tilbake i april ble det gitt ut en MMI undersøkelse som viser at av et utvalg på 600 direktører og arbeidsgivere i det private næringsliv ville 94 % innkalle en velkvalifisert nordmann på 34 år til jobbintervju; 60 % en velkvalifisert somalier (der ringte rasismebjellen), men: 30 % ville innkalle en velkvalifisert rullestolbruker og 10(!)% en velkvalifisert blind med førerhund. Hvorfor blir funksjonshemmede ikke engang innkalt til jobbintervju? 1)Fordi man er redd for at det blir for dyrt å tilrettelegge arbeidsplassen deres. Hvorfor tror de det? Fordi man ikke har brydd seg med å sette seg inn i offentlige tilskuddsordninger for tilrettelegging av arbeidsplasser. 2) Fordi man er redd for for stort fravær, at funksjonshemmede ikke kan jobbe like hardt som andre etc. Dette er igjen et spørsmål om tilrettelegging for eksempel gjennom fleksibel arbeidstid. Det er utvilsomt en krevende arbeidsmarkedsjungel der ute, men alle kan utføre jobben sin dersom de er motivert og dersom enkelte ting tilpasses individet istedet for at individet alltid skal tilpasses arbeidslivet. Men det er en fremmed tankegang for liberalistene - paradoksalt nok med deres fokus på individets absolutte frihet? Men graver du under liberalistisk overflate er det markedsaktørenes frihet og ikke mennesker per se man vil forsvare i den leieren.
Hva er resultatet av dobbel legesjekk? At det igjen er individet og ikke barrierene det fokuseres på. At man igjen på en ydmykende måte oppdrar folk å betrakte uføretrygdede som suspekte unnalurere og ikke som folk som har fått, eller blitt født med, en funksjonshemning som gjør at de ikke blir å anse som kvalifisert til moderne arbeidsliv. At dette er feil vet vi fra den motivasjonen et flertall av funksjonshemmede gir uttrykk for mht. å ønske å arbeide, å tjene sitt levebrød gjennom en jobb. Men hindringene man møter vil ta motet fra noen og enhver:
Først har vi altså arbeidsgivernes fordommer og negative grunnholdning. De har ingen "bjeller" når det gjelder å diskriminere funksjonshemmede.
Deretter har vi de altfor firkantede reglene omkring kombinasjon trygd-arbeid, som gjør at du ikke skal tjene mer enn 1 G før du taper uførepensjonen. 1 G kan ingen overleve på i vårt overprisede land. Og derfor tør man ikke risikere å miste trygden med mindre du får en lønn du kan leve av. Men det får man ikke hvis man ikke blir ansett som seriøs arbeidstaker pga funksjonshemningen, jfr. over.
For å styrke denne onde sirkelen er det også et problem at svært mange norske arbeidsplasser er utilgjengelige for funksjonshemmede - fysisk pga. trappetrinn, terskler, dårlig arbeidsmiljø etc. og teknologisk ved at man ikke har skaffet seg f.eks. leselist for blinde, spesialtelefoner for døve, tilgjengelig programvare etc. Alle disse tingene kan man få offentlig støtte til å ordne hvis man vil. Men der ligger hovedutfordringen, ikke i fokusere på de som ikke er i arbeid, men mer på hvorfor de ikke er det. Jeg benekter ikke at det finnes de som misbruker systemet. Men derfra å trekke hele gruppen inn i mistankens søkelys, det er dårlig journalistikk og dårlig politikk.
