Hjelp, utlendingene tar over pressen vår!
Det var underholdende å se NRKs dekning av problematikken av herr Montgomerys overtakelse av Orklas kulørte presse i går. En aldrende kvinnelig journalist klaget over hvordan hennes avis var blitt omgjort fra et godt, sosialistisk organ, til en popularisert kulørt presseskandale. Og konklusjonen var klar: la den utenlandske kapitalisten Montgomery - en sur, innesluttet fyr ble vi fortalt - overta, og den gode norske intellektuelle pressen vil gå samme vei. Kanskje får vi flere pupper og færre artikler.
Jeg skal ikke gjøre et stort poeng ut av at neppe noen vil merke forskjell på innholdet i norsk populærpresse med utenlandsk eierskap. Arbeiderpartiorganene Aftenposten og Dagsavisen blir neppe berørt og absurde innlegg om EU vil fortsatt stå i Nationen. Poenget er den nasjonalistiske bølgen som oppstår i vår såkalte toneangivende fjernsynskanal med en gang en utlending vil spandere penger på å investere i gode og trygge norske bedrifter. Jeg husker jeg en gang så på noe som hadde det trygge navnet Norsk Barneblad som bare hadde tre fargar (det var på nynorsk såklart): rødt, kvitt og blått. Og så kom det inn leserbrev om at "dette bladet var ærlig og godt å ta i"!
Vår venn Trond Giske brukte nærmest de samme ord om farene forbundet ved å la utlendinger - som ikke en gang i det minste er nordiske - overta ærlige norske bedrifter. Det ene er hykleriet som ligger under - at er noe norsk så er det bra. Det andre er den totale mangel på forståelse av, og aksept for eksistensen av, det som heter internasjonalisering og globalisering. Vi lever i Europa, der grensene får mindre og mindre betydning. Vi er medlem av EØS og fri bevegelse av kapital er et av grunnprinsippene for samarbeidet landene imellom.
Det er legitimt å bekymre seg over at et utenlandsk oppkjøp på sikt kan sette norske arbeidsplasser i fare. Men hva er forskjellen på at f.eks. Dagbladet sparker en god porsjon ansatte som det skjedde for ikke så plagsomt lenge siden, og at en utenlandsk eiet avis gjør det samme? At i det første tilfellet er den norske eieren slem, men man har en viss forståelse for at skylder på generelle økonomiske vanskeligheter i bedriften. I det andre tilfellet har eieren ingen interesse for å bevare norske arbeidsplasser og tenker kun profitt. En norsk eier er uheldig, en utlending - endog fra et EU-land - er ond og fjern. Nå vet vi også om ham at han ødela den sosialistiske profilen til en britisk tabloidavis og at han er innelukket og sur. Vi har visst noe å glede oss til..
Jeg skal ikke gjøre et stort poeng ut av at neppe noen vil merke forskjell på innholdet i norsk populærpresse med utenlandsk eierskap. Arbeiderpartiorganene Aftenposten og Dagsavisen blir neppe berørt og absurde innlegg om EU vil fortsatt stå i Nationen. Poenget er den nasjonalistiske bølgen som oppstår i vår såkalte toneangivende fjernsynskanal med en gang en utlending vil spandere penger på å investere i gode og trygge norske bedrifter. Jeg husker jeg en gang så på noe som hadde det trygge navnet Norsk Barneblad som bare hadde tre fargar (det var på nynorsk såklart): rødt, kvitt og blått. Og så kom det inn leserbrev om at "dette bladet var ærlig og godt å ta i"!
Vår venn Trond Giske brukte nærmest de samme ord om farene forbundet ved å la utlendinger - som ikke en gang i det minste er nordiske - overta ærlige norske bedrifter. Det ene er hykleriet som ligger under - at er noe norsk så er det bra. Det andre er den totale mangel på forståelse av, og aksept for eksistensen av, det som heter internasjonalisering og globalisering. Vi lever i Europa, der grensene får mindre og mindre betydning. Vi er medlem av EØS og fri bevegelse av kapital er et av grunnprinsippene for samarbeidet landene imellom.
Det er legitimt å bekymre seg over at et utenlandsk oppkjøp på sikt kan sette norske arbeidsplasser i fare. Men hva er forskjellen på at f.eks. Dagbladet sparker en god porsjon ansatte som det skjedde for ikke så plagsomt lenge siden, og at en utenlandsk eiet avis gjør det samme? At i det første tilfellet er den norske eieren slem, men man har en viss forståelse for at skylder på generelle økonomiske vanskeligheter i bedriften. I det andre tilfellet har eieren ingen interesse for å bevare norske arbeidsplasser og tenker kun profitt. En norsk eier er uheldig, en utlending - endog fra et EU-land - er ond og fjern. Nå vet vi også om ham at han ødela den sosialistiske profilen til en britisk tabloidavis og at han er innelukket og sur. Vi har visst noe å glede oss til..
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home