Demokrati for funksjonshemmede i EU

Hvem er lengst fremme i å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser har reell stemmerett og mulighet til å delta i det politiske liv? Norge eller landene i EU? I dette utsnittet av en fagartikkel Herodotus har laget blir demokrati på EU-nivå debattert, men det er også viktig å studere de enkelte medlemslandene i EU.

Valg til Europaparlamentet
Politisk deltagelse har ikke hatt en frontposisjon når det gjelder funksjonshemmedes kamp mot diskriminering på europeisk nivå. I forbindelse med valget til Europaparlamentet i 2004 ble det satt i gang en kampanje fra organisasjoner av funksjonshemmede i Europa. 200 delegater fra organisasjoner av funksjonshemmede fra EUs medlemsland og søkerlandene samlet seg og vedtok et manifest med krav om ”Full og likeverdig tilgang til demokrati”, gjennom:
Dialog med medlemmene av de europeiske og nasjonale organisasjonene av funksjonshemmede i forbindelse med valgkampen og inkludering av deres krav i valgprogrammene;

• At valgmateriale skulle være tilgjengelig for alle;
• At informasjon om valgprosedyrene og adgang til selve valgene skulle være tilgjengelige for alle; og
• At man skulle oppmuntre mennesker med funksjonsnedsettelser og pårørende til de som ikke kunne representere seg selv, til å delta i valgprosessen og stille som kandidater.
  

Det ble også stilt krav om en felles europeisk antidiskrimineringslovgivning, at alle Europaparlamentets bygninger skal være tilgjengelige for alle, og at det må etableres faste konsultasjonsrunder mellom parlamentarikerne og organisasjoner av funksjonshemmede.
Antidiskrimineringslovgivning og demokratiske rettigheterHistorisk sett har de europeiske organisasjonene av funksjonshemmede helt fra 1990-tallet arbeidet for en generell antidiskrimineringslov, særlig etter at Amsterdamtraktaten trådte i kraft 1999. I Artikkel 13 i denne traktaten gis Europakommisjonen i samarbeid med de andre EU institusjonene juridisk kompetanse til å bekjempe diskriminering bl.a. på grunnlag av funksjonsnedsettelse.Amsterdamtraktaten utgjør, sammen med de andre delene av EUs traktatverk, EUs primærrett. Av denne er det avledet diverse direktiver og forordninger som utgjør sekundærretten. Dette gjelder felt som transport, offentlige anskaffelser og IKT og har bidratt til å lovfeste rett til tilgjengelighet i Europa. I tillegg har EU også et antidiskrimineringsprogram, som også Norge tar del i. Selv om EU ikke har lovgivning som lovfester funksjonshemmedes rett til politisk deltagelse, har man lover som bidrar til at forutsetningene for deltagelse er til stede. For eksempel åpner direktivet for offentlige anskaffelser for kravet om at innkjøpere av varer og tjenester skal kunne stille krav om universell utforming. I denne sammenheng vil det ha betydning når det gjelder krav til offentlige bygg der politisk arbeid, møter etc. skal foregå, innkjøp av datatjenester f.eks. for offentlige hjemmesider og annen informasjon, og krav til at offentlig informasjon skal være tilgjengelig i alternative formater.

Det skal også i denne sammenheng nevnes at Charteret for grunnleggende rettigheter, som ble vedtatt av EU i 2000, inneholder paragrafer som er relevante for politisk deltagelse for mennesker med funksjonsnedsettelser.

• Kapittel II Friheter, Artikkel 12 nevner at enhver har rett til å organisere seg og delta i politiske, fagforeningsrelaterte eller andre aktiviteter.
• Kapittel III Likhet, Artikkel 21 forbyr diskriminering på grunnlag av bl.a. funksjonsnedsettelse. Artikkel 26 sier at EU anerkjenner og respekterer retten til mennesker med funksjonsnedsettelser til å nyte godt av tiltak som skal øke deres selvstendighet, sosiale og yrkesmessige integrasjon og deltagelse i samfunnslivet.
• Kapittel V Borgerrettigheter, Artikkel 39, slår fast at enhver borger av et EU land har rett til å stemme i valg til Europaparlamentet, og til å stille som kandidat i det land han eller hun bor i.
  

Alle disse rettighetene ville fått juridisk bindende status dersom Grunnlovstraktaten var blitt vedtatt i EU fordi Charteret, ville da ha blitt tatt inn i Grunnlovstraktaten. Imidlertid ble Charteret avvist i folkeavstemningene i Nederland og Frankrike. Charteret har derfor fremdeles bare status som uavhengig charter uten rettslig bindende kraft, og det er uvisst hvilken løsning man finner på spørsmålet om hvorvidt Charterets innhold kan tas inn på EU nivå på noen annen måte.

Konklusjon
Vi ser av denne oversikten at det er økende oppmerksomhet i de europeiske landene og i EU hva angår fysisk tilgjengelighet til deltagelse til valg. Det har også skjedd en viss bevisstgjøring når det gjelder behovet for at informasjon og valgmateriale skal være tilgjengelig i flere formater. Prinsippet om at enhver har rett til å delta i og å stille til valg uansett funksjonsnedsettelse er også ukontroversielt.Men det er et langt skritt fra teori til praksis også i de nordiske land.Et annet utviklingstrekk er forståelsen for at rett til deltagelse i valg er en del av antidiskriminerings- og rettighetslovgivningen. Dette reflekterer at rett til demokratisk deltagelse i økende grad aksepteres som en del av funksjonshemmedes menneskerettigheter.

Blir det endelig liv i Toryene?

Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1246887.ece) gir oss det glade budskap at arven fraThatcher hjelpes til graven av den nye Tory-ledelsen under Cameron og at partiet nå beveger seg i retning av sentrum. Med andre ord - de konservative er i ferd med å finne tilbake til seg selv. Det er på tide at den utviskelsen av forskjell på liberalisme og konservatisme blir fjernet og at sanne konservative verdier nå får dominere partiet igjen. Dette vil i våre dager særlig dreie seg om hensyn til miljø, familieliv og et samfunn der like gode helsetjenester gis til alle, ikke bare de som kan betale seg ut av køen. Cameron har min fulle støtte i å advare næringslivet om tap av konservativ støtte dersom de setter egne interesser over samfunnets - f.eks. hva miljø angår, og i å angripe EU-skepsisen i partiet. Dette er en av de mest destruktive deler av arven etter jern-Ladyen, ved siden av den ensidige fokus på skattelette og markedsmekanismens primat.

Konservatisme er ikke i seg selv en ideologi, i betydningen en modell man skal styre samfunnsretningen i retning av. Det overlater vi til sosialister og liberalister. Det er heller troen på at samfunnet er en organisme som har utviklet seg, og som fortsatt må få utvikle seg, uten andre inngrep enn de som trenges for at borgerne skal kunne sikres en sosial og samfunnsmessig trygghet. Det behøves en sterk stat for å kunne sikre dette, men en stat som tjener alles interesser og ikke et bestemt partis. Samfunnets interesse, uttrykt gjennom en representativ stat, må stå over individets frihet. Det er dette som skiller oss fra liberalismen der friheten er absolutt og markedet skal styre. Statens rolle for en ekte thatcherist er å sikre at kontraktene overholdes. I praksis betyr dette sosial nød for taperne i markedsspillet. Liberalistene er alltid raskt ute med å si at det alltid skal være "et sosialt sikkerhetsnett" som fanger opp de som faller utenfor. Men mistanken faller alltid på de som havner i dette nettet, om at de egentlig burde arbeidet, og at det er altfor lett å få seg trygd.

Slik var ikke verden før Thatcher. Da var det en konsensus mellom venstre- og høyresiden i britisk politikk om at man skulle bygge opp en velferdsstat som skulle gjøre landet godt å leve i. For å erstatte de utbombede boligene ble det laget offentlige boliger som rett etter krigen huset mange på en bedre måte enn de hadde opplevet før krigen. Thatcheristene kalte dette sløsing med statlige midler. Men de som bodde der var glad de hadde fått bolig og for at det offentlige satte en standard som de til og med hadde råd til å betale for. Tenk deg dagens norske boligmarkedspriser i et utbombet land der folk har mistet mye av det de eier! Toryene var med på oppbyggingen av samfunnet - faktisk dominerte de regjeringene i det meste av det 20. århundret. Statsministere som Macmillan og Heath hadde begge vært offiserer og lært seg nytten av god planlegging for å gjennomføre en god militæroperasjon. For Thatchertilhengerne var de noe av forrædere som hadde danset etter sosialistenes pipe..

I stedet ble Storbritannia et polarisert land mellom bittert stridende ideologier. Det var ikke bare Thatchers skyld - fagforbundene hadde tiltatt seg en makt som truet med å lamme næringslivet samtidig som britisk eksport gikk ned. Dette var ikke så mye fagbevegelsens skyld som at taperne i 2. verdenskrig hadde hatt fordelen av å starte fra økonomisk scratch og ta igjen og overgå de vestlige "vinnerlandene". Hun knekket fagbevegelsens makt men skapte også et så delt samfunn man ikke hadde sett siden Charles Dickens tid. Labour vant til slutt denne kampen av to grunner: Tony Blair lot ikke fagbevegelsen få tilbake sin overdrevne maktposisjon og beveget seg samtidig over mot sentrum i sin økonomiske politikk. Kombinert med at folk ikke ønsket mer thatcherisme har dette gitt Labour 10 år i posisjon. Storbritannia har til en viss grad blitt en EU-medspiller og økonomien er blitt solid.

Toryene har på sin side slitt med utilstrekkelige ledere og med minnet om jernladyen. Det er på tide å våkne og finne igjen konservatismen. Den er tidløs, den appelerer til unge som gamle og den sikrer at samfunnets, og ikke sjefsideologenes, interesser er styrende. Best of luck Cameron!