Back to reality: Tilbake i april ble det gitt ut en MMI undersøkelse som viser at av et utvalg på 600 direktører og arbeidsgivere i det private næringsliv ville 94 % innkalle en velkvalifisert nordmann på 34 år til jobbintervju; 60 % en velkvalifisert somalier (der ringte rasismebjellen), men: 30 % ville innkalle en velkvalifisert rullestolbruker og 10(!)% en velkvalifisert blind med førerhund. Hvorfor blir funksjonshemmede ikke engang innkalt til jobbintervju? 1)Fordi man er redd for at det blir for dyrt å tilrettelegge arbeidsplassen deres. Hvorfor tror de det? Fordi man ikke har brydd seg med å sette seg inn i offentlige tilskuddsordninger for tilrettelegging av arbeidsplasser. 2) Fordi man er redd for for stort fravær, at funksjonshemmede ikke kan jobbe like hardt som andre etc. Dette er igjen et spørsmål om tilrettelegging for eksempel gjennom fleksibel arbeidstid. Det er utvilsomt en krevende arbeidsmarkedsjungel der ute, men alle kan utføre jobben sin dersom de er motivert og dersom enkelte ting tilpasses individet istedet for at individet alltid skal tilpasses arbeidslivet. Men det er en fremmed tankegang for liberalistene - paradoksalt nok med deres fokus på individets absolutte frihet? Men graver du under liberalistisk overflate er det markedsaktørenes frihet og ikke mennesker per se man vil forsvare i den leieren.
Hva er resultatet av dobbel legesjekk? At det igjen er individet og ikke barrierene det fokuseres på. At man igjen på en ydmykende måte oppdrar folk å betrakte uføretrygdede som suspekte unnalurere og ikke som folk som har fått, eller blitt født med, en funksjonshemning som gjør at de ikke blir å anse som kvalifisert til moderne arbeidsliv. At dette er feil vet vi fra den motivasjonen et flertall av funksjonshemmede gir uttrykk for mht. å ønske å arbeide, å tjene sitt levebrød gjennom en jobb. Men hindringene man møter vil ta motet fra noen og enhver:
Først har vi altså arbeidsgivernes fordommer og negative grunnholdning. De har ingen "bjeller" når det gjelder å diskriminere funksjonshemmede.
Deretter har vi de altfor firkantede reglene omkring kombinasjon trygd-arbeid, som gjør at du ikke skal tjene mer enn 1 G før du taper uførepensjonen. 1 G kan ingen overleve på i vårt overprisede land. Og derfor tør man ikke risikere å miste trygden med mindre du får en lønn du kan leve av. Men det får man ikke hvis man ikke blir ansett som seriøs arbeidstaker pga funksjonshemningen, jfr. over.
For å styrke denne onde sirkelen er det også et problem at svært mange norske arbeidsplasser er utilgjengelige for funksjonshemmede - fysisk pga. trappetrinn, terskler, dårlig arbeidsmiljø etc. og teknologisk ved at man ikke har skaffet seg f.eks. leselist for blinde, spesialtelefoner for døve, tilgjengelig programvare etc. Alle disse tingene kan man få offentlig støtte til å ordne hvis man vil. Men der ligger hovedutfordringen, ikke i fokusere på de som ikke er i arbeid, men mer på hvorfor de ikke er det. Jeg benekter ikke at det finnes de som misbruker systemet. Men derfra å trekke hele gruppen inn i mistankens søkelys, det er dårlig journalistikk og dårlig politikk.
posted by Herodotus at 14:29
2 Comments:
Utrolig bra innlegg!
Snakket nettopp med fagpersonale i hjemkommunen om nettopp disse problemstillingene. Svaret deres var veldig nært ditt.
Selvfølgelig nytter det ikke å gjøre det vanskeligere å få trygd! Det må bli lettere å komme ut av den!
Og det skjer bare når firkantede ordninger bortfaller og ressursene brukes på å tilrettelegge istedet for å skvise folk i det håp at de gir opp og blir mobbet inn i jobb.
Slikt fungerer ikke.
God blogg, forresten, som jeg nettopp fikk øynene opp for!
hjorthen og helge samuelsen: Takk for ros - det er veldig viktig å få debatten ned på jorden og få folk flest og politikerne de skal velge til å se verden som den er og ikke fra rene økonomiske teorier og modeller. Bare 40 % av funksjonshemmede i oljelandet er i arbeid i dag. Dette er bare 10 % mer enn f.eks. i Spania der jeg nylig var. Og der har man bare såvidt begynt på å bruke ressurser og lovgivning på å løse disse problemene. Spre budskapet!
Legg inn en kommentar
<< Home