EU: verdens største marked - og verdens største sosialkontor

Champagnekorkene har smelt og bulgarere og rumenere jubler! Nå har EU 27 medlemsland med 493 millioner innbyggere og økonomien utgjør 10,9 trillioner Euro - det største markedet i verden. EU når frem til Svartehavets vestkyst. De to nye statene øker antall medlemsland i EU som har godtatt Grunnlovstrakaten (som ble forkastet i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland) til 18. De nye eks-kommunistiske statene har mange likhetstrekk med de som gikk foran inn i EU fra Øst-Europa - de er fattigere enn de gamle medlemslandene, de har en stor landbrukssektor og det blir en utfordring å bruke de store støttemidlene fra EU til å modernisere den nasjonale økonomien. De støtter også en sterkere integrasjon i dybden i EU og at Balkanlanene, Ukraina, Georgia og Moldova får bli medlemmer.

Men samtidig er de to nye medlemslandene betydelig fattigere enn de andre "nye" medlemslandene med en gjennomsnittsinntekt på 1280 kroner i måneden(!)mens enkelte skal overleve på 480 kroner måneden! Romafolket lever enda verre og har en levestandard sammenlignbar med de fattigste utviklingslandene. Det skal ta noen år før disse landene kan bruke Euroen som nasjonal valuta. EU har ikke en gang tatt stilling til når disse to land kan bli med i Schengenunionen (de øvrige østeuropeiske statene skal kunne være fullt med fra ultimo 2007).

Mens EU gleder seg over to nye medlemsland er det grunn til å stille noen spørsmål. For det første - hvordan går det med dybdeintegrasjonen i EU med så mange, grunnleggende forskjellige medlemsland? Integrasjon i dybden er som kjent den prosessen som styrker de felles beslutningsområdene i EU og definerer EU-institusjonenes makt på nye områder - i forhold til hverandre og i forhold til medlemslandene. Ville det ikke vært lurere å avklare dette før man tar opp nye medlemmer? Arbeidet med grunnlovstraktaten illustrerte det store behovet for å å gå integrasjonsprosessene grundig etter i sømmene, allerede da EU besto av 15 medlemsland. Hva kan gjøres nå?

For det andre: det trenges en annen beslutningsprosedyre med så mange medlemsland. Dette var på trappene med den nye Grunnlovstraktaten, som altså ble stanset av Frankrike og Nederland. At det er situasjonen, innebærer at svært mange beslutningsprosesser fremdeles er underlagt regelen om ensstemmige avgjørelser i Ministerrådet. Med 27 medlemsland er det ikke vanskelig å forestille seg problematiske situasjoner.

For det tredje: Kan EU bære utgiftene med å ta opp det meste av de post-kommunistiske statene i Østblokken? Gjenforeningen av Vest-Tyskland og DDR holdt på å knekke ryggen på de vesttyske skattebetalerne, og bidro til å sette punktum for landets økonomiske fremgang. Med så mange virkelig fattige og underutviklede land på en gang i verdens største økonomiske omfordelingsprosjekt kan dette raskt bli en overbelastning på den samlede økonomien. Alt lar seg ordne - men hva må ofres? Hvis det blir skattebetalernes levestandard i Vest-Europa som skal reduseres kan lett hele EU prosjektet bli svært upopulært. Vi leser i dag at et flertall tyskere er "uentusiastiske" overfor den nye utvidelsen. Ikke rart, med deres erfaringer fra DDRs hjemkomst i familien.

Likevel er et europeisk fellesskap som omfatter flest mulig land - ikke minst vårt eget - helt nødvendig for å møte vår globaliserte verdens utfordringer. EU ble dannet som et fredsprosjekt, og med fremveksten av en europeisk sosialpolitikk ble det også verdens viktigste solidaritetsprosjekt. Det må mye sterkere frem i informasjons- og mediebildet for at folk flest skal kunne føle et eierskap til det som skjer. De allerede nevnte folkeavstemningene i Frankrike og Nederland viste klart at man har sviktet på dette området. Folk føler seg fremdeles ikke som europeere og føler ikke idealismens glør - de frykter for at innvandrere fra øst skal ta jobben deres og at islamister fra syd skal sette hverdagen deres i fare gjennom terroraksjoner. For dem er EU et festtaleprosjekt for l'elite.

Dette må være EUs hovedutfordring fremover. Det er ingen grunnleggende uenighet om at enhver nasjonalstat trenger en sosialpolitikk og en rettferdig fordeling av samfunnsgodene i dagens europeiske land. Men det er spranget derfra, til å se at det samme er nødvendig på et europeisk, overnasjonalt nivå, som man ikke har satset sterkt nok på. Det er ikke bare Norge som er preget av skigardsmentalitet, selv om den er comme il fault i større grad i vårt land. Fordelene ved å være borgere av et sterkt og solidarisk Europa må fokuseres på. Det krever ofre, men også en betydelig grad av forståelse.

Når champagnen er drukket opp er det på tide å brette opp ermene og ta fatt på utfordringene, ikke minst hva forståelse angår.