Et trist jubileum

I dag er det 11 september igjen og minnene er meget sterke for de som ble rammet av denne skjendige ugjerningen. Herodotus var som så mange andre på sin jobb og hørte de første meldingene fra en kollega som nylig hadde vært over dammen og tatt bilde av Twin Towers og hengt det på veggen. Hun var veldig blek og det ble etterhvert jeg også da vi fikk på TVen og skrekkbildene rullet over skjermen av askegrå, panikkslagne mennesker. Sorgen overveldet deg etterhvert som det sank inn hvor nedrig en menneskesjel kan bli når den fylles av religiøst hat sammenblandet med fanatisme og legitimisert med militant hat mot annerledes tenkende. Amerika, det trygge Amerika vi alltid hadde hatt i ryggen, var nå sårbart! Jeg husker blomsternedleggelse ved USAs ambassade sammen med mengder av andre mennesker i solidaritet med de som var døde og hardt skadet og ikke minst familiene deres. Det var folk som meg selv, som hadde gått halvtrette på jobb, satt seg ved skrivebordet eller fylte kaffe eller småpratet - og så styrtet verden sammen i form av flyene som krasjet med bygningen. Eller de som hadde sittet i de samme flyene. Eller brannfolkene som falt på sin post.

Tusener av mer eller mindre kloke ord er skrevet av filosofer, venstreorienterte og andre forsåsegpåere som er mye flinkere til å uttrykke seg enn meg. Jeg er ingen Bush-tilhenger eller hodestups beundrer av alt USA har gjort gjennom historien. Men jeg er glad i USA som man er i en eldre bror som kanskje er stor og sterk og taler før han tenker, men som alltid har hjulpet deg på en generøs måte og vært din underbevisste trygghet. Og på samme måte som du ville føle hvis denne broren plutselig ble dengt opp av sinnsvake overfallsmenn - en blanding av raseri, medfølelse og plutselig utrygghet.

Jeg sto en tid etter i et stille fakkeltog utenfor Rådhuset (og fikk skikkelig kjeft for det av mine radikale kolleger: "Mener du at et amerikansk liv er mer verdt enn afghanske?!!") men har ikke skammet meg over det siden. For det handler om medmenneskelighet og evnen til å leve seg inn i andre folks tragedier. Og i en krig må du til slutt velge side. Og jeg er såvidt gammel og kan såvidt mye historie at i valget mellom amerikanere og terrorister/islamister vet jeg hvem jeg hvor jeg hører hjemme - i Vesten, som en europeer alliert med USA. Mye har hendt siden, amerikanere og briter har kjempet i Asia mot islamister og Saddams soldater. Mange er falt, også europeere. Terroren har rammet London og Madrid. En dag kan den nå Norden. Men det er liksom ikke så øredøvende rart - vi er vant til IRA og ETA og alle de andre gærningene. Men USA skulle liksom være der stø og sterk, som den storebroren man kunne rope på når de andre guttene var slemme. Han skulle ikke bli liggende nede selv.

Litt barnslig kanskje, men sjokk bringer frem barnet i enkelte. Jeg er og blir europeer men takk for at du er broren min, Amerika. Og jeg vil ikke glemme 11. september mer enn du noensinne kommer til å glemme den ulykksalige dagen. Fred over de dødes minne.