Regjeringen Stoltenberg avga en Stortingsmelding, nr. 23, som viser hvor aktiv de nå vil være på europafronten. Imidlertid vil de på ingen måte ta opp spørsmål om norsk EU-tilknytning. Egentlig er ikke dette nødvendig for meldingen er i sin helhet et stort argument for medlemskap! Oslo Høyres EU-utvalg har laget en uttalelse om Europameldingen som her gjengis i sin helhet:
St.meld.23 (2005-2006) Om gjennomføring av europapolitikken, er en beskrivelse av hvordan den rødgrønne regjeringen vil gjennomføre sin ”aktive europapolitikk” som bebudet i Soria Moria erklæringen. Det meste av Europameldingen er en beskrivelse av hvordan EU samarbeidet har utviklet seg til å berøre de fleste samfunnsområder i Norge, hvordan norske myndigheter, næringsliv og interesseorganisasjoner arbeider med å opprettholde en dialog med EU for å bevare et minimum av innflytelse på de prosessene som fører til vedtak av de lover som påvirker Norge – og hvordan dette arbeidet skal gjøres mer effektivt på det administrative plan.
Men det mest slående trekket ved Europameldingen er mangelen på problematisering av Norges manglende stemmerett i Europa. Som Julie Christiansen kommenterer er denne meldingen et manifest over hvorfor Norge må bli medlem av EU. Europameldingen sier at det skal samarbeides med EU ”basert på eksisterende tilknytningsformer. Dette er derfor ikke en melding om tilknytningsformer til EU og meldingen tar ikke opp videre utviklinger eller alternativer til EØS-avtalen” som det heter innledningsvis. - Men dermed fratas meldingen i utgangspunktet enhver interesse utover oppdatering av de nevnte tilknytningsformer og en oversikt over byråkratiske tiltak for at administrasjonen av den utdaterte EØS-avtalen skal gli lettere. Det som dermed ikke problematiseres er at manglende formalisert innflytelse på EUs beslutningsprosesser gjør at Norge er tvunget til å drive bilateral lobbyvirksomhet fra sak til sak med de enkelte medlemsland i EU. Dette er en barriere mot kontinuitet i samarbeidet som ikke ville oppstått med norsk medlemskap i EU.
En annen ting som er slående ved Europameldingen er de mange konstateringene av EUs fordypede samarbeid og mer og mer samordnede opptreden internasjonalt uten at man trekker noen konklusjoner av dette mht. norsk utenforskap. En meget viktig utelatelse er også at Europameldingen ikke tar opp problematikken rundt den åpne Samordningsmetoden (OMC) som spiller en økende rolle i EUs beslutningsprosess, men som Norge er avskåret fra formell innflytelse på, ettersom OMC foregår på ministerrådsnivå. Jo mer OMC vil prege EUs politiske beslutningsprosess gjennom at man blir enige om felles verdier og prinsipper på ministernivå – såkalt soft law – før man går i gang med den vanlige prosessen med vedtak av forordninger og direktivet – hard law – desto mindre vil Norges innflytelse bli utenfor EU. Dette grunnleggende demokratiske problemet foretrekker den rødgrønne regjeringen å la ligge og tar dermed ikke ansvaret for å ta opp det største demokratiske underskudd i landets historie.
Om de enkelte punkter
Oslo Høyres EU-utvalg vil i det følgende få knytte noen kommentarer til innholdet i Europameldingen.
• Det mest positive med meldingen er at det skal satses på økt kunnskap i forvaltningen, mediene, utdanningsinstitusjonene og organisasjonene om EU, slik at disse bedre skal bli i stand til forstå EU-systemet og kunne handle for å få bedre innflytelse på prosessene gjennom EØS-avtalen. Som det står gir ikke vår tilknytningsform stemmerett i EUs besluttende organer, men vårt land har flere formelle og uformelle kanaler for innflytelse. – Imidlertid problematiseres ikke denne manglende stemmeretten, og man fokuserer ikke på det faktum at det kreves betydelig mer ressurser å opprettholde de viktige ”uformelle kanalene” for i det hele tatt få gjennomslag for norske interesser. I realiteten er Norge en lobbyist i Europa. De rødgrønne er kun interessert i at lobbyorganisasjonen Norge skal fungere godt administrativt.
• Det er også positivt at regjeringen vil styrke sektoransvarsprinsippet innen forvaltningen slik at hvert departement skal bli bedre på å arbeide med EU saker på en effektiv måte innen eget område. Men igjen bærer forslagene preg av en rent byråkratisk tilnærming til innflytelsesproblematikken – hvordan skal Norge fungere best mulig som et ”liksom EU-land” – slik at man slipper å ta stilling til det demokratiske underskuddet?
• Punkt 1.3 Utviklingen i EU poengterer at ”det legges stadig større vekt på sektorovergripende strategier der blant annet økonomi, sysselsetting, forskning og utdanning, velferd og miljø sees i sammenheng.” Men det faktum at denne sektorovergripende strategien fører til økende problemer når nye politiske områder skal innlemmes i det foreldete EØS-traktatsystemet problematiseres ikke. Mens EØS avtalen gjenspeiler virkeligheten anno tidlig 1990-tall der de politiske områder fremdeles var delt inn i atskilte bolker, har EU beveget seg videre og Lisboastrategien vektlegger sektoransvarsprinsippet som et viktig middel for mer effektiv beslutningsprosess. Dette innebærer for norsk del at mange departementer skal uttale seg før en beslutning om norsk deltakelse i for eksempel et EU-program kan tas. Dette fører til tap av tid og penger for berørte norske interesser – som man som EU-medlem ville ha unngått.
• Europameldingen påpeker videre at ”utveksling av erfaring og sammenligning av utviklingen etter fastlagte indikatorer mellom de ulike medlemslandene anvendes på områder som blant annet sysselsetting og utdanning. Flere av disse områdene ligger utenfor Norges eksisterende samarbeidsformer med EU. Utviklingen her stiller oss overfor nye utfordringer”. Oslo Høyres EU-utvalg kan bare støtte denne observasjonen men det virker ikke som man våger å trekke den åpenbare konklusjon at Norge selv stiller seg utenfor en utvikling som berører borgerne i økende grad ved å avvise medlemskap i EU. Hva er mer grunnleggende for våre levekår enn arbeid og utdannelse? Det trekkes heller ikke den åpenbare konklusjon at EØS-avtalen er utdatert i forhold til utviklingen av det europeiske samarbeidet.
• Det skjer en stadig sterkere grad av regionalisering i Europa. I Norge fører dette til at fylkene har større kontaktflate med EU en de sentrale myndighetene. Det påpekes i Europameldingen at samtlige norske fylker nå har representasjonskontor i Brussel. Men det problematiseres ikke at EUs utvikling berører det regionale nivået i Norge like meget som det sentrale – men uten at vi har formell stemmerett og innflytelse på de beslutningsprosessene som ligger bak den regionale utviklingen i Europa.
• ”Utviklingen innebærer at beslutningene i EU berører dagliglivet til stadig flere mennesker heter det” i meldingen. Men i stedet for å utdype hvor udemokratisk det er at de samme menneskene ikke skal ha stemmerett over forhold som berører dem, kommenterer regjeringen at det er et stadig sterkere ”folkelig engasjement og motstand mot EUs styringssystem”. Det siktes til innbyggerne i EU – men det utdypes ikke at EU-borgere i alle fall kan påvirke den politiske utviklingen gjennom direkte valg til Europaparlamentet så vel som gjennom egne regjeringer – men norske borgere ingen innflytelse har i det hele tatt.
• Kapittel 2.3 beskriver påvirkningsarbeidet overfor EU. Det som ikke problematiseres er den økende bruk av den åpne samordningsmetoden OMC, og hvordan norsk innflytelse svekkes enda mer ved at de tradisjonelle kanalene inn i Europakommisjonen spiller mindre rolle. Det vises til at ”mens forslag er til behandling i Rådet og Europaparlamentet har vi imidlertid ingen formell rett til å delta og kan kun påvirke via uformelle kanaler.” At dette er en udemokratisk måte å arbeide for norske interesser og krever betydelig mye mer ressurser fra de berørte parter enn et medlemskap ville gjøre, diskuterer man ikke.
• Når det gjelder det rettslige samarbeidet er Europameldingen igjen rent deskriptiv. At for eksempel EU-borgerne har et bedre vern om sine individuelle rettigheter gjennom den direkte tilgangen til den europeiske ombudsmannen og Europakommisjonen, enn norske borgere som nok kan klage sin sak inn for ESA men som må igjennom et mye mer kostnadskrevende og indirekte system, nevnes ikke. Heller ikke problematiserer men det faktum at ”manglende enighet om innlemmelse av en rettsakt i EØS-avtalen vil resultere i ulik rettstillstand i EU og EØS/EFTA-landene”. Dette er en omskriving av det faktum at EU kan sette hele eller deler av EØS-avtalen ut av kraft dersom Norge benytter seg av den såkalte reservasjonsretten og nekter å vedta et av EU bestemt direktiv (som det for øvrig er innlemmet 5300 stykker av i EØS-avtalen..). Resultatet vil ensidig bli negativt for Norge. Det er ikke EU men Norge som er avhengig av EØS-avtalen.
• Kapittel 5 tar opp bredden i kontakten med EU. Det konstateres hvordan norske borgere alle berøres av EU på ulike måter til ulike tider. Derfor vil regjeringen sørge for bredest mulig deltagelse – uten stemmerett. Man skal sørge for bedre muligheter for dialog og utveksling av informasjon – men hvor mye formell innflytelse og reell medbestemmelsesrett gir egentlig dette?
• Det nevnes at norske arbeidsgivere og arbeidstakere kan være direkte involvert i utformingen av EU regelverk der norske myndigheter ikke har formelle påvirkningsmuligheter – uten at det demokratiske problemet ved en slik ordning tas opp. Er det LO og NHO som skal den europeiske demokratiske prosessen og legge rammene for norske arbeidstakeres arbeidsforhold, arbeidsmiljø og alle andre aspekter – og ikke våre folkevalgte organer?
• Også de frivillige organisasjonenes økende involvering i EU samarbeidet beskrives men heller ikke i dette tilfellet trekker man noen konklusjon av at vi har en situasjon der organisasjonene forstår betydningen av det å være til stede i EU samarbeidet og kan benytte sine europeiske organisasjonskontakter – mens de demokratisk valgte organer i Norge ikke har samme mulighet til å påvirke prosessene.
• Europameldingen slutter med en handlingsplan for gjennomføring av europapolitikken. Igjen preges denne av at samarbeid og gjensidig informasjonsutveksling skal erstatte reell medbestemmelsesrett. Norges EU-delegasjon nevnes spesielt, men ikke at denne sliter i økende grad med å skaffe seg innpass ad uoffisielle kanaler for å kunne målbære nasjonale interesser overfor EUs institusjoner. Regjeringen ønsker også at Stortinget i større grad involveres i arbeidet med EU-saker. – Det er jo positivt men er i seg selv en innrømmelse av at nasjonalforsamlingen med andre ord ikke i dag er særlig involvert i de prosesser som har slik betydning på alminnelige borgeres hverdag i Norge? – Det finnes heller ikke noe klart svar på hvordan dette skal gjøres all den stund norske parlamentarikere ikke kan velges til Europaparlamentet. Kun Høyre og Arbeiderpartiet er assosierte medlemmer av sine respektive partigrupperinger i Europaparlamentet (dette nevnes ikke i meldingen) og de har kun mulighet til å delta i partimøter – ikke i Europaparlamentets møter.
• Europameldingen konkluderes med en rekke administrative tiltak som skal forbedre forvaltningen av en EØS avtale som samtidig fremstår som mer og mer foreldet og utilfredsstillende. EØS-notatbasen, dialogfora, bedre rapportering fra møter i komiteer, forsøk på å utnytte det nordiske samarbeidet etc. er alt sammen nyttige tiltak men erstatter ikke stemmerett og formell innflytelse.
Europameldingen avspeiler ikke en forståelse av at EU er en dynamisk prosess og ikke en statisk samarbeidsform. Selv om arbeidet med Grunnlovstraktaten er stoppet opp etter folkeavstemningene i Nederland og Frankrike berører ikke dette det øvrige arbeidet i EU. Samarbeidet berører mange felt der integrasjonen går sin gang i Europa, uten at Norge som ikke-medlem i EU har noen formell medbestemmelsesrett eller innflytelse.
Hovedkonklusjonen blir at Norge fortsatt skal være et velfungerende lobbyist overfor EU, men ingen fullverdig partner som tar sin del av ansvaret for Europas videre utvikling.
Oslo, 3. oktober 2006
Rudolph Brynn
Leder Oslo Høyres EU-utvalg
