Hvorfor ser vi ikke på hverandre?

En gang så jeg en god amerikansk svart-hvitt film om en pike som skadet seg så hun mistet bevisstheten og svevde mellom liv og død. Hun hadde en drøm der hun var død og derfor gikk blant sine kjære, familien, mor og far uten at de kunne se henne. Da la hun merke til hvor meget alle tok hverandre for gitt - de snakket sammen uten å se på hverandre, uten å vise med kjærtegn eller blikk hva man betydde for hverandre. (Hun våkner mot slutten av filmen og har lært mye av drømmen sin om det å leve).

Herodotus tenker mye på det når hun ikke ser på ham. Alt er en lek som gjør meg trist og styrker ensomheten og svekker livslysten. Hvor mange baller skal man spille til hverandre, hvor mange blomster skal plukkes for å visne og dø fordi likegyldigheten skjermer for sollyset. Hvorfor er svarene hennes så platoniske - og hvorfor farer øynene hennes bare raskt forbi. De treffer mine bare et øyeblikk og så farer de videre mot intet. Hun er der, du føler en varmestråle, så er hun ikke der og du blir kald igjen. Hvorfor ser vi ikke på hverandre i stedet.