De elendigste

Vi leser i dag at siden man ikke rakk å fullføre EØS forhandlinger med EUs siste to medlemmer fra Europas østkant før de ble medlemmer av EU, så er de ikke EØS medlemmer. Viktig å vite. De blir heller ikke medlemmer av Schengen på en god stund. Så blir vi ikke invadert av rumenske rørleggere.

Men det man ikke skriver om - annet enn i imperfektum, er behandlingen av funksjonshemmede i disse nye medlemslandene. Man kan som regel lese, i norske som i utenlandske media, at "vi husker alle bildene av de sørgelige barnehjemmene i Romania". Jepp, det husker vi. Men det virker alltid som om dette hører til en fjern fortid, og at nå er det blakke, men snille land som er kommet inn i varmen! Det er ikke tilfelle, dessverre. Barnehjemmene, og vokseninstitusjonene for funksjonshemmede er fremdeles der - og det er flere av dem! FNs tidligere spesialrapportør for funksjonshemmede, Bengt Lindqvist meldte om dette i fjor. Jeg har også sett bilder av en institusjon for kvinner med utviklingshemning i Bulgaria, tatt av en irsk kollega. Det er en ubeskrivelig møkkete kaserne med et (1) falleferdig utedo i bakgården som skal brukes sommer som vinter. Og fremdeles gjelder den gamle post-sovjetiske mentaliteten hos det offentlige: "Her er det så mange som har det vanskelig, hvorfor skal vi foreta noe spesielt for funksjonshemmede??"

Noen EU-lover må disse landene følge opp når det gjelder forbud mot diskriminering av funksjonshemmede. Men EUs lovverk var ikke ferdig da den nye utvidelsen fant sted. Kampen for en generell antidiskrimineringslovgivning i EU har pågått siden Amsterdamtraktaten trådte i kraft i 1999, men dette har ikke slått igjennom. I Norge for vi en slik lov i 2007. Men i EU har man hele tiden vært redd for motstand fra medlemslandene, ikke minst fordi antidiskrimineringslovgivning pussig nok fremdeles er underlagt krav om ensstemmige avgjørelser - mens så mye av EU-lovgivningen forøvrig er gått over til flertallsavgjørelser. Når det kommer til funksjonshemmede, befinner EUs medlemsland seg dessverre fremdeles på 80-tallet.

Det er forskjellige årsaker til dette - noen land, som Storbritannia, mener de allerede har en god nok nasjonal lovgivning og at en felles EU-antidiskrimineringslov ikke er noe å bekymre seg over. Andre er mer opptatt av kostnadene ved at funksjonshemmede skal bringe de utallige tilfeller av diskriminering i hverdagen opp for EF-domstolen og dermed utgjøre et utilbørlig press på budsjettene. Europakommisjonen er bekymret for vetoretten som altså fremdeles gjelder på dette området.

Og i mellomtiden lider de nye medlemslandenes funksjonshemmede - og de rundt 50 millioner i de andre 25 landene - under forhold man ikke skulle tro forekom i Europa anno 2007 - EUs År for like muligheter for alle